| dc.description.abstract | Nedgang i fangstene av sjørøye har ført til behov for regulering av fisket, og i revideringen av elveforskriftene for fisket etter anadrom fisk de siste årene har det vært iverksatt innstramminger i fisket etter etter sjørøye. I slike sammenhenger er kunnskap om det genetiske forholdet mellom sjøvandrende og stasjonær røye innenfor et vassdrag en helt sentral og nødvendig kunnskapsbrikke for definering og evaluering av denne typen reguleringsforslag.
DNA-mikrosatelitter har vist sege å være godt egnet til å bestemme både populasjonsstruktur og individers slektskap, og i de senere årene har det blitt utviklet flere mikrosatelittmarkører som egner seg godt for å påvise eventuelle genetiske forskjeller mellom ulike røyeformer i samme innsjø, samt mellom sjørøyebestander fra ulike vassdrag. I denne undersøkelsen har vi undersøkt genetisk slektskap mellom sjørøye og stasjonærrøye innen og mellom bestander fra åtte ulike vassdrag fra sør i Nordland til nord i Finnmark, for å belyse i hvilken grad sjørøye og stasjonærrøye kan oppfattes som separate forvaltningsenheter i de ulike vassdragene.
I de åtte undersøkte vassdragenefant vi inntil 12 ulike slektslinjer, I fem av vassdragene med anodrom røye (Koifjordvatn, Laksvatn, Ringvatn, Strandvatn og Vassdalsvatn) fant vi "homogene" populasjoner, dvs at det neppe eksisterer noen genetisk differnesiering mellom vandrende (anadrome) og ikke-vandrende (resistent/stasjonære) individer. Det samme fant vi i Tromvikvatn, men her finnes det trolig kun stasjonær/resident røye. Røyebestandene i hvert av disse vassdragene kan derfor trolig forvaltes som én bestand.
I to av vassdragene (Storvatn og Oksfjordvatn) fant vi imidlertid klare tegn på genetisk differensiering. I Storvatn i Leirfjord (Nordland) var den anadrome formen (sjørøya) klart genetisk forskjellig fra en vesentlig mer småvokst og dyptlevende form. Den genetiske forskjellen mellom mellom de to populasjonene var faktisk større enn den genetiske forskjellen mellom sjørøyebestandene i Storvatn i Nordland og Koifjordvanet i Øst-Finnmark. Bestanden i Storvatn er således unik og så vidt vi vet den eneste potensielle sjørøyebestanden i landsdelen med både en klar økologisk og genetisk bestandssplitting. Røyene fra de to populasjonene kunne også skilles på morfologiske karakterer (se forsidebildet). I Oksfjordvatn fant vi indikasjoner på at det finnes inntil 4 populasjoner av røye, der minst en av populasjonene antas å være vandrende (anadrome). På grunn av for få individer i hver gruppe var det imidlertid ikke mulig å kvantifisere den genetisk/reproduktive forskejllen mellom populasjonene. Røyebestanden i Storvatn og Oksfjordvatnet kan ikke forvaltes som én homogen bestand.
Forøvrig fant vi svært begrenset genflyt mellom røye fanget i de åtte vassdragene, noe som tyder på at sjørøya stort sett gyter i hjemvassdraget.
Både Storvatn og(90 m) og Oksfjordvatn (60 m) er svært dype, og det er som oftest i dype (og/eller store) innsjøer en finner økologiske og eventuelt genetiske bestandssplittinger. Kunnskapen om økologisk segregering og genetisk slektskap mellom bestander i samme vassdrag er svært mangelfull, og er derfor en stor utfordring for forvaltningen. Vi vil derfor oppfordre til en mer grundig genetisk undersøkelse av røyebestanden i Oksfjordvassdraget, der det i tillegg til å fange fisk i innsjøen, bør fanges røye også i utløpselva og i den største innløpselva, samt at det bør foretas innsamling av genetisk materiale fra sportsfiskefangstene. Det bør også iverksettes undersøkelser av røyebestanden i Storvatn, der fangstene av sjørøye har avtatt fra nærmere 2500 fisk i 1999 til bare et 100-talls fisk årlig de siste fire årene.
Nord-Norge, røye, anadromi og residens, genetisk splitting, forvaltning, North-Norway, arctic charr, anadromy and residence, genetic differentiatio, management | nb_NO |
