Å gå på tilrettelagte stier: Hvordan opplever aktive turgåere tilrettelegging for friluftsliv?
Journal article
View/ Open
Date
2024Metadata
Show full item recordCollections
- Tidsskriftet Utmark [67]
Abstract
Turgåing i natur er en utbredt aktivitet i Norge. Det er både en politisk og en kulturell forståelse for at det å tilrettelegge stier på ulike måter er et gode for å motivere «alle» til å drive friluftsliv. I denne studien har vi intervjuet 22 aktive turgåere på Nord-Vestlandet om hvordan de opplever tilrettelegging som skilting og trapper som støtte for turgåing i natur. Analysen lener seg på Braun, Clarke og Weates (2016) tematiske analyse, og datamaterialet blir diskutert i lys av et teoretisk rammeverk der Ingolds (2011) begrep «linjer» og Gibsons (2014) begrep «affordances» står sentralt. De fleste turgåerne i undersøkelsen er positive til noe tilrettelegging for at andre skal komme seg på tur, men mange er kritiske til overdreven tilrettelegging fordi endringene bryter med deres preferanser og med hva som gir dem gode naturopplevelser. Det er motstridene synspunkter mellom turgåernes ønsker om å tilrettelegge for andre og deres egne behov, som heller mot at naturen bør forbli slik den er for å tilby glede og utfordringer. Many people enjoy hiking in nature in Norway. There is both a political and cultural understanding that the provision of facilitated trails is beneficial for motivating “everyone” to engage in outdoor activities. In this study, we interviewed 22 active hikers in the North-west of southern Norway about their experiences of such assistance, in terms of signage and steps, that facilitate hiking in nature. The analysis draws on Braun, Clarke, and Weate’s (2016) thematic analysis. The data is discussed against a theoretical framework that consists of Ingold’s (2011) concept of “lines” and Gibson’s (2014) concept of “affordances”. Most hikers were positive about some degree of assistance because they believed this may enable others to experience hiking. However, several hikers in this study are critical of excessive facilitation because the changes disrupt their preferences and what they perceive as being comfortable. There are conflicting views between the provision of assistance for others and the active hikers’ own needs, leaning towards the idea that nature should remain as it is to offer challenges and enjoyment.