Samordning av forvaltning av jerv i Sør-Norge - en kunnskapsoversikt

Abstract

Linnell, J. D. C., Flagstad, Ø., Odden, J., Vang, S. & Mattisson, J. (2016) Samordning av forvaltning av jerv i Sør-Norge - en kunnskapsoversikt. - NINA Rapport 1255. 63 s. Rovviltnemnda i region 3 (Oppland) fikk i 2015 i oppdrag fra Klima- og miljødepartementet å koordinere arbeidet med en samordning av forvaltningen av den sørnorske jervestammen. I denne rapporten gir vi bakgrunnsinformasjon om økologi, bestandsstatus og genetikk hos jerv i Sør-Norge etter oppdrag fra nemnda. Rapporten identifiserer også elementer man bør ta hensyn til i den videre planleggingsprosessen. Jerv i Sør-Norge har vært gjenstand for flere ulike økologiske studier og en omfattende overvåkingsaktivitet siden 1980-tallet. Årlige registreringer av aktive hilokaliteter har vært det viktigste overvåkingsverktøyet i hele perioden, og metoden har vært standardisert siden midten av 1990- tallet. Dette arbeidet har blitt supplert med innsamling av genetiske prøver siden 2000. Bestandsestimatene samsvarer godt når de to overvåkingsmetodene sammenlignes, men i de første årene med hitellinger kan antall registrerte ynglinger være noe for lavt. Siden den første reproduksjonen i nyere tid ble registrert i Dovrefjell i 1979 har antall årlige ynglinger økt til en rekord på 28 verifiserte ynglinger i Sør-Norge i 2015. I løpet av denne perioden er totalt 380 ynglinger verifisert. Utbredelsen av reproduserende tisper har spredt seg østover i løpet av perioden. Den sørnorske bestanden henger nå sammen med den større bestanden i Midt- og Nord-Skandinavia. Antallet jerv som er skutt årlig under lisensjakt og gjennom skadefellinger har økt betydelig siden jakten ble gjenåpnet i 1998, og i 2015 ble det felt 70 jerver. Til sammen er 489 jerver skutt i Sør- Norge mellom 1998 og 2015. Av disse er 238 skutt under den årlige lisensjakten, og 251 er felt gjennom skadefellinger. Tilgjengelig kunnskap om demografien i jervebestanden viser at en økning i høstingsrate fra 10 % til 20 % sannsynligvis vil endre en positiv vekstrate i bestanden til en negativ. Høstingsratene i den sørvestlige delen av jervebestanden (vest for Østerdalen) har de siste årene vært på et nivå som kan forklare de siste års nedgang i individuell overlevelse. Til tross for at et stort antall jerver har blitt skutt hvert år har bestanden holdt seg over de regionale bestandsmålene. Det har vært uttrykt bekymring over den genetiske statusen til den sørnorske bestanden siden tilbakekomsten. En ny analyse av dataene indikerer at det har vært tilstrekkelig genflyt fra øst (koblet til de svenske og nordlige skandinaviske bestandene) mot vest til at innavl er unngått. Dette har også ført til en reduksjon i genetisk differensiering i den vestlige delen av bestanden. Det er derimot fortsatt noen genotyper (to mikroalleler) som hovedsakelig finnes i den vestlige delen av den sørnorske jervebestanden. Det er bare noen få individer som har disse genotypene øst for Østerdalen. Forvaltningen har benyttet ulike former for geografisk differensiert forvaltning siden 1990-tallet. Dagens ordning med en regional forvaltning styrt av regionale politiske nemnder ble innført etter 2003. Nemndene har benyttet lisensjakt og skadefelling til å regulere bestandsstørrelsen og forme utbredelsen til jerv. Nemndene har lykkes i å la den lille bestanden i de vestlige områdene utvide seg slik at den nå er tilknyttet hovedbestanden i Skandinavia. Forvaltningen har også lykkes i målsettingen om å hindre utbredelsen av jerv til de vestlige og sørvestlige fylkene i Norge. Det har imidlertid vært store svingninger i antall ynglinger mellom år innenfor de ulike forvaltningsregionene. Utfordringen skyldes blant annet at de individuelle sonene er for små i utstrekning til å kunne omfavne de store leveområdene til jervene. Det er videre vanskelig å forvalte små bestander da tilfeldige hendelser i bestanden kan ha uforholdsmessig store effekter på antall jerv. Denne planlagte samordningen av jerveprioriterte områder og fordelingen av bestandsmål vil kunne bedre forutsigbarheten i effektene av ulike forvaltningsgrep. En mulig ordning kan være at de aktuelle nemndene samarbeider om å håndtere en felles sørnorsk jervesone med et felles bestandsmål på tilsvarende måte som ulven i dag forvaltes i