Olivinfuruskog og rødlistearter i Bjørkedalen, Volda: naturverdi og forvaltningsmuligheter

Abstract

Brandrud, T.E. 2009. Olivinfuruskog og rødlistearter i Bjørkedalen, Volda: naturverdi og forvaltningsmuligheter. - NINA Rapport 461. 24 s. Olivinfuruskog er en sjelden og særnorsk naturtype som har sitt nasjonale og internasjonale tyngdepunkt i fjordstrøk på Sunnmøre i Møre og Romsdal og Nordfjord i Sogn og Fjordane. Naturtypen forekommer på tørre, grunnlendte olivinrygger og åser. Olivinberg er en hard, men næringsrik (ultrabasisk) type, med høyt innhold av magnesium og jern. Olivinfuruskogen er karakterisert ved sin forekomst av ”olivinspesialister” som bregnene brunburkne, grønnburkne og blankburkne som opptrer på berg av olivin. Den rike lågurttypen av olivinfuruskog har dessuten et betydelig innslag av basekrevende, jordboende sopper knyttet til furu (mykorrhizasopper), med mange rødlistearter. Noen av disse ser ut til å ha sitt tyngdepunkt i olivinfuruskogene. Olivinfuruskog som naturtype ser ut til å være i tilbakegang pga. bergverksdrift (dagbrudd) og dernest veibygging. Viktige elementer i denne naturtypen er sårbare overfor omfattende (flate) hogst, men vil sannsynligvis også være negativt påvirket av gjengroing og økt humusdannelse pga. opphørt hevd. Olivinfuruskogene i Bjørkedalen, Volda utgjør et av de tre største og viktigste kjerneområdene for denne naturtypen i Norge/Norden. Lågurt olivinfuruskog med spesielt biomangfold og mange rødlistearter forekommer særlig i åsryggene på NØ-siden av Bjørkedalsvatnet (Tjørnanakkane og den tilliggende Daurmålsnakken). Disse områdene er ut i fra hensynet til spesielt biomangfold og unik norsk naturtype vurdert å være av nasjonal verdi, og er gitt høyeste verdi (A-verdi) i Naturtypekartleggingen. Elementet av kravfulle, rødlistede sopper her er avhengig av god tilgang på baserik forvitringsjord og ditto sigevann, og trives kun der humuslaget er tynt. Således har dette elementet trolig vært begunstiget av tidligere tiders kulturpåvirkning med skogsbeite og plukkhogst som gav et åpent skogsbilde med bedre omsetning og krøtterstier som bidro med åpninger i humuslaget. Samtidig er dette arter som lever i samliv med røttene av furutrærne ved mykorrhiza, og forekomstene av disse vil forsvinne ved flatehogst. Siden lågurt olivinfuruskog med tilhørende spesielle og rødlistede arter, er en svært sjelden og unikt norsk naturtype, vil det være ønskelig å sikre elementer av denne i minst mulig påvirket tilstand, som referanseområde(r). Deler av Tjørnanakkane er i dag lite påvirket, og vil derfor være egnet for forvaltning som urørt område og referanseområde for rik olivinfuruskog. Det andre, rike olivinfuruskogsområdet, Daurmålsnakken, er mer kulturpåvirket, og her vil det ut i fra hensynet til biomangfoldet kunne være aktuelt både med forvaltning urørt og forvaltning lukket hogst, dvs. en form for kalkskogshogst som nå utprøves i tilsvarende nøkkelbiotoper av kalkbarskog på Østlandet.