| dc.description.abstract | Bekkerøya (Salvelinus fontinalis) har sin naturlige utbredelse i nordøstlige deler av NordAmerika.
Navnet relaterer seg til artens forkjærlighet for kaldt og klart kildevatn. Bekkerøya ble
innført fra Nord-Amerika til Europa første gang i 1869. Den kom til Norge i form av et mindre
parti rogn vinteren 1877. Men de påfølgende utsettingene av yngel ga ingen reproduserende
bestander. I mars 1883 ble det innført et nytt parti rogn fra Amerika. Midlene til forsøket hadde
Stortinget bevilget etter forslag fra fiskeriinspektør Anthon Landmark. Myndighetene ønsket å
innføre bekkerøya fordi den var kjent for sin gode vekst og hardførhet, i tillegg til å være attraktiv
blant sportsfiskere. Den ble også vurdert som godt egnet til utsettinger i dammer. Klekkingen
av rogn våren 1883 var vellykket, og det meste av yngelen ble overført til et anlegg i Røyken
i Buskerud. Her ble den satt ut i en nylig anlagt dam. Mye av yngelen overlevde, og allerede
høsten 1885 hadde en del fisk blitt gytemoden. Samme høst ble det bygd et klekkeri på
samme sted, med et belegg på over 30 000 befruktede rogn. Neste vår ble det satt ut yngel i
minst 12 lokaliteter, mest på Østlandet. Men tilslaget var svært dårlig, og myndighetene regnet
satsingen på det nye fiskeslaget som feilslått. De første utsettingene av bekkerøye resulterte i
bare to reproduserende bestander. Den første var i Overnbekken i Buskerud, som trolig skjedde
allerede på 1880-tallet. Den andre utsettingen var i 1917/1918, da det ble satt ut bekkerøye
i et tjern i Øyfjell i Vinje, Øvre Telemark. Dette ga opphav til en sjølreproduserende bestand på
bekkestrekninger lengre ned, og med videre spredning seinere.
Bekkerøyeforskningen her i landet ble satt i gang i flere bekker i området rundt Øyfjell i 1958-
60, hvor det ble påvist flere reproduserende bestander. På 1970-tallet ble det gjort forsøk som
viste at bekkerøya overlevde i sure vassdrag på Sørlandet. Dette skjedde etter anbefalinger og
tillatelse fra den offentlige forvaltningen. Bakgrunnen for disse undersøkelsene var de store
tapene av aure i denne landsdelen grunnet forsuring. Dette førte til at det på kort tid ble satt i
gang omfattende utsettinger av bekkerøye i sure og fisketomme innsjøer. På 1990-tallet hadde
f eks Aust-Agder rundt 50 lokaliteter med naturlig rekruttering av bekkerøye. Det ble også fattet
interesse for å sette ut bekkerøye andre steder i Sør-Norge, og den etablerte seg i flere fylker.
Direktoratet for naturforvaltning bestemte i 2005 at det ikke lenger skulle være tillatt å sette ut
bekkerøye her i landet. De benyttet føre-var prinsippet, og ønsket ikke utsettinger av en fremmed
art i norsk natur. Bekkerøya har kort levetid og blir sjelden eldre enn tre år her i landet.
Det innebærer at dagens forekomst av bekkerøye må være et resultat av naturlig rekruttering. I
denne undersøkelsen har vi kartlagt nåværende bestander av bekkerøye basert på intervjuer
og gjennomgang av publisert stoff. Det er påvist 189 lokaliteter med sjølreproduserende bestander
av bekkerøye. Aust-Agder og Vest-Agder har flest bestander med henholdsvis 58 og
45, etterfulgt av Telemark (n=32), Hedmark (n=22), Rogaland (n=13), Buskerud (n=6), NordTrøndelag
(n=5), Oppland (n=4), Oslo/Akershus (n=3) og Hordaland (n=1).
I Aust-Agder ble i 1991 påvist reproduksjon av bekkerøye i tilknytning til 30 innsjøer basert på
elfiske i tilløpsbekker. Telefonintervju med lokalkjente i 2013 viste at 46 % av disse lokalitetene
fremdeles har bekkerøye. Tidlig på 1990-tallet ble det anslått at Aust-Agder hadde ca. 50 reproduserende
bestander av bekkerøye. At totalantallet i dag er altså større, og viser at bekker-
øya har etablert seg på flere steder i løpet av de siste 20 åra.
Tidligere var det bekkerøye på anadrom strekning i flere elver på Sørlandet. Men etter hvert
som de har blitt kalket og laksen og auren (sjøauren) har kommet tilbake, har bekkerøya forsvunnet.
Det er imidlertid fortsatt bekkerøye i noen tilløpsbekker i Mandalselva og Tovdalselva.
På anadrom strekning av Songdalselva i Vest-Agder er det trolig fortsatt bekkerøye. Denne
elva er ikke kalket, og hadde inntil nylig lave tettheter av laks- og aureunger.
Mørketallene for forekomsten av bekkerøya har et visst omfang. Dette skyldes bl.a. at den flere
steder ikke lenger opptrer i innsjøer, men er fortrengt til tilløpsbekker. Der lever den en anonym
tilværelse, og kan være vanskelig å påvise uten å foreta et elfiske. Forekomsten av bekkerøye
har gått sterkt tilbake i løpet av de siste åra. Og denne utviklingen vil trolig fortsette etter hvert
som auren reetablerer seg og øker i antall i tidligere forsuringsrammede områder. Dette skyldes
at bekkerøya taper i konkurranse med aure ved en bedret vannkvalitet. Den kan imidlertid
bli fortrengt og overleve i marginale områder på rennende vatn. Det er ingen dokumentasjon
som viser at bekkerøya er bærer av spesielle parasitter eller sykdommer, eller på andre måter
har særlig negative effekter på andre fiskearter, eller det biologiske mangfoldet. Bekkerøya ansees
derfor ikke som noen stor trussel i norsk natur. Kunnskapsgrunnlaget om bekkerøya er
likevel mangelfullt, bl.a. viste en svensk undersøkelse at den kan fortrenge og endog utrydde
aurebestander i høyereliggende innsjøer. | nb_NO |