samarbeid mellom to rovviltnemnder. For å unngå tap av sau til jerv er det viktig at saueholdet i jerveprioriterte områder tilpasses til jervens tilstedeværelse. Inntil nå har det ikke vært tilstrekkelig koordinering mellom viltforvaltning og landbruksmyndigheter til å få til nødvendige tilpasninger. En relativt kompakt sone av lignende størrelse som dagens, men med mer sirkulær utforming vil kunne begrense antall husdyrprodusenter som blir påvirket av jerv. Dette vil gjøre det enklere å investere i nødvendige strukturelle endringer i saueholdet. Disse endringene er kompatible med, og kan til og med forbedre, evnen til å opprettholde det beitebetingede biologiske mangfoldet. En større jervesone, med målsetting om det samme antall ynglinger, vil spre jervens påvirkning på husdyr ut over et større område. Dette vil redusere presset på enkelte husdyrprodusenter, men vil føre til redusert forutsigbarhet og gjøre det vanskeligere å målrette investeringer i nødvendige strukturelle endringer i husdyrproduksjonen som hindrer tap til jerv. En jervesone øst for Østerdalen vil øke levedyktigheten til de sørnorske jervene på grunn av tilknytning til en større sammenhengende bestand i sentrale og nordlige Skandinavia, og vil tillate jerv å leve i områder prioritert for ulv og bjørn og som har langt mindre konfliktpotensial med husdyr. Jervesoner vest for Østerdalen vil sikre bevaring av to sjeldne genotyper som ikke finnes andre steder i Skandinavia, og vil tillate jerven å leve i alpine nasjonalparker hvor deres tilstedeværelse både er av stor symbolsk betydning, og et sentralt element nødvendig for at parkene skal oppfylle sine bevaringsmål om komplette økosystem.

Linnell, J. D. C., Flagstad, Ø., Odden, J., Vang, S. & Mattisson, J. (2016) Samordning av forvaltning av jerv i Sør-Norge - en kunnskapsoversikt - NINA Rapport 1255. 63 s. This report contains background information on the ecology, population status and genetics of wolverines in south Norway. It is presented within a context that is relevant for the regional large carnivore management boards in their work as they try to improve the level of coordination between the different regions that together hold the responsibility for the southern Norwegian population. Wolverines have been subject to various ecological studies and monitoring activities in south Norway since the 1980's. The number of natal dens registered each year has been the main monitoring tool during the whole period, and gradually became more systematic and standardised since the mid 1990's. This has been supplemented by non-invasive genetic sampling from faeces and urine since 2000. Comparisons of the data sets indicate a good correspondence between the two monitoring methods, although the early years of the den monitoring are likely to have underestimated the numbers of dens. Since the first post-recolonisation reproduction in Dovrefjell in 1979 the number of documented annual reproductions (natal dens) has increased to a record of 28 documented in south Norway in 2015. During this period a total of 380 reproductions have been documented. During this period the distribution of reproductive wolverines has spread eastwards such that the south Norwegian population is now continuous with the south Swedish population and the larger population in central and northern Scandinavia. The numbers of wolverines shot each year in the annual license hunt and by state employees in lethal control operations has increased dramatically since hunting was opened again in 1998. This increase peaked in 2015 with 70 wolverines registered shot. From 1998 to the end of 2015 a total of 489 wolverines have been shot in south Norway, 238 by hunters in the annual license hunt, and 251 by state employees in lethal control operations. Modelling of wolverine demography indicates that increasing harvest rates from 10 to 20% can turn a positive growth rate into a negative growth rate. The observed harvest rates in the western part of the population (west of the Østerdalen valley) are at a level which is sufficient to explain the recently observed decline in individual wolverine survival rates and the overall decline in the size of this population segment. Despite the large numbers of wolverines being shot each year, the population has generally remained above the goals set