Ferskvannsbiologiske undersøkelser i magasinene Storevatn og Stegil i Mandalsvassdraget høsten 2012

Abstract

Høsten 2012 ble det gjennomført ferskvannsbiologiske undersøkelser i Storevatn og Stegil i Mandalsvassdraget. Hensikten var å (i) vurdere den økologiske tilstanden i de to regulerte inn-sjøene basert på vannkjemi og dyreplankton, (ii) dokumentere tilslaget av de siste utsettingene av aure og dermed gi en bestandsstatus, (iii) vurdere behovet for videre utsettinger og (iv) fo-reslå habitatforbedrende tiltak med tanke på å etablere sjølreproduserende aurebestander. Stegil og Storevatn ble regulert i henholdsvis 1950 og 1966, med reguleringshøyder på 8 og 6 m. De stedegne aurebestandene gikk tapt på 1960-tallet, hovedsakelig grunnet rekrutterings-svikt relatert til forsuring. Som kompensasjon for sviktende rekruttering ble det satt ut énsomrig aure fra 1962 i Stegil, og trolig fra slutten av 1960-tallet i Storevatn. Disse utsettingene opphør-te i 1973 grunnet manglende tilslag på grunn av forsuring. Fra 1985 ble det satt i gang utset-tinger av énsomrig bekkerøye. Men siden 2005 har det ikke vært tillatt å sette ut denne frem-mede fiskearten. I 2007 ble det igjen satt ut aure i Stegil; med 1 500 énsomrig individ. Siden 2009 har det vært satt ut 2000 individ årlig. I Storevatn ble det satt ut 3 000 énsomrig individ i både 2009 og 2011. All utsatt fisk har vært merket ved å fjerne fettfinnen. Storevatn og Stegil ligger i et forsuringsutsatt område, og de er fremdeles i betydelig grad på-virket av sur nedbør. I 2012 var pH og labilt (giftig) aluminium i de to innsjøene henholdsvis 5,17 vs. 4,99 og 17 vs. 23 μg/L. Syrenøytraliserende kapasitet (ANC) var -11,3 og -14,8 μekv/L. Begge innsjøene er næringsfattige og de har en lav bufferkapasitet med en alkalitet på henholdsvis 5 og 0 μekv/L. Storevatn har et siktedyp på 9,5 m, mens det i Stegil bare var 2,5 m på grunn av mye humus i vatnet. Denne forskjellen gjenspeiler seg også i TOC-nivåene (total organisk carbon) deres, med henholdsvis 0,6 og 2,6 mg C/L. Fargetallene ble målt til hen-holdsvis < 1 og 27 mg Pt/L. Storevatn og Stegil har middels forsuringsskadde planktonsamfunn, og har mange fellestrekk med andre svakt forsurede vann innen regionen. Planktonsamfunnene deres skiller seg likevel noe fra de i Nåvatn og Skjerkavatn i samme vassdrag, ved at littoralfaunen har en større diver-sitet (flere arter). Da vannkvaliteten i de fire magasinene ikke er vesentlig forskjellig, har regule-ringene av Storevatn og Stegil i mindre grad påvirket diversiteten av det litorale planktonsam-funnet. Storevatn og Stegil ble prøvefisket med henholdsvis 16 og 13 Nordiske oversiktsgarn (30 x 1,5 m) fordelt på dypene 0-3, 3-6, 6-12 og 12-20 m. I Storevatn ble det tatt 55 aure som alle var merket. Det gir et fangstutbytte pr. 100 m2 garnareal (Cpue) på 7,6 individ. Det tilsvarer en tynn fiskebestand. Vertikalfordelingen viste at mengden fisk avtar sterkt med økende dyp, med Cpue på 14,2 individ på 0-3 m dyp, mot 7,6 og 2,7 individ på henholdsvis 3-6 og 6-12 m dyp. Det ble ikke tatt fisk på 12-20 m dyp. I Stegil ble det tatt 13 aure, som alle var merket. Dette tilsier et Cpue på bare 2,2 individ, eller en meget tynn bestand. I Stegil ble det kun tatt fisk på 0-3 m dyp. Det ble el-fisket i innløpet til Storevatn og i en tilløpsbekk til Stegil; Sløkeliibekken, men uten fangst av fisk.