| dc.description.abstract | Anon. 2011. Prognoser for lakseinnsig, regnbueørret og klimaendringer: utfordringer for forvaltningen. Temarapport fra Vitenskapelig råd for lakseforvaltning nr 2, 45 s.
Vitenskapelig råd for lakseforvaltning har fått i oppdrag fra Direktoratet for naturforvaltning (DN) å 1) gjøre rede for utfordringer i forbindelse med regulering av fisket; adaptiv forvaltning og prognoser og vurdere midtsesongevaluering som alternativ, 2) vurdere hva prognoser for klimaendringer kan medføre av utfordringer for lakseforvaltningen, og 3) vurdere utfordringer knyttet til regnbueørret i naturen.
Prognoser for lakseinnsig og adaptiv forvaltning
Basert på en gjennomgang av ulike prognoseverktøy konkluderer Vitenskapelig råd for lakseforvaltning med at de eksisterende prognosemodellene for innsig av laks har for stor usikkerhet og for lav prediktiv verdi til at de bør brukes som sentralt element i det faglige grunnlaget for fiskereguleringene, selv om de kan brukes som støtte for retningen og nivåene på reguleringene. Slik den best utviklede modellen (utviklet av ICES arbeidsgruppe) er bygd opp, vil den ikke kunne forutsi større endringer i produktivitet på grunn av store og raske endringer i sjøoverlevelsen.
Mer adaptive forvaltningsmodeller basert på utvidet kunnskapsinnhenting fra fiskeriene framstår som et godt alternativ. Vitenskapsrådet anbefaler at det utredes videre hvordan kilenotstasjoner langs ytre kyst, midtsesongevaluering i både sjø- og elvefisket og sentral innrapportering fra tellesystemer for oppvandring i vassdrag kan brukes som grunnlag for justering av beskatningstrykk underveis i fiskesesongen, og hvordan ettersesongevalueringer basert på slik informasjon kan inngå i rådgivingen for fiskereguleringene. Grunnlaget for adaptiv forvaltning kan bedres dersom det etableres rapporteringssystemer som sikrer at fangsstatistikken blir raskere tilgjengelig enn i dag.
Klimaendringer
Kimaforhold påvirker alle faser av laksens liv gjennom endringer i temperaturforhold, nedbørsforhold, vannkvalitet, andre miljøfaktorer og økosystemer. Kunnskapen om hvordan ulike klimafaktorer påvirker laks i ferskvannsfasen er omfattende, mens det finnes mindre kunnskap om den marine fasen. Det finnes per i dag ikke gode prognoser eller scenario for framtidsutviklingen av laksebestandene som inkluderer klimaeffekter i marin fase.
Selv om mange av trekkene hos laks som påvirkes av klimavariable i ferskvann og sjøen er plastiske og kan endres raskt som respons på miljøendringer, så har mange av trekkene også arvelige komponenter som kan endres gjennom seleksjon. De største usikkerhetene i å forutsi effekter av klimaendringer er knyttet til lite kunnskap om hvordan klimaendringene på lengre sikt vil medføre genetiske og økologiske tilpasning hos de ulike laksebestandene. Siden laksebestander er genetisk forskjellige, og dessuten vil oppleve ulike klimaendringer, er det sannsynlig at ulike bestander vil respondere ulikt på klimaendringer.
Som en føre-var-tilnærming bør det legges vekt på ta vare på genetisk variasjon og genetiske tilpasninger, og minimere introduksjoner som kan redusere bestandenes genetiske variasjon og integritet og dermed deres evne til raskt å tilpasse seg miljøendringer. Innslaget av rømt oppdrettslaks kan bidra til å gjøre villaksbestandene mindre robuste til å møte klimaendringer ved forringelse av deres genetiske variasjon og integritet. Utsettinger av klekkeriprodusert laks kan i noen tilfeller også redusere bestandenes evne til å tilpasse seg miljøendringer.
Vitenskapelig råd for lakseforvaltning har oppsummert føre-var-baserte råd om tilpasninger av lakseforvaltningen til klimaendringer:
1. Tyngdepunktet for utbredelsen av laks vil trolig forskyves nordover slik at Norge i enda større grad enn i dag vil forvalte en stor del av verdens laksebestander, og at ansvaret for å ta vare på arten i enda større grad kommer til å hvile på Norge.
2. Økt dødelighet i sjøen som et resultat av klimaendringer er en utfordring for forvaltningen fordi det er vanskelig å sette inn målrettede tiltak. Forvaltningsstrategier som maksimerer naturlig smoltproduksjonen i ferskvann vil imidlertid bidra til å styrke laksebestander, selv om hovedproblemet for bestanden skulle være i sjøfasen. Sterke smoltårsklasser bidrar til at flere gytefisk kommer tilbake, og i perioder med lav sjøoverlevelse er det viktigere enn noen gang å styrke bestandene i ferskvann.
3. Langtidsutviklingen i laksebestandene vil i stor grad avhenge av bestandenes tilpasningsevne. Det er derfor avgjørende at bestandenes genetiske integritet og genetiske variasjon bevares slik at råmateriale for evolusjonær endring bevares. Klimaendringene forsterker således betydningen av at:
a. Innblandingen av rømt oppdrettsfisk reduseres til ikke-skadelige nivå,
b. kultiveringsutsettinger kommer innenfor trygge genetiske, økologiske og sykdomsmessige rammer, og
c. den effektive bestandsstørrelsen holdes nær maksimum gjennom reguleringer av fiske og andre tiltak som sikrer tilstrekkelig antall gytefisk, samt at variasjonen i livshistorie opprettholdes.
