Elgen i Beiarn, en kunnskapsoppsummering

Abstract

Andersen, O., Solberg, E. J., Heim, M., Rolandsen, C. M. Fangel, K. & Ueno, M. 2009. Elgen i Beiarn, en kunnskapsoppsummering - NINA Rapport 531. 34 s. Datamaterialet omfatter sett-elg data og jaktstatistikk for perioden 1987-2008, samt slaktevekter innsamlet i perioden 1991-2008 og data fra radiomerka elg. I Beiarn har det også vært samlet inn kjever fra de fleste voksne elgene skutt i perioden 1991-2008, med unntak av i 2002 og 2003. I tillegg har elgjegerne rapportert alder for skutte kalver og åringsdyr basert på kroppsstørrelse (kalv) og tannutvikling (åringsdyr) i alle år i perioden 1989-2008. Fra sett elg-materialet beregnet vi to indekser som relative mål på bestandstetthet og struktur: 1) Antall elg sett pr jegerdagsverk ble benyttet som et mål på bestandstettheten, mens 2) antall kyr sett pr okse ble benyttet som en indeks på kjønnsforholdet i den voksne bestanden. I tillegg beregnet vi to indekser som relative mål på kalveproduksjonen: 1) Andel observerte kyr med kalv (kalvkuraten) og 2) antall kalv pr. kalvku (tvillingraten). I tillegg til å analysere bestandsutviklingen basert på sett elg-indeksene, benyttet vi en såkalt årsklasseanalyse (kohortanalyse) til å beregne bestandsforløpet i perioden med tilgjengelig aldersdata fra skutte individer (1989- 2008) og to forskjellige analysemetoder (Ueno og Solberg-metoden) er brukt. Ved bruk av sett elg- og avskytningsdata beregnet vi også grovt estimat på antallet dyr i vinterbestanden. I Beiarn har bestandsutvikling vært relativt lite stabil og det var derfor vanskelig å beregne bestandsstørrelsen for kortere perioder og vi valgte derfor å beregne vinterbestanden som et gjennomsnitt for perioden 1987-2008. I løpet av perioden 1987 til 2008 varierte avskytningen i Beiarn relativt mye mellom år, men uten en systematisk trend over tid. I studieperioden var den gjennomsnittlige fellingsprosenten 66 % (tilsvarende 76 dyr) av en kvote på 115 dyr i gjennomsnitt. Kalv og ungdyrandelen i avskytningen har i hele perioden vært relativt høy (i snitt > 60 %). Dette betyr at vinterbestanden i stor grad består av eldre kyr og okser. Andelen eldre kyr i uttaket har variert fra 7-28 %. Det felles en høyere andel okser (i snitt 64 %) enn hva som rekrutteres til bestanden (andel okser av kalver skutt, ca 57 %). Basert på utviklingen i antall kyr pr okse i sett elg-materialet, finner vi en økende trend (færre okser) over tid. Den rekonstruerte bestandsutviklingen stemmer også godt overens med utviklingen i antallet okser og kyr sett pr. jegerdagsverk. For begge metodene var det estimerte antallet okser større enn det estimerte antallet kyr. Dette avspeiler imidlertid ikke det reelle forholdet i bestanden, men skyldes at jakttrykket på okser er høyere (flere dyr blir skutt tidlig og inngår derfor i materialet) enn for kyr og at den naturlige dødelighetsraten for de eldste elgkyrne antageligvis er relativ høy. Sammenligner vi telleresultatet med bestandsestimatet fra årsklasseanalysen (Solbergmetoden) finner vi stor grad av samvariasjon (r = 0,73) og det samme var tilfelle når vi sammenlignet telleresultatet med antallet elg sett pr. jegedagsverk (r = 0,63). Vi fant ikke noe tilsvarende forhold mellom antallet kalv pr. kalvku på vinteren og antallet kalv sett pr kalvku på den foregående høsten. Det er funnet høy overlevelse hos voksne elgkyr, men relativt lav overlevelse for kalv. Kalvene fra radiomerkede elgkyr opplevde en høyere jaktdødelighet (ca 9 %) og betraktelig høyere naturlig dødelighet gjennom året enn kyr (ca 33 %). Det meste av den naturlig dødeligheten skyldes vinterdødelighet (ca 17 % i perioden).