| dc.description.abstract | Anon. 2022. Bestandsgjenoppbygging av og bærekraftig fiske på laks i Tana. Rapport fra overvåknings- og forskningsgruppen for Tana nr 1/2022.
Siden begynnelsen av 2000-tallet har hele laksebestandskomplekset i Tanavassdraget hatt en negativ utvikling som nylig kulminerte i en situasjon hvor laksefisket var fullstendig stengt i 2021 og 2022 på grunn av manglende fiskbart overskudd. Denne negative utviklingen står i kontrast til mange nabovassdrag i Finnmark som i samme tidsrom har hatt motsatt trend, hvor de, etter en prekær bestandssituasjon på 1990-tallet, har bygget seg opp til at de nå det siste tiåret har kunnet kombinere høye fangster samtidig som de har nådd sine respektive forvaltningsmål.
Det ble forsøkt å starte en gjenoppbygging av laksebestandene i Tana med den nye avtalen i 2017. Denne avtalen lyktes med å redusere den totale beskatningen av laks, men parallelt med den nye avtalen kom også en lengre periode med dårlig sjøoverlevelse fra 2019 og utover. Resultater fra videoovervåkingen i Utsjoki indikerer at returraten for smålaks (1SW laks) i 2019-2021 var 18-40 % av gjennomsnittet fra årene før. Reduksjonen i fisketrykk fra 2017-avtalen var derfor ikke tilstrekkelig stor til å gi økte gytebestander. Stengningen av fiske i 2021 ga en klar effekt på gytebestandsstørrelsene over hele Tanavassdraget, en økning som også forventes å bli funnet i 2022.
Samtlige vurderte laksebestander i Tana er nå funnet å være på et nivå som indikerer behov for en bestandsgjenoppbygging. Flere sentrale element må være på plass for å få en vellykket gjenoppbygging. For det første må det etableres et entydig sett med kriterier for forholdet mellom beskatning og statusvurdering. Det bør etableres en grenseverdi for når formell gjenoppbygging må igangsettes, for eksempel når bestandsstatus går fra gul til oransje kategori. En slik negativ utvikling må følges av redusert beskatning for å motvirke det som i praksis er en alvorlig utarmet laksestatus. De fire største laksebestandene i Tanavassdraget (hovedelva, Anárjohka, Kárášjohka, Iešjohka) er imidlertid nå i en enda mer prekær situasjon etter å ha falt fra oransje til rød statuskategori. Rød kategori er forbeholdt en situasjon der en bestand har vært uten utnyttbart overskudd i minst to av de siste fire årene. Dette er en kritisk situasjon og intet fiske bør da tillates.
Den negative bestandsutviklingen i Tana skyldes at for mange gytefisk har blitt fisket bort over for lang tid. Presset fra en kronisk høy akkumulert beskatning har konsekvent, år etter år, presset laksebestandene i retning en situasjon med lav fisketetthet. De siste årene har fiskeribiologer generelt blitt stadig mer oppmerksomme på farene ved å presse fiskebestandene ned til svært lave tettheter ettersom bestandene da i økende grad blir mer sårbare for naturlige dødelighetsfaktorer. Dette fenomenet kalles Allee-effekter eller depensasjon. Med Allee-effekter vil vekstraten til en bestand av fisk avta ved lave bestandstettheter, i enkelte tilfeller avta til det punktet at bestandsveksten blir negativ (noe som betyr at flere individer dør enn det som erstattes av rekruttering, noe som effektivt fører til en bestandskollaps). På grunn av Allee-effekter kan det være vanskelig å få en gjenoppbyggingsprosess til å starte effektivt, og for å motvirke eksistensen av Allee-effekter, bør en tilstrebe å redusere beskatningen så mye som mulig i løpet av den første generasjonen av en gjenoppbyggingsprosess.
For å bidra til å finne en robust gjenoppbyggingssprosess og etablere kriterier for gjenåpning av laksefisket etter to år uten fiske, fikk overvåknings- og forskningsgruppen for Tana (OFG) i oppdrag å svare på en rekke spørsmål som oppsummeres nedenfor.
Det første spørsmålet gjaldt kriterier for sikker gjenåpning av laksefisket i vassdraget, herunder hvor stort det utnyttbare overskuddet burde være. Det viktigste her er at laksebestander plassert i rød statuskategori befinner seg i en kritisk situasjon og ikke bør utsettes for noen beskatning av noen grunn. Dette gjelder særlig beskatning fra et fiske på blandete bestander. En sjøoverlevelse som returnerer til mer normale nivåer vil resultere i økt tilbakevandring av voksen laks og vil gjøre det mulig for de mest kritiske bestandene å komme tilbake til en situasjon med i det minste et visst beskattbart overskudd. Dette kan gi rom for et begrenset fiskeri, men man bør være forsiktig med å 1) bruke prognoser for å etablere en kvote som trygt kan beskattes innenfor vilkårene i gjenoppbyggings-prosessen, og 2) etablere en forskrift som åpner for streng håndheving for å unngå overutnyttelse av kvoten. Vi skisserer et konkret system for å oppnå dette i rapporten.
Det andre spørsmålet gjaldt presisjonen i overvåkingen som blir brukt til å beregne det beskattbare overskuddet, og hvilke sikkerhetsmarginer som ville være nødvendige for å motvirke usikkerhet i beregningene. Den eksisterende overvåkingen vil sannsynligvis fortsette å være et effektivt verktøy for å spore bestandsstatus og utvikling i størrelsen på innsiget av laks. Vi trenger imidlertid et sannsynlighetsrammeverk for å forbedre vår vurdering av gjenoppbyggingsprosessen gjennom sannsynlighetsprognoser for en vellykket gjenoppbygging. Disse behovene kan møtes med en Bayesiansk bestandsmodell, for eksempel basert på at bestandsmodellen for Østersjølaks blir tilpasset Tanavassdragets behov.