4. I regulerte vassdrag bør det fokuseres på strategier for bruk av de nye vannressursene (økt nedbør i deler av landet) som kommer laksen til gode. Dette er særlig aktuelt i de mange vilkårsrevisjonene som sannsynligvis kommer opp i årene som kommer. Tiltak knyttet til vannføring, men også fysiske tiltak i vassdragene, bør både ha økt produksjon og bevaring av livshistorievariasjon som mål.
5. Gytebestandsmålene bør justeres opp i takt med mulig økt bærekapasitet i vassdragene.
6. Problemområdene knyttet til infeksjonspress fra lakselus i oppdrett (kortere generasjonstid - større produksjon av lakselus) vil utvides nordover i takt med tidligere og økt oppvarming av fjordområdene og kysten. Dette bør tas hensyn i arealplanleggingen i lakseoppdrett.
7. Tålegrensen for lakselus, i form av antall lakselus per smolt, vil reduseres der smoltstørrelsen avtar som følge av økt vekst og lavere smolalder. Dette vil ha betydning for grenseverdier for lakselus i lakseoppdrett. Mindre smolt vil også svømme saktere ut fjordene og påvirke tidspunkt og varighet for tiltak i oppdrett. Tidligere smoltutvandring kan også gjøre at tidspunkt for tiltak bør justeres.
Regnbueørret
Regnbueørret er en stillehavslaks. Gjennom utsettinger i til sportsfiskeformål og rømminger fra både kultiveringsanlegg og akvakultur er arten spredt til nær samtlige kontinent, og også til Norge. I dag foregår det en liten produksjon av regnbueørret i ferskvann, og en betydelig produksjon i sjøen (til sammen 75 000 tonn i 2009). Hovedproduksjonen foregår i Hordaland, Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal og Nordland. For perioden 1993-2010 ble det rapportert om rømming av ca 10 000-300 000 fisk årlig. Regnbueørret er kategorisert som en høyrisiko art i norsk svarteliste for innførte arter, fordi den som invaderende art er vurdert å kunne ha negative effekter på naturlig biologisk mangfold.
Regnbueørret kan påvirke stedegne arter gjennom konkurranse om næring, gyte- og oppveksthabitat, predasjon, oppgraving av gytegroper, hybridisering og overføring av sykdommer og parasitter. Siden ørret og laks gyter sent om høsten og regnbueørreten normalt gyter om våren, er det fare for at regnbueørret graver opp egg som er gytt foregående høst. Det er kjent fra krysningsforsøk at regnbueørret kan hybridisere og få levedyktig avkom med ørret og laks, men det vurderes som lite sannsynlig at slik hybridisering skal forekomme under naturlige forhold.
Flytting av fisk er den viktigste spredningsmåten for infektive organsimer hos fisk. Det er få kjente introduksjoner av infeksjoner som følge av innførslene av regnbueørret til Europa. En videre flytting av regnbueørret innen Europa kan bidra til å spre infektive organismer. Et eksempel er spredningen av Gyrodactylus salaris til Drammenselva og Lierelva, som trolig kan forklares med rømt smittet regnbueørret fra oppdrettsanlegg. Per mai 2011 er G. salaris utryddet fra alle infiserte regnbueørretanlegg i Norge. Rømt regnbueørret kan ha til dels høye nivå av lakselus. Det er rimelig å anta at rømt regnbueørret i enkelte år kan gi et vesentlig bidrag til produksjonen av lakseluslarver i områder med mye rømt regnbueørret.
I løpet av de siste tiår har produksjonen av regnbueørret økt betydelig i norske oppdrettsanlegg. Dette har ført til en betydelig økning i antall rømte fisk, og mange vandrer opp i elvene. Regnbueørret har en rekke biologiske likhetstrekk med norske stedegne arter av laksefisk. Så langt er det få eksempler på naturlig rekruttering i norske elver, og den rømte fisken synes i liten grad å konkurrere med stedegen fisk. Imidlertid er rømt fisk en kilde til overføring av patogener og parasitter, noe som er en trussel mot stedegne arter.
Ved et vedvarende høyt antall rømte fisk er det en økende fare for at regnbueørret etablerer seg i norske vassdrag, siden sannsynligheten for etablering øker med med økende antall regnbueørret som over flere år vandrer opp i den samme elva. Videre har avkom som stammer fra naturlig reproduksjon trolig økt evne til etablering. Dermed kan det bygges opp en selvreproduserende bestand, som igjen kan fungere som en kilde til spredning og en rekke nyetableringer. Det finnes en rekke eksempler fra andre innførte arter hvor lang tids tilstedeværelse uten reproduksjon har blitt etterfulgt av vellykket reproduksjon og rask spredning og kolonisering over større områder. Regnbueørreten kan dessuten være sjøvandrende, og har derfor et stort potensiale for spredning langs kysten. Om regnbueørret etablerer seg i norske vassdrag vil det få betydelige negative konsekvenser for opprinnelig fauna, og særlig for sjøvandrende laksefisk, som vil konkurrere med regnbueørret. | nb_NO |
