Då utmarka fekk grunnrenteverdi: om korleis ei meir aktiv forvaltning av grunnrenta frå utmarksressursane kan bidra til sosial berekraft mellom sentrum og periferi

Abstract

Den norske utmarkshistoria har døme på korleis grunnrente har vore fordelte både som rettar til bruk, og som pengeverdiar. Det mest kjende døme er forvaltninga av fossekrafta slik den kom i stand fram mot 1917. Men også bureisinga som toppa seg på 1930-talet, Fjellova av 1920 og Jordlova av 1928 kan sjåast i denne samanhengen. Dette var grunnrente delt som rettigheitar til bruk av ressursane. Meir vanleg i dag er å sjå grunnrente som ein pengeverdi som kan skattleggjast, slik som det etter no er ved vasskraft, og som regjeringa har føreslått det skal bli på vindkraft og oppdrett. Ei framtidig forvaltning av utmarka må ha deling av grunnrenteverdien frå utmarksressursane som prinsipp dersom me skal gjennomføra eit sosialt berekraftig grønt skifte, der ulikskap mellom sentrum og periferi blir bøta på. Dette bør vera grunnrente forstått både som bruksrettar til naturressursar og som pengeverdi, slik at grunnrente kan bli eit breitt verktøy som kan sørgja for at verdiane frå naturressursane i større grad kan bli att i kommunane der dei ligg. Dette kan bidra til større kjensle av rettferd i utmarkskommunar i periferien ovanfor sentrum, til betre kommuneøkonomi i utmarkskommunar, og til at me verdsett naturressursane i større grad.

Norwegian history has examples of how ground rent has been distributed both as a right to use and as monetary value. The most famous example is the regulation of hydropower as it was established in 1917. But the initiatives to clear new farmland in the outfields throughout the first decades of the 20th century, the mountain law of 1920 and the land law of 1928 can be seen as examples. It is common today to see ground rent as a monetary value that can be taxed, as the government has proposed for wind power and aquaculture. Future management of the natural resources should have distribution of ground rent as a principle if we are to carry out a socially viable green transition, where inequalities between center and periphery are to be mended. Ground rent should be understood both as rights of use to natural resources and as monetary value, so that it can become a broad tool to ensure that values from natural resources can be distributed to the municipalities where they are located. This can also contribute to a greater sense of justice in communities in the peripheries, to better municipal finances, and to a greater appreciation of the natural resources.