Fjellrev i Norge 2012. Resultater fra det nasjonale overvåkingsprogrammet for fjellrev

Abstract

Ulvund, K., Flagstad, Ø., Eide, N.E. & Landa, A. 2013. Fjellrev i Norge 2012. Resultater fra det nasjonale overvåkingsprogrammet for fjellrev. - NINA Rapport 909. 43 s. Fjellreven er et av Norges mest utrydningstruede pattedyr, og står oppført som kritisk truet på den norske rødlista. Til tross for fredning i mer enn 80 år har fjellreven i Norge inntil nylig vært i vedvarende tilbakegang, delbestander har dødd ut og store høyfjellsområder har lenge vært uten ynglende fjellrev. Det nasjonale overvåkingsprogrammet for fjellrev ble etablert i sin nåværende form i 2003, i tilknytning til den første handlingsplanen for fjellrev. Gjennom overvåkingsprogrammet for fjellrev kontrolleres kjente fjellrev-lokaliteter årlig. Hi med registrert aktivitet av fjellrev, og hi i nærheten av aktive hi, blir prioritert for kontroll. Ved kontroll registreres aktivitet og yngling (både fjellrev og rødrev). Funn av ferske ekskrementer, hår eller annet egnet biologisk materiale blir samlet inn for DNA-analyse med tanke på å bestemme art (fjellrev/rødrev), haplotype (eventuell farmrevopprinnelse) og individbestemmelse. Det ble kun registrert en fjellrevyngling i Norge i 2012, rett ved avlsstasjonen på Oppdal, der det ble observert minimum fire valper. Dette står i sterk kontrast til 40 registrerte ynglinger i 2011. I Sverige ble det ikke registrert en eneste yngling av fjellrev i 2012. Årets resultat demonstrerer med tydelighet hvor avhengig fjellreven er av lemen for å reprodusere. Når smågnagerne svikter, er det få eller ingen fjellrevtisper som får fram valper. Intensive tiltak, med blant annet støttefôring i flere fjellområder, ser ikke ut til å påvirke reproduksjonen hos fjellreven i år uten tilgang til gnagere. Tiltak over flere år viser imidlertid positiv effekt. Evaluering av tiltakene som har pågått på norsk og svensk side siden begynnelsen av 2000-tallet viser at tiltak kan ha positiv effekt på lokale delbestander. Observert bestandsvekst i tiltaksområdene forklares ca. 50 % av smågnagere, ca. 30 % av støttefôring og ca. 20 % gjennom uttak av rødrev. Støttefôring ser ut til å gi økt vinteroverlevelse, økning i antall kull når det er smågnagere og økt kullstørrelse. Til tross for få ynglinger i 2012, nådde vi allikevel en ny milepæl i arbeidet med bevaring og oppfølging av fjellreven i Norge. Det ble for første gang identifisert mer enn 100 individer fra DNA. Basert på estimerte minimumsbestander i de ulike fjellområdene, har vi et samlet estimat på 139 fjellrev i Norge i 2012. Dette er godt og vel en dobling av den estimerte bestandsstørrelsen fra 55 individer i 2010. Økningen skyldes høyst sannsynlig god vinteroverlevelse i to påfølgende år med godt tilskudd av nye individer til ulike delbestander. Vi registrerer en økning i antall individer både i sør og i nord. Dette danner et godt utgangspunkt for det videre arbeidet med å bygge opp en levedyktig fjellrevbestand. Stabil vinter- og sommeraktivitet ved flere nye lokaliteter og ny-oppsatte fôrautomater tyder allerede på etablering i flere av fjellområdene som ligger mellom de tre sydligste kjernebestandene. Langvandring av kjente individer mellom Sylan–Helags, Snøhetta og Hardangervidda må også tolkes som en svært positiv utvikling, som blant annet øker genetisk utveksling. En av forklaringene til fjellrevens vedvarende tilbakegang har vært knyttet til de negative effektene av de små bestandene i seg selv, med blant annet mindre utvandring og dermed mindre utveksling mellom delbestander; en negativ tetthetsavhengighet som gjør delbestander mer sårbare og på sikt mindre og mindre. Er denne negative responsen først snudd, f. eks. gjennom økt utvandring og utveksling mellom delbestander, så kan det være håp om at bestandene har kommet over en terskel hvor fjellrevbestanden gir seg selv positiv drahjelp fremover. Fra flere fjellområder rapporteres det i skrivende stund om økt aktivitet av mus. Vi kan trolig forvente noen ynglinger av fjellrev i 2013.

The Scandinavian arctic fox population is threatened by extinction and is classified as critically endangered in the Norwegian Red List. Despite legal protection for more than 80 years, the species has until recently, been continuously declining, subpopulations have gone extinct and large mountain areas are now without reproducing arctic foxes. The national monitoring programme for arctic fox was established in its current form in 2003, in connection with the first Action Plan for the arctic fox. Through the monitoring programme, arctic fox dens are checked every year. Dens with registered activity of arctic foxes, or dens in the vicinity of these, are ranked as first priority for inspection. Reproductions and any signs of activity of arctic foxes or red foxes are noted. Fresh scats, hair or other biological material are sampled for DNA analysis to determine which species (arctic fox or red fox) is active at a den, to detect escaped farm foxes (mtDNA haplotyping), and to identify individuals of arctic foxes. In sharp contrast to the many arctic fox reproductions in 2011, one single litter was registered in Norway in 2012. The litter, comprising four cubs, was located close to the arctic fox captive breeding station. No litter was registered in Sweden. This clearly demonstrates the strong link between the population fluctuations of lemmings and arctic fox reproduction. When the lemming population crashes, very few or often no female foxes reproduce. Intensive measures, including supplemental feeding, does not seem to affect reproduction in the artic fox in years with no lemmings. However, continuous work over several years shows a positive effect. The evaluation of the effort that has been put down in both Norway and Sweden since early 2000 show that conservation measures can have a positive effect on local populations. The observed population growth in different management areas can be explained by lemmings (approx. 50 %), supportive feeding (approx.30 %) and removal of red fox (approx. 20 %). The mechanisms appear to be increased winter survival, increased number of litters in years with lemmings and increased litter size. Despite few reproductions in 2012, we reached a new milestone in the conservation and monitoring of the arctic fox i Norway. For the first time, we identified more than 100 individuals from DNA, and the total population size in Norway was estimated to 139 individuals. This is more than a doubling of the population size from 55 foxes in 2010. This increase is probably a result of low winter mortality, and a supply of new individuals into the different subpopulations. The increase in number of individuals is observed both in the South and in the North. This provides a good basis for the continued work to facilitate a viable arctic fox population. Stable winter and summer activity on several den sites and feeding stations points towards establishment of arctic foxes also in new mountain areas located between the southern core areas. Also, known individuals have migrated between Sylan-Helags, Snøhetta and Hardangervidda, which is very important in order to increase the exchange of genetic material. One of the explanations for the continued decline of the artic fox population has been the negative effects of the small subpopulations, with less migration and exchange between populations. This is a negative densitydependent factor that makes sub-populations more vulnerable and in the long term smaller and smaller. It may seem that this negative response is currently being reduced through increased migration and exchange of individuals between sub-populations, and there is hope that the populations have crossed a threshold where the population can grow further. In several mountain areas an increase in the activity of small rodents is reported. This means that we can probably expect some artic fox litters in 2013. How many is dependent on how the rodent populations develop during winter.