Det tredje spørsmålet gjaldt gjenoppbyggingstid. Her er det først viktig å være klar over at en gjenoppbygging av en laksebestand vil følge en trappeform, der bestanden øker trinnvis opp til det overordnede gjenoppbyggingsmålet. Lengden på disse trappetrinnene (hvor lang tid det tar å gå fra et nivå til det neste) er bestemt av laksebestandens generasjonslengde. Dette skyldes at effekten av en reduksjon i beskatning i år 1 ikke vil bli observert i antallet tilbakevandrende voksne laks før 7-8 år senere (7-8 år er tiden laksen trenger for å klekkes fra egg, leve som yngel, smoltifisere og deretter vokse i sjøen før den kommer tilbake på gytevandring). Dermed vil den kortest mulige gjenoppbyggingstiden da være én laksegenerasjon, og den neste mulige gjenoppbyggingstiden vil være to generasjoner (omtrent 15 år).
Det fjerde spørsmålet gjaldt ulike strategier for å kombinere gjenoppbygging med et bærekraftig fiskeri, og vi gir i rapporten en detaljert diskusjon av tre forskjellige tilnærminger til dette. Den første tilnærmingen eller strategien innebærer å bruke sonartellingene av laks i hovedelva til å justere fisket dynamisk i løpet av fiskesesongen. Tellingen kan enten brukes til å gi et gjenåpningskriterium (lukket fiske i starten, deretter en begrenset gjenåpning senere på sommeren hvis tellingen overskrider en forhåndsavtalt grenseverdi) eller et kriterium for lukking (hvis tellingen viser en svakere enn forventet oppvandring av laks). Det er vanskeligheter med begge disse alternativene. Det sistnevnte alternativet er sannsynligvis ikke et bærekraftig verktøy under gjenoppbyggingen, men kan muligens brukes som et verktøy for å øke sannsynligheten for å holde en bestand på eller rundt gytebestandsmålet etter gjennomført gjenoppbygging. Det førstnevnte alternativet kan fungere underveis i en gjenoppbygging, men med forbehold om at alternativet kanskje ikke klarer å beskytte sent-vandrende bestander som laks fra hovedelva og Anárjohka. I praksis vil telling med sonar i hovedelva fungere best som et tilleggskriterium for andre kvote-/prognosebaserte tilnærminger.
Den andre tilnærmingen gikk på muligheten for å bruke prognoser til å etablere en totalkvote for en fiskesesong. Det er en sterk sammenheng mellom antall smålaks (1SW) ett år, antall mellomlaks (2SW) året etter og antall storlaks (3SW) to år etter. Vi viser i rapporten at denne korrelasjonen kan gi en ganske nøyaktig prognose for innsiget av laks i år med normal sjøoverlevelse. Prognosene undervurderte imidlertid størrelsen på innsiget i år med høyere overlevelse enn normalt, men en slik undervurdering vil ikke ha noen negative effekter på gjenoppbyggingen. Mer alvorlig er det at prognosene overvurderte størrelsen på innsiget betydelig i år med lav sjøoverlevelse, en slik overvurdering vil medføre problemer og ytterligere kriterier bør derfor brukes for å unngå dette. Et tilleggskriterium for å kompensere kan være å bruke sonartellingen i hovedelva.
Den tredje tilnærmingen gjaldt bruk av generelle kvoter i ulike former. Vår vurdering her er at generelle og ikke-dynamiske daglige og sesongmessige kvoter neppe vil beskytte mot overbeskatning underveis i gjenoppbyggingsprosessen. Denne typen tiltak forventes å være mer formålstjenlig etter fullført gjenoppbygging for å holde bestandene på eller rundt gytebestandsmålet.
Det siste spørsmålet gjaldt mulige effekter av overlevelse, predasjon, klimaendringer og pukkellaks på gjenoppbyggingsprosessen. Samlet sett fremstår sjøoverlevelse som en nøkkelfaktor. Med dagens lave sjøoverlevelse vil en lavere enn forventet andel av laksen returnere og mulighetene for beskatning i kombinasjon med gjenoppbygging vil være sterkt begrenset. En forbedret sjøoverlevelse vil øke potensialet for gjenåpning av fisket. Predasjon vil i betydelig grad påvirke gjenoppbyggingen av laksebestandene når bestandene er nede på de mest alvorlige statuskategoriene. Forsøk på predatorkontroll i denne situasjonen er imidlertid sannsynligvis vanskelig og med usikker effekt, hvorav noen effekter til og med kan være negative for laks. Predatorkontroll er derfor ikke tilrådelig, og å begrense dødeligheten gjennom beskatning vil sannsynligvis være en betydelig mer effektiv tilnærming. Klimaendringene vil påvirke laksen i Tana fremover både i negativ og positiv retning. Det er fortsatt svært lite kunnskap om mulige effekter av pukkellaks. Det som imidlertid er sikkert, er at betydelige forsøk på å eliminere pukkellaksen vil ha negative effekter på laksen og utsiktene til å lykkes med å gjenoppbygge laksebestandene, noe som ytterligere vil begrense mulighetene for fiske, særlig i oddetallsår underveis i gjenoppbyggingsprosessen. | en_US |
