Laksefisk og luseovervåking i Romsdalsfjorden – del 2
Research report
View/ Open
Date
2013-01Metadata
Show full item recordCollections
- NINA Rapport/NINA Report [1818]
- Publikasjoner fra CRIStin - NINA [1723]
Original version
Berg, M., Finstad, B., Kvalvik, A., Uglem, I., Bjørn, P.A. & Nilsen, R. 2013. Laksefisk og luseovervåking i Romsdalsfjorden – del 2. – NINA Rapport 919. 42 s.Abstract
Resultatene fra undersøkelsene i 2012 tilsier at lusepåslaget på vill sjøørret økte gradvis utover
i fjordsystemet, der fisk fanget på Bolsøya, Frænfjorden og Vatnefjorden tydet på å være
mest utsatt. Dette er sammenfallende med resultatene i 2011. Det er sannsynligvis flere årsaker
til den trenden som observeres, men tettheten av og nærhet til oppdrettsanlegg samt salinitet
er viktige parametre. Sistnevnte ser ut til å ha vært spesielt viktig på rusestasjonene i Eresfjord
og Måndalen der begge lokalitetene tidvis hadde lave målinger med hensyn på saltholdighet
i sjøvannet. Andre faktorer som strømforhold i fjordsystemet og biomasse i kombinasjon
med lusenivået i oppdrettsmerdene er avgjørende for å kunne si noe om potensiell smittespredning
av lus fra anlegg til ville bestander av laksefisk. Med unntak av fisk i Eresfjord og
Måndalen ble det observert en sammenheng mellom mengden kjønnsmoden lus på oppdrettsfisk
og tilsvarende høye påslag av fastsittende larver hos villfisk i senere fiskeperioder. Da observasjonene
synes å være mest fremtredende på de fangststasjonene som geografisk sett
ligger i de mest oppdrettsintensive delene av fjordsystemet og har mindre ferskvannsavrenning,
indikerer dette at lusenivået på oppdrettet fisk kan ha stor betydning på infeksjonstrykket
hos ville bestander av sjøørret.
Undersøkelsene tar ikke hensyn til vandring av fisk fra enkeltlokaliteter, noe som gjør at man
må forutsette at fisk fanget på enkeltlokaliteter er mer eller mindre stasjonære. Merkestudier
gjort på blant annet sjøørret viser at enkeltindivid kan vandre langt, eksempelvis fra et ”lusefattig”
til et ”luseintensivt” område. Graden av prematur tilbakevandring til ferskvann (elver/bekker)
er ikke undersøkt, men det er tidligere vist at sjøørret vandrer tilbake til ferskvann
for ”naturlig avlusing” ved høye påslag. Forsøk med PIT-merking av fisk og antennesystem i et
utvalg elver i nærheten av fangstlokaliteten, i kombinasjon med elektrofiske i elv, vil være en
mulig strategi videre for å se om merket fisk med høye påslag vandrer til brakkvann/ferskvann.
Simulerte strømningsmodeller fra oppdrettslokalitetene i Romsdalsfjorden med sidefjorder kan
tyde på at det skjer en akkumulering av lus i vannmassene utover i systemet der sjøørretbestandene
i de ytre delene av er mest sårbare. Det vil være svært hensiktsmessig og inkludere
strømningsmodeller i videreføringen av prosjektet i kombinasjon med lusedata og biomassetall
fra oppdrettslokaliteter. Sammenstillingen av disse dataene vil være en viktig indikator med
hensyn til hvilke områder som er sterkt eksponert for lakselus gjennom sesongen.
Analyser på fangstmetode indikerer at ruser fanger over et bredere størrelsesintervall enn garn
med bestemte maskevidder (21 mm og 26 mm). Resultatene fra miljøprosjektet og den nasjonale
lakselusovervåkingen viser at ruser fanger mer fisk under 100 gram enn hva som er tilfelle
i garnfangstene. Ved parallelt fiske har rusefanget fisk et til dels mye høyere påslag enn hva
som er observert i garnfangstene. Det kan imidlertid se ut til at forskjellene er større i perioder
med mye lus på fisken enn når påslaget er lite eller moderat. Garn er et mobilt redskap som
kan spres utover et større areal og dermed fange fisk som oppholder seg i sjøvann med normal
saltholdighet.
Levendefangstene av sjøørret økte fra 480 fisk i 2011 til 1096 fisk i 2012, noe som skyldes
større fiskeinnsats i perioden da sjøørreten har sin næringsvandring. En økning i fangstene og
gjenfangstene av merket sjøørret i 2012 forbedret styrken i analysene med hensyn på lusenivå
på fire av de fem fangststasjonene. Prøvefiske med ruser er en god metode for denne type datainnsamling
da det muliggjør innsamling av et stort antall fisk. Per dags dato er i overkant av
1500 sjøørret fanget og merket med eksterne ryggfinnemerker og dette øker sannsynligheten
for gjenfangster av merket fisk i neste undersøkelsesperiode. Gjenfangster av merket fisk er
svært viktige da de bidrar til økt kunnskap om parasitt – vertforholdet. Slike fangster er i tillegg
viktige for å definere tålegrenser på lus hos vill laksefisk under naturgitte forhold.
For å få langsiktighet og å se trender i denne type prosjekt må prosjektperioden strekke seg
over flere år ihht. tidligere erfaringer med slike overvåkningsprosjekt. Vi vil da med midler fra
Møre og Romsdal fylkeskommune (Marint miljøsikrings- og verdiskapingsfond, MMV) og næ-
ringen videreføre undersøkelsen i 2013.