| dc.description.abstract | Nilsen, E. B. og Strand, O. 2017. Populasjonsdynamiske utfordringer knyttet til fragmentering av villreinfjellet. - NINA Temahefte 70. 51 s.
Norge har et særlig ansvar for bevaring av den ville europeiske villreinen. I løpet av de siste 50 årene har forvaltningen av denne arten endret seg mye. Generelt har forvaltningen gått fra å være et enkelt system med hovedfokus på bestandsforvaltning, til å fokusere på forvaltning av landskap og arealer. Forvaltningen av villrein har derfor blitt langt mer kompleks og involverer i dag et stort spekter av ulike brukergrupper og samfunnsinteresser. Denne utviklingen skyldes ikke minst en gradvis erkjennelse av at tiltakende fragmentering av villreinens leveområder har medført tap av beitearealer, forringelse av habitater gjennom kontinuerlige forstyrrelser og etablering av barrierer som hindrer reinsdyras naturlige vandringer mellom viktige funksjonsområder.
Effekter av tekniske inngrep og forstyrrelser på villreinens atferd og arealbruk har fått betydelig oppmerksomhet innenfor forskning og forvaltning i mange år, og er etterhvert godt dokumentert. Konsekvensene av arealtap og fragmentering for villreinstammenes bæreevne og bestandsdynamikk er i langt mindre grad kartlagt og undersøkt. En av grunnene til dette har vært at vi så langt har manglet bestandsdynamiske modeller og data som tillater estimering av bestandsstørrelse og vitale rater (fødsels- og dødsrater) i villreinbestandene.
Hovedhensikten med arbeidet som oppsummeres her har vært å utvikle et kunnskaps og modellgrunnlag for en bedre forståelse av bestandsmessige effekter av habitatfragmentering. Vi har tatt utgangspunkt i data som har vært samlet inn i forbindelse med overvåkningsprogrammet for hjortevilt og har utviklet et sett med bestandsdynamiske modeller, hvor vitale rater og bestandsstørrelsen kan estimeres ved hjelp av avanserte statistiske modeller. Ved hjelp av disse modellene viser vi for det første at viktige parametere for bestandsvekst (fødselsrater og dødelighet) kan estimeres på en robust måte. Likeledes viser vi at bestandsstørrelsen kan estimeres ved hjelp av modeller som utnytter den samla informasjonen som finnes i overvåkningsdataene. Utviklingen av modellene har vært en omfattende prosess som har betydelig framtidig nytteverdi for å forstå endringer i villreinbestandenes bestandsdynamikk, inkludert potensielle effekter av klimaendringer og ytterlig fragmentering av leveområdene.
Ulike FoU- prosjekter har framskaffet solid dokumentasjon på villreinens arealbruk og hvordan ulike tekniske inngrep og forstyrrelser i forbindelse med disse har medført en fragmentering av villreinens leveområder. Vi advarer mot en utvikling hvor dagens villreinområder deles opp ytterligere. Konkret gjelder dette både Setesdal Vesthei, Hardangervidda, Nordfjella, Rondane og Snøhetta. I alle disse områdene står de lokale villreinstammene i fare for, eller er i ferd med å bli, delt inn i delbestander. Gjennom ulike eksempler fra de respektive villreinområdene viser vi også at ulykker som medfører plutselig og uventa dødelighet kan ha stor innvirkning i små og fragmenterte bestander. Man er i dag avhengig av å ha tilgang til presise overvåkningsdata og et fleksibelt forvaltningssystem for å møte disse utfordringene.
GPS-merking av villrein har ført til økt kunnskap om villreinens arealbruk og gitt oss mulighet til utvikling av modeller som beskriver habitatets egnethet eller verdi for villrein til ulike årstider. Disse modellene viser som forventet at fragmenteringsprosessene har medført en skjevfordeling i kvaliteten på ulike årstidsbeiter. Resultatene fra disse undersøkelsene, og populasjonsmodellene som er utviklet gjør det for første gang mulig å undersøke i hvilken grad fragmenteringen av villreinens leveområder har hatt påvisbare effekter på bestandenes bæreevne. Ved å kombinere habitategnethetsmodeller med tidsserieanalyser basert på overvåkningsdata viser vi hvordan modellert habitategnethet gir en god beskrivelse på områdenes bæreevne. Infrastruktur og forstyrrelser påvirker habitategnetheten i de ulike bestandene i ulik omfang, og er derfor med på å avgjøre de enkelte områdenes estimerte bæreevne.
Bestandsforvaltningen av villrein bygger på prinsipper for adaptiv forvaltning, og det har blitt utviklet relativt klare målsetninger som ligger nedfelt i bestandsplaner som lages med fem års mellomrom for de respektive områdene. Måloppnåelsen overvåkes gjennom data som samles i overvåkningsprogrammet for hjortevilt. Tilsvarende målsetninger og overvåkning av måloppnåelsen i forvaltningen av villreinens leveområder er ennå ikke utviklet og vi anbefaler derfor at man ser på mulighetene for å utvikle dette i forbindelse med en kommende kvalitetsnorm for villrein.
Vi diskuterer også behovet for en styrket overvåkning av villreinbestandene og fordelene med at vi har utviklet et bestandsdynamisk verktøy som tillater mer robust estimering av bestandsstørrelse og for første gang også overlevelse og reproduktive rater. Vi ser dette som særlig viktig med tanke på synkende kondisjonsindekser i enkelte bestander og resultater fra helseovervåkningen som indikerer økt utbredelse av enkelte sykdommer (klauvråte) og bekymringsfullt høye parastittbelstaningsnivåer på Hardangervidda.
Bevaringen av villreinens leveområder er i dag nasjonal politikk med målsetning om å oppnå større og mer sammenhengende leveområder for villrein. Avslutningsvis diskuterer vi derfor utfordringene knyttet til dette og anbefaler at forvaltningen oppretter såkalte fokusområder for arealforvaltningen. Målsetningen for forvaltningen av disse områdene bør defineres presist og følges opp gjennom overvåkning innenfor rammene av adaptiv forvaltning. | nb_NO |
