Skogrestaurering – effekter av metoder utprøvd i Fennoskandia. Litteraturgjennomgang og pilotstudie

Abstract

Jacobsen, R.M., Bendiksen, E., Brandrud, T.E. 2025. Skogrestaurering – effekter av metoder utprøvd i Fennoskandia. Litteraturgjennomgang og pilotstudie. NINA Rapport 2576. Norsk institutt for naturforskning. Naturrestaurering er satt på agendaen gjennom FNs naturavtale fra 2022 og FNs tiår for naturrestaurering fra 2021 til 2030. Det er ikke lenger tilstrekkelig å verne de viktigste områdene for å bevare artsmangfold og intakte økosystemer, vi må også restaurere forringede naturområder for å motvirke naturkrisen. Skogen er intet unntak, og skogrestaurering bør inngå i norsk skogforvaltning for å sikre det store mangfoldet av arter og naturtyper i skogen, i tråd med den globale naturavtalen. Norge er per dags dato 38% skogkledd, hