| dc.description.abstract | Gundersen. V., Strand, O., Flemsæter, F, Nerhoel, I., Thanem, A. og Wold, L. C. 2016. Kunnskapsgrunnlag om ulike scenarier for Snøheimvegen. Effekter på villrein, ferdsel og lokalsamfunn etter åtte års forskning - NINA Rapport 1313. 54 s.
Snøheimvegen er en 14 km lang grusveg som går fra Hjerkinn til Snøheim, gjennom tidligere Hjerkinn skytefelt og inn i Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark. Snøheimvegen innehar ulike verdier og funksjoner i samfunnet og er omdiskutert i forhold til villrein og vern. Vegen inngår som et viktig element i alle de prosesser og aktiviteter som i dag foregår i tidligere Hjerkinn skytefelt.
Siden 2009 har det pågått forskningsprosjekter knyttet til villreinens arealbruk og menneskelig ferdsel i Snøhetta villreinområde. Snøheimvegen med omkringliggende områder har hatt spesielt stort fokus i disse prosjektene, både fordi forslaget om å fjerne Snøheimvegen har vakt stort engasjement og fordi vegen går gjennom et veldig viktig trekkområde for villreinen. Snøheimvegen var åpen for sivil biltrafikk til og med 2011. Som ledd i et pågående forskningsprosjekt ble det fra 2012 prøvd ut et regime der biltrafikk ble erstattet med kjøring med skyttelbuss. Prosjektet er unikt i den forstand at man meget sjelden har mulighet til å teste effekter av denne type forvaltningstiltak.
I NINA Temahefte 51 «Horisont Snøhetta» fra 2013 ble det vurdert tre scenarier for Snøheimvegen: 1) Snøheimvegen fjernes og renatureres 2) Snøheimvegen beholdes, men det legges betydelige begrensninger på bruk 3) Snøheimvegen holdes åpen for fri ferdsel. Den gang ble alternativ 2 anbefalt. Vi betraktet dette alternativet som en potensiell vinn-vinn situasjon, der både villreinens behov og lokal bruk, friluftsliv og turisme kunne bli tilgodesett. I denne rapporten vurderer vi alternativ 2, skyttelbussregime på Snøheimvegen etter fem års drift, opp mot alternativ 3, vegen holdes åpen for fri ferdsel. Alternativ 1 er selvfølgelig ikke mulig å teste ut i praksis, så her bygger vurderingene på predikasjoner.
Klima- og miljødepartementet skal i løpet av 2017 legge fram forslag til endelig avgjørelse om Snøheimvegen skal bestå eller ikke og eventuelt under hvilket forvaltningsregime dette skal skje.
Denne rapporten utgjør det faglige beslutningsgrunnlaget for avgjørelsen. Mandatet er å dokumentere og analysere effekter av skyttelbussregimet på Snøheimvegen i perioden 2012-2016, og sammenligne dette med privatbilregimet som var i perioden 2009-2012. Hovedrapporten for hele overvåkingsprosjektet 2013-2017 vil foreligge i 2017/2018, og vil være langt mer omfattende og gå i dybden på alle de målsettinger som ble definert i prosjektbeskrivelsen.
Villreinen er sterkt presset av ferdsel og bruk i Snøhetta- og Hjerkinnområdet. Dette gjelder spesielt i siste halvdel av sommeren og utover høsten, i den tiden det er mye folk langs vegen og mye villrein som skal krysse vegen. Det er området mellom Svånålegeret og nasjonalparkgrensa (ca. 1 km øst for Snøheim) som utgjør den viktigste trekkorridoren for villrein forbi Snøheimvegen. Snøheimvegen og ferdsel på den vil kunne stoppe villreintrekket i området. Det er mange eksempler på ødelagte trekk i villreinområder i Sør-Norge, også i nærområdet på Hjerkinn. Det veldokumenterte tidligere trekket videre østover til Knutshø og Rondane har opphørt på grunn av barriereeffekten av vei og jernbane. Trekket videre vestover over Dalsida/Aursjøen/Torbuda-len er heller ikke i bruk som følge av vannkraftutbygginger. Det er denne barriereeffekten man vil unngå å få på Hjerkinnplatået. Villreinen er helt avhengig av å krysse over Snøheimvegen (og Stroplsjødalen) for å komme til de gode vinterbeitene på østsiden av Snøhettemassivet. Trekket her er viktig for å opprettholde rotasjonstrekket rundt Snøhettamassivet slik at villreinens funksjonelle bruk av landskapet i villreinområdet (kalving, sommerbeite, vinterbeite) kan bevares.
