Snøuglas bestandsforhold, vandringsmønster og habitatvalg. Årsrapport 2012

Abstract

Jacobsen, K.-O., Øien, I.J., Aarvak, T. & Solheim, R. 2013. Snøuglas bestandsforhold, vandringsmønster og habitatvalg. Årsrapport 2012. - NINA Rapport 929. 19 s. Snøugleprosjektet ble startet i 2005, og er et samarbeid mellom Norsk institutt for naturforskning (NINA), Agder naturmuseum og botaniske hage (ANM) og Norsk Ornitologisk Forening (NOF). 2011 ble det beste hekkeåret for snøugle i Fennoskandia som er registrert siden 1978. Totalt ble 12 voksne hekkende snøugler fanget i Finnmark og Troms. 2012 ble derimot et skikkelig bunnår for hekkende snøugler i Norge så alle data innsamlet på snøuglas bevegelser er fra fugler fanget i 2011. Fire av fuglene som ble fanget i 2011 dro til Kolahalvøya i Russland i løpet av november-desember i 2011. I løpet av mars-april 2012 startet to solcellesendere opp, og de to uglene som bar disse befant seg også da i Russland. På samme tid flyttet den sjuende snøugla, som hadde overvintret i Norge også østover. Alle disse uglene oppholdt seg i området mellom Kolahalvøya og Tajmyr gjennom sommeren. De siste fem satellittmerkede uglene fra 2011 antar vi døde i løpet av høsten 2011 i Finnmark. Det ble gjort søk etter satellittsenderne og kadaverrestene både på våren og sommeren 2012. Fire av fem sendere ble hentet inn, samt tre kadaverrester. Den siste hadde for unøyaktige posisjoner til å kunne søkes etter. Foreløpige analyser tyder på at fuglene er drept av andre rovfugler (sannsynligvis jaktfalk eller kongeørn) eller skutt. En snøugle ble funnet død i Nord-Trøndelag i januar 2013, og foreløpig antas den å ha sultet i hjel. Per februar 2013 har prosjektet tre snøugler med aktive sendere, og de oppholder seg henholdsvis i Finnmark, på Kolahalvøya og i Kvitsjøen. To snøugler med solcellesendere forventes å starte opp igjen og sende i løpet av marsapril. En egen rapport med evaluering av bruk av satellittsendere på snøugler er under utarbeidelse.

Jacobsen, K.-O., Øien, I.J., Aarvak, T. & Solheim, R. 2013. Population, movements and habitat choice of Snowy Owls Bubo scandiacus. Annual Report 2012. - NINA Report 929. 19 pp. The Snowy Owl project, initiated in 2005, is a cooperation between the Norwegian Institute for Nature Research, Agder Museum of Natural History and the Norwegian Ornithological Society. 2011 was the best breeding season for Snowy Owls in Fennoscandia since 1978. In Norway, 42 nests were confirmed. Twelve breeding Snowy Owls were captured in the counties of Finnmark and Troms, Northern Norway, and satellite transmitters were mounted. There were no breeding records of snowy owls in Norway in 2012. Four of our birds from 2011 went to the Kola Peninsula in Russia in November-December 2011. During March-April 2012 two other birds with solar cell transmitters started sending signals from the same area. At the same time one owl that had been wintering in Norway started to move eastwards to Russia. All these seven owls stayed in Russia the summer of 2012, between Kola Peninsula and Tajmyr. We suspect that the last five owls with transmitters died during the autumn 2011 in Finnmark. Four of these transmitters and three carcasses were collected during 2012. Preliminary analyses indicate that they were killed by birds of prey (Gyrfalcon or Golden Eagle), or shot. One of the snowy owls with transmitter that stayed in Russia in 2012 was found dead in Nord-Trøndelag (middle of Norway) in January 2013, probably starved to death. By the end of February 2013 we have three owls alive with transmitters that still send signals every 8. day. One is in Finnmark, one at the Kola Peninsula and the last in the White Sea. Two more owls with solar cell transmitters will hopefully start to send signals again in March-April. A separate report on the evaluation of use of satellite transmitters on snowy owls is currently under production.