by the regional authorities. There have been concerns about the genetical status of the population since its recovery. A new analysis of the data indicates that there has been enough gene flow from the east (connected to the Swedish and northern Scandinavian populations) to the west to prevent inbreeding. This has also led to a reduction in the genetical differentiation of the western part of the population. However, there are still a few genotypes (2 microsatellite alleles) that are mainly found in the western segment of the population and nowhere else in Scandinavia. Only a few individuals have carried these genotypes east of Østerdalen. Various forms of zoning have been in use since the 1990's, with the latest version stemming from the period after 2003 when the system of regional management was introduced. This system has tried to use hunting and lethal control to both regulate numbers and shape the distribution of wolverines. In the broad scale management has successfully allowed the small population in the western areas to expand so that it is now connected to the main Scandinavian population. They have also succeeded in preventing the expansion of wolverines to the western and southwestern counties of Norway where there is no goal for their recovery. On a finer scale, zoning has not been as successful because an average of 40 to 50% of annual reproductions still occur outside the areas prioritised for wolverines which means they are inside areas prioritised for livestock production. There has also been extreme between year fluctuations in the numbers of reproductions detected within each of the individual management regions where each has its own goal. The problem is simply that the individual zones are too small to embrace the large home ranges of wolverines. A further problem is that it is almost impossible to manage populations within any degree of precision when goals are set for such small numbers of animals. Simple random events will have disproportionately large effects on the outcome. The existence of sharp borders between wolverine prioritised areas in one region and areas with high densities of livestock in livestock prioritised areas in the neighbouring region also weaken the effectiveness of zoning. The implication is that zoning and the distribution of population goals need to be much more coordinated across south Norway. When taking into account the size of wolverine movements and the size of the overall population goal one solution is to come up with a single common zone and a common population goal for all of south Norway. The conflict with livestock depredation has persisted even within wolverine prioritised zones because there has not been a large enough scale effort to adapt the form of husbandry or form of animal production to wolverine presence. Successful zoning implies that active measures be taken to adapt livestock production to wolverine presence inside their zones, as much as the use of lethal control and hunting of wolverines outside the zones. When considering the size and location of such a zone there are a number of trade-offs. A relatively compact zone (15.000 to 25.000 km2) minimises the number of influenced livestock producers and allows a more focused investment in adapting livestock husbandry systems. However, it increases a sense of "unfairness" among those livestock producers who have to adapt. Adopting broad zones may be viewed as more "fair", but makes it much harder to adapt husbandry over even larger areas. The fundamental choice is whether there is a will to make large scale changes to livestock production to prevent depredation within limited areas, or if the strategy is to simply continue paying large amounts of compensation for livestock lost across large areas. Placing the zone along the border to Sweden will increase viability through connectivity with the larger Scandinavian population, and will allow wolverines more into the boreal forest areas within the present day wolf and bear zones where there are far fewer potential conflicts with sheep. However, the alpine areas further west contain the rare genotypes that are of conservation interest as well as many national parks that aspire to conserve a high alpine ecosystem and its fauna, of which wolverines are indisputably a highly symbolic part.