Forvaltningen kan til en viss grad håndtere folk i tid og rom (dette er vanskeligere med villrein!), og mulige løsninger på arealbruksutfordringene ble skissert i «Horisont Snøhetta». De foreslåtte forvaltningstiltakene bygger på prinsippet om å legge til rette for attraksjoner og turer som folk etterspør i randområdene, kanalisere og konsentrere de besøkende til de minst problematiske områder for villreinen og skjerme helt de viktigste funksjonsområdene for villrein. Trafikk og ferdsel inn i området fra E6 vil alltid være stor og kan øke betraktelig i framtiden. Det er derfor viktig at forvaltningstiltakene evner å ta høyde for både økt bruk og nye brukerformer i framtiden.
Tiltakene er todelte: 1) Kanalisere folk med å legge til rette for gode turer og attraksjoner i randsonen (f.eks. viewpoint Snøhetta, Moskusstien, Pilegrimsleden) og 2) å frakte de som skal langt inn i fjellet (les Snøhetta) med buss forbi den problematiske trekkvegen. På denne måten kan forvaltningen kontrollere en stor del av den totale ferdselen i området, og løsningen forventes også å være robust i forhold til fremtidige endringer i ferdsel (både økt bruk og nye brukere). I 2013 ble det satt opp en rekke hypoteser for hva forvaltningen ønsket å teste som mulige effekter av skyttelbussregimet på villrein og ferdsel. Etter åtte år med datainnsamling på villrein, ferdsel og lokalsamfunn viser analysene noen klare trekk som svar på de hypoteser som ble definert.
Villreinen har benyttet trekkområdene inn på Hjerkinnplatået hvert år, selv om forløpet varierer noe mellom år med hensyn på tidspunkt og trekkrute. Reinen trakk over Snøheimvegen med privatbilregime (alternativ 3) og med skyttelbussregime (alternativ 2). Skyttelbussregimet gir likevel en langt mer robust situasjon for å håndtere de besøkende og kontrollere ferdsel i villreinens trekkområde.
Den totale ferdselen inn Snøheimvegen med privatbil eller buss har vært tilnærmet stabil i alle årene i perioden 2009-2016, ca. 10000 personer. Tiltaket med skyttelbuss har med andre ord verken medført en betydelig reduksjon eller økning i antall besøkende inn Snøheimvegen. De største endringene i ferdselsmønster som er påvist er knyttet til toppturer på Snøhetta. Ferdselen til Snøhetta økte markant i 2012, samme år som turisthytta Snøheim åpnet og det ble innført skyttelbuss. Viewpoint Snøhetta har hatt stor og økende trafikk siden åpningen i 2011. For mange av de andre ferdselsindikatorene i området (automatiske tellere, spørreundersøkelser, overnattingsstatistikk fra DNTs turisthytter, observasjonsstudier, bompenger osv.) viser tallene seg å være relativt stabile over tid.
Ferdselsmønsteret til de reisende inn Snøheimvegen, både med bil og buss, er kartlagt ved hjelp GPS-loggere. Disse datasettene viser at skyttelbusstiltaket fungerer etter planen når det gjelder målet med å unngå ferdsel og opphold i den viktige trekk-korridoren for villrein. Med privatbilre-gime får man parkering og opphold i sårbare trekkområder, mens skyttelbussen frakter folk forbi. Vi ser imidlertid en uheldig trend der bruk av Snøheimvegen av gående og syklister samt bilkjøring utenom busstidene øker. Når det gjelder lokalbefolkningen er tallet for de som bruker skyt-telbussen økende, og det er også en forsiktig aksept for tiltaket generelt i lokalbefolkningen.
Vi konkluderer med at skyttelbussregimet ser ut til å fungere tilfredsstillende med tanke på målet om å bevare villreinens trekk og arealbruk i tidligere Hjerkinn skytefelt, og at det ikke er tilrådelig å reversere tiltakene med skyttelbussregime. Denne konklusjonen bygger også i stor grad på at det er vanskelig eller umulig å finne gode alternativer. Snøhetta og de andre 2000 meters toppene i området, samt turisthyttene Snøheim og Reinheim, vil alltid trekke mye folk som nødven-digvis må krysse villreintrekket i området. Både forslaget om å tilbakeføre Snøheimvegen til natur (renaturering) og forslaget om å beholde vegen med fri ferdsel, inkludert kjøring med privatbil langs vegen, vil med stor sannsynlighet øke barriereeffekten for villrein langs aksen Hjerkinn-Snøheim og vil ikke gi en robust løsning med hensyn til eventuell økning i bruk, nye bruksformer og mulighet for økt lokal næringsutvikling. Vi har imidlertid to viktige bekymringer som forvaltningen må kunne håndtere i framtiden for at løsningen med skyttelbussregime på Snøheimvegen skal være robust:
For det første må det sikres en stabil drift av skyttelbussen i overskuelig framtid. Dette vil si at for eksempel eierforhold til vegen, utgifter til vegvedlikehold og drift av bussen må være helt avklart, og stabil finansiering må sikres. Hvis man får en situasjon der skyttelbussen blir nedlagt vil man fort havne tilbake til det verste scenariet (alternativ 3) for villreinen i området. Ukontrollert ferdsel i terrengene mellom Hjerkinn og Snøheim/Reinheim vil da raskt kunne stoppe villrein-trekket.
For det andre er det viktig at antall gående og syklister langs Snøheimvegen, samt bilkjøring utenom busstidene holdes på et lavt nivå, slik at villreintrekket ikke forstyrres unødig. Denne trafikken er lite forutsigbar i framtiden (jfr. fremveksten av el-sykler), og det kan fort etablere seg en praksis av bruk som kommer i konflikt med villreinen. Dersom annen ferdsel langs vegen blir for stor, vil det dermed kunne undergrave regimet og stoppe villreintrekket. Vi ser allerede i dag at reinen i området har en helt annen atferd i turistsesongen august-september enn senere på høsten med lite ferdsel. Vi kan ikke tilskrive hele denne effekten som et resultat av ferdsel, men ferdsel er en svært viktig forklaringsvariabel for den pressete situasjonen reinen har i området. Dette vil si at med dagens ferdselsnivå på Snøheimvegen (og i Stroplsjødalen) er villreintrekket truet i turistsesongen. Vi har også analyser som viser hvordan reinens tilbøyelighet for å krysse stier/veger henger nært sammen med ferdselsintensiteten på det tidspunktet den skal krysse. Begge disse resultatene fra forskningen tilsier at vi vil anbefale at annen bruk av Snøheimvegen holdes på dagens nivå eller reduseres i framtiden.
Avslutningsvis vil vi peke på at det er helt avgjørende at fremtidige beslutningsprosesser bygger på forutsigbarhet, gjennomsiktighet og god kommunikasjon mellom alle involverte parter og interessegrupper i området. Dette kan for eksempel gjøres gjennom årlige dialog og evaluerings-møter som involverer alle de viktige aktørene i området. En vinn–vinn situasjon for bruks- og verneinteresser oppnås ikke gjennom ambisiøse målsetninger alene. Målet om og viljen til å oppnå felles nytte må også institusjonaliseres og vises i beslutningene som tas. | nb_NO |
| dc.description.abstract | Gundersen. V., Strand, O., Flemsæter, F, Nerhoel, I., Thanem, A. and Wold, L. C. 2016. Scientific knowledge about different scenarios of the Snøheim road. Effects on wild reindeer, recreation and local residents after eight year of research. - NINA Rapport 1313. 54 p.
The Snøheim road is a 14 km long gravel road that runs from Hjerkinn to Snøheim, a large tourist cabin that re-opened in 2012. From Snøheim, the frequently visited mountain Snøhetta can be ascended on a daytrip. Both Snøheim and Snøhetta is situated within Dovrefjell-Sunndalsfjella National Park.
The area between Hjerkinn and Snøheim is a very important winter foraging area and migration corridor for the vulnerable wild reindeer population of the region. On their way to their winter habitat, the reindeer have to cross the Snøheim road during the tourist season. Several examples exist where wild reindeer migration routes have been cut off, severely reducing the reindeer habitats available, also in the Hjerkinn area. Further migratory constrains are thus important to avoid and an area of concern within the national, regional and local reindeer management.
Within an ongoing research project, investigating wild reindeer habitat use and human activity in the Hjerkinn area, data from GPS collared wild reindeer, information on recreational use of the area and knowledge of the reindeer and the area’s importance to local inhabitants have been gathered since 2009.
Up until 2012, private cars were allowed at the Snøheim road, when this regime got replaced by shuttle bus transportation of visitors into the area. In this report, we document and analyze the effect of the two different transportation alternatives along the Snøheim road, and look closer at the effect these alternatives had on the wild reindeer migration route and the satisfaction of local users and visiting tourist. The last alternative of removing the road and re-vegetate the area are discussed in the report, but only based on predictions.
The main question is how to manage people in such way that the migration route of the Hjerkinn wild reindeer is not disturbed above an acceptable level, while simultaneously facilitating good nature experiences. In the frame of adaptive management, a set of different measurements have been implemented in the area, to concentrate people in areas where the wild reindeer are less disturbed (fringe areas), and avoid activity in vulnerable reindeer areas. The overall goal of the management is to create a robust situation able to meet future challenges caused by intensified use, new groups of tourists, new activities and development of a local nature-based tourism economy.
In this report we conclude that the shuttle bus regime, the way it works today, is the best solution for future management of the Snøheim road. The migration route has been used by the wild reideer each year during the period, and few differences are found between the years. The shut-tle bus regime will contribute to a more robust situation than will the alternative with private cars and also a situation if the road got removed and re-natured. We conclude that it is crucial for the management to have control over the visitors in the area due to expected future changes. A prerequisite for the shuttle bus regime is firstly, to secure that bus shuttle will be carried out every year in foreseeable future, and secondly, that all other use of the Snøheim road (e.g. hikers, bicyclist, cars with license) is reduced. | nb_NO |
