Beregning av tapt beite etter utbygging av vindkraftverk samt kraftlinjer på Fosen

Abstract

I oktober 2021 erklærte Norges Høyesterett at utbyggingen av vindkraftverkene på Storheia og Roan innenfor Fosen reinbeitedistrikt ikke var lovlig etter FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 27. Vindparkers forstyrrelser på dyreliv og reindrift har blitt rapportert og diskutert av forskere i flere tiår. Litteraturstudier fra Norge og Sverige viser at driftsfasen har sterk negativ virkning på reinens (Rangifer tarandus tarandus) valg av beiter (habitat) i og ved (influenssoner) vindkraftverk da støy og rotorbevegelser fra vindmøllene pågår hele døgnet. I forbindelse med lagmannsrettssaken for vindparkene på Fosen ble vi engasjert til å beregne hvilke påvirkninger og tap utbyggingen av vindparker ville ha for nordgruppen (Nord-Fosen sijte) innenfor Fosen reinbeitedistrikt (Skarin mfl. 2019. Basert på dette faktum beregnet vi (Skarin mfl. 2019) det antatte beitetapet av viktige vinterbeiter i vindkraftverksområdene og influensområdene rundt disse. I vår utredning vurderte vi det direkte beitetapet i vindkraftområdene og kraftlinjetraséen, samt indirekte beitetap som areal av beitetyper og fôr (fôrenheter) i influenssoner på 0-1 km, 1-3 km og 3-5 km utfra inngrepsområdene. Vi konstaterte at utbyggingsområdene (planområdene) for vindkraftverkene i Nord-Fosen sijte utgjorde 43 km2 (17,5 %) av særlig viktige vinterbeiteområder med lite snø vest for fylkesvei 715. Dermed valgte vi å utføre en tradisjonell beitetapsanalyse basert på en metode utviklet i FATIMA-overskjønnet (Fastlandsforbindelsen til Magerøya i Finnmark) i 2000. Metoden forutsetter at «arealene dels er direkte beslaglagt av de oppførte installasjoner og dels er indirekte beslaglagt ved at rein unnviker tilgrensende områder» (Hålogaland Lagmannsrett 2000) og dermed utløser beregning av beitetap. Overskjønnet i Frostating lagmannsrett dømte Fosen vind til å erstatte kostnadene ved å vinterfôre 50 % av reinen i 90 døgn i gjerder, en løsning de mente ikke ville føre til overskridelse av artikkel 27.Høyesterett sår imidlertid tvil om denne konklusjonen: «Vinterfôring etter lagmannsrettens modell avvek vesentlig fra tradisjonell, nomadisk reindrift.» En slik fôring var etter det som var opplyst for Høyesterett ikke tidligere prøvd ut i Norge. Vi diskuterer også variasjonen i domsavsigelser de ulike lagmannsretter har fattet siden FATIMA-dommen i 2000 noe som kan ha sammenheng med rettenes kompetanse og varierende sammensetning eller en utvikling i reindriftsretten. Avslutningsvis spør vi om variasjonen i domsavsigelser de ulike lagmannsretter har fattet siden FATIMA-dommen i 2000 kan ha sammenheng med rettenes kompetanse og varierende sammensetning eller en utvikling i reindriftsretten.

In October 2021, the Supreme Court of Norway declared that Roan and Storheia Wind Farms built within the South-Sámi Fosen reindeer herding district in central Norway violated the rights of Sámi reindeer herders. The construction of Storheia and Roan windfarms on Fosen peninsula amounted to a violation of the reindeer herders' right to enjoy their own culture under Article 27 of the International Covenant on Civil and Political Rights (ICCPR). The effects of disturbance by wind farms (WF) have been reported and discussed by researchers for decades. A literature review on WF effects in Norway and Sweden point to the operation phase of WFs to have a strong adverse impact on reindeer (Rangifer tarandus tarandus) habitat selection, as the sound from the continuous wind turbine runs, both day and night, seems to result in reindeer home range selection away from their previous habitats. Based on this review, Skarin et al. (2019) was engaged to analyze and assess impacts and presumed loss of important winter grazing areas within the borders of the wind farm operations as well as its associated influence areas. In this assessment the direct loss of pastures (totally lost areas) as area in km2 and forage units within the wind farms was calculated, in addition to the loss in the several zones of influence (indirect or functional loss) of 0-1 km, 1-3 km og 3-5 km from the wind farms and electrical power lines. A significant direct loss of winter range areas was found, which accounts to 43 km2 in the windfarm areas and, 17,5 % of the most important winter pasture areas for the northern sijte (herding group) west of road 715. This was processed by the Court of appeal (Frostating lagmannsrett 2020) but only a compensation of forage in 90 days for the 50 % of the herd in a fenced area was executed, not a compensation for the winter grazing areas lost and influenced, as calculated by Skarin et al. (2019). Article 27 was not violated, according to the Court of appeal, who decided the loss of important winter grazing areas to be compensated as forage for the reindeer. This decision contrasts the conclusion of our assessment and report (Skarin et al. 2019), where we recommend loss of important grazing areas to be compensated fully or partly depending on degree of influence. In this article, we also discuss the different procedures experienced in cases like the FATIMA-case in 2000 and a case of a 420 kV Electrical power line for the Court of appeal (Hålogaland lagmannsrett 2020). They concluded that the value of the directly lost grazing areas should be fully compensated, and not only forage compensated based on a judicial assessment by the court. This was done in the Fosen-case without any analysis of the quality of the pastures lost or influenced. Such a forage compensation comprising 50 % of the herd will, according to the ruling of the Supreme Court of Norway, violate traditional reindeer husbandry.