Hvem bruker nasjonalparkene i norske fjell? Karaktertrekk ved bruken og klassifisering av områdene

Abstract

Artikkelen beskriver variasjonen i karaktertrekk ved besøkende til 27 norske nasjonalparker og presenterer en klassifisering av nasjonalparkene som er teoretisk forankret i ROS- (Recreation Opportunity Spectrum) modellen. Datamaterialet er fra standardiserte brukerundersøkelser fra perioden 2009-2022 og som i hovedsak er gjennomført etter oppdrag fra Miljødirektoratet. Klassifiseringen viser hvordan nasjonalparkene kan systematiseres langs en samordnet gradient basert på indikatorer for fysisk tilrettelegging, bruksintensitet, nasjonalitet, førstegangsbesøkende, tidsbruk og purismegrad. Klassifiseringen gir en indikasjon på hovedutfordringene for den enkelte nasjonalpark når det gjelder besøksforvaltning, aktuelle virkemidler og tiltak som er relevante for forvaltningen. Resultatene viser at det er store variasjoner for de undersøkte indikatorene mellom nasjonalparkene, og dette danner grunnlaget for en klassifisering i fem hovedklasser. Artikkelen diskuterer svakheter og styrker ved denne klassifiseringen, og hvordan resultatene kan brukes inn i forvaltningen av nasjonalparkene. Vi argumenterer for en stedstilpasset forvaltning som tar utgangspunkt i karaktertrekkene ved den enkelte nasjonalpark, og spesielt på innfallsportnivå. Dette bør ha avgjørende betydning for markedsføring av parken, for de besøkende sine opplevelser, hvilket forvaltningsregime parken skal ha, og ikke minst mulighetene forvaltere har til å håndtere de besøkende i sårbar natur ved hjelp av direkte og indirekte virkemidler.

This article describes the variation in visitors profile from 27 Norwegian national parks and presents a classification that is theoretically rooted in the ROS- (Recreation Opportunity Spectrum) model. The data material is from standardized user surveys from the period 2009-2022 and which have mainly been carried out on behalf of the Norwegian Environment Agency. The classification shows how the national parks can be systematized along a facilitation gradient based on indicators for intensity of use, nationality, first-time visitors, time spent and wilderness purism. The classification gives an indication of the main challenges for each national park in terms of visitor management, current tools and measures that are relevant to management. The results show that there are large variations in the examined indicators between the national parks, which form the basis for a classification into five main classes. The article discusses the weaknesses and strengths of this classification, and how the results can be used in the management of the national parks. We argue for site-specific management that takes a starting point of attraction values and visitor profiles for each national park, and especially at the entrance level. This is of decisive importance for the marketing of the park, for the visitors' experiences, what kind of management regime the park should have, and not least the opportunities managers have to manage the visitors in vulnerable nature with direct and indirect measurement.