| dc.description.abstract | Forvaltningen er i ferd med å utarbeide en overordnet merkevarestrategi for Norges nasjonalparker. På sikt skal det lages lokalt tilpassede besøksstrategier for alle parkene. Ferdsel er på den ene siden ønsket aktivitet (friluftsliv, høsting, næring ol.), men dette gir også en påvirkning som potensielt kan komme i konflikt med verneformålet, gjennom økt slitasje på vegetasjon og terreng eller forstyrrelse av dyrelivet. Utfordringen for de som forvalter verneområdene, er å ivareta verneverdiene samtidig som mer bruk er ønskelig. Et grep for å nå målet om kunnskapsbasert forvaltning av ferdsel i nasjonalparkene er å utvikle metoder for å kartlegge de områdene som er mest følsomme for ferdsel, slik at man kan legge føringer for videre utvikling og avbøtende tiltak tidlig i utviklingen av lokale besøksstrategier. Utvikling av besøksstrategier krever at man lokalt er i stand til å identifisere hvor og hvordan ulike typer ferdsel/arealbruk lar seg kom-binere med verneformålene og ivaretakelsen av biologisk mangfold. Miljødirektoratet ønsker der-for å utvikle nye metoder for å gjøre sårbarhetsvurderinger av ferdselslokaliteter i nasjonalparkene.
For vegetasjon/terreng bygger sårbarhetsvurderingene på registeringer av et antall definerte sensitive arealer. Sensitive arealer er beskrevet i tråd med begrepsapparatet i NiN 2.0. Sensitivitet hos vegetasjon er knyttet til slitestyrke/toleranse og evne til gjenoppretting (resiliens). Sensitiv vegetasjon har dårlig slitestyrke eller svak evne til gjenoppretting og ofte er det en kombinasjon av disse. For dyreliv vurderes sårbarhet både i forhold til sensitive arealer (funksjonsområder; yngleområder, trekkveier ol.) og om artene i seg selv er sensitive. Sensitivitet til arter (her pattedyr og fugler) er gradert utfra sannsynligheten for redusert reproduksjon (inklusiv overlevelse) knyttet til forstyrrelser og artens rødlistestatus (LC til CR). Sårbarhetsvurderingen for både vegetasjon og dyreliv innebærer å identifisere forekomst av de sensitive enhetene innenfor en geografisk avgrensa lokalitet. Sårbarhet til et område vurderes ut fra kombinasjonen av sensitive arealer og ferdselen i området. Sårbarhetsnivået beregnes ved å vekte hvor sentralt de sensitive enhetene er plassert i lokaliteten i forhold til dagens ferdsel og mulig fremtidig ferdsel, og hvor stor andel av lokaliteten de sensitive områdene dekker. For villrein inngår det i tillegg en vurdering ut i fra funksjonsområdenes faktiske arealbruk og påvirkningsfaktorer som er til stede der ut i fra dagens kunnskap. For fugl og andre pattedyr beregnes sårbarhetsnivå ut fra et grovt bestandsanslag og forekomstens (hekke-/yngle-/beiteområdets) tilgjengelighet for alminnelig ferdsel. Fremgangsmåten gir grunnlag for å beregne sårbarhet for ferdselslokaliteten(e) separat for hvert fagtema (vegetasjon og dyreliv). Tallene innen hvert tema er relative, så lokaliteter med høyere skår er mer sårbare enn lokaliteter med lav skår. Vi har lagt opp til en kartleggingsmetode som kan gjennomføres av personer med generell økologisk kunnskap, uten spesialkompetanse på naturtyper eller enkeltarter.
Sårbarhetsmodellen for nasjonalparkene i fjellet er under uttesting. Eventuelle beslutninger som tas på bakgrunn av metoden slik den nå foreligger, må derfor tas med det forbeholdet.
Vegetasjonen viser stor variasjon i sensitive enheter, med et hovedskille mellom våte og tørre typer. Våte/fuktige områder finnes i små og store utgaver og det er delvis gjennomført tiltak over myrer, med god effekt. Slike tiltak reduserer sårbarheten og kan trolig kanskje lett også utføres flere steder med økende ferdsel. Det finnes store områder med tørt og fint substrat som utløser sensitivitet. Noen er flate og andre er bratte, men felles for alle er at det er krevende å finne gode tiltak som har dokumenterbar effekt. Gjenveksten er svært dårlig i slike områder, og dersom det har oppstått slitasje, vil slitasjen være godt synlig i lang tid, også dersom det gjennomføres tiltak. Men tiltak kan hindre forverring, spesielt dersom det er forventet sterk økning i bruken av området. I Høvringen området vurderte vi to sett med stier som gikk til Formokampen, og her er det mulig å sammenlikne sårbarheten langs de ulike alternativene og også vurdere hvor potensialet for avbøtende tiltak er størst. Dette er en relevant tilnærming som kan ha overføringsverdi til andre lokaliteter, og spesielt der det er aktuelt å flytte stier. For eksempel vurderte vi at de to traséene opp til Formokampen var omtrent like sårbare, men etter tiltak med klopping/steinsetting av myrer kan sårbarheten reduseres mest på strekningen opp fra Høvringen. Dette skyldes at det er flere myrer blant de sensitiv elementene her, mens det er mer fjellhei og rabber opp fra Putten Seter hvor det er vanskeligere å finne gode tiltak som vil ha synlig effekt på slitasjen på kort sikt. Det er f.eks. ikke sikkert at slitasjedempende kanaliseringstiltak som steinsetting/trappebygging vil virke, når terrenget er lettgått og inviterer til å gå side-om-side. Ettersom stien fra Putten Seter til Formokampen er kortere enn stien fra Høvringen, kan man kanskje likevel regne med at bruken, uavhengig av tiltak, vil bli størst fra Putten.
Vurderingen rundt Spranget viste at området har få, men store, sensitive enheter som opplever økende slitasje. Dette er et område med dårlig gjenvekst, og dermed vil tiltak ikke synes på vegetasjonen før etter lang tid. Tiltak her må ha fokus på å redusere fortsatt økning i slitasje. Her er det også lett å se hvordan «feil» plassering av skilt (eller andre objekter som tiltrekker folk) kan gi unødvendig stor slitasje.
Sårbarhetsvurderingen av dyreliv (unntatt villrein) viser at det er en del arter med høy sensitivitet og viktige yngle/hekkeområder for sårbare arter i området, men at dette i liten grad er lokalisert langs den svært kanaliserte ferdselen som er i studieområdet.
Villreinen får generelt høye sårbarhetsverdier i studieområdet, og dette skyldes kombinasjonen av at Rondane har mye ferdsel og at det er begrensete arealer for villreinen. Området Høvringen-Mysusæter er av de mest besøkte områdene i Rondane, samtidig som at Rondanemassivet gjør nord-sør-passasjene for villrein svært trange i området. Modellen viser likevel at det er store ulikheter i sårbarhet mellom lokaliteter på detaljnivå. Dette gir et godt grunnlag for å foreta prioriteringer innenfor området, som både skal virke avbøtende for villrein og legge forholdene til rette for friluftsliv og turisme.
Tilnærmingen i sårbarhetsmodellen kan i noen grad også identifisere og belyse nytten av avbøtende tiltak som kan redusere konflikter mellom ferdsel og sårbar natur. For vegetasjon vil konkrete tiltak langs stien redusere sårbarheten, og i enkelte lokaliteter vil tiltakene kunne ha stor effekt. Det er gitt konkrete anbefalinger om tiltak i forhold til vegetasjon i vurderingen av den enkelte lokalitet. Vi har også vist hvordan avbøtende og tilretteleggende tiltak slår ut på sårbarhetsverdien for villrein. Tiltakene vi har vurdert for å håndtere menneskelig ferdsel, går både ut på å «flytte» folk ut av fjellet og å «tiltrekke» seg folk til attraktive randområder. Vi viser at det å eksponere randområder for mer folk kan imidlertid virke negativt inn på villreinen, men dette må ses i sammenheng med at kjerneområder for villrein da får lavere sårbarhet. | nb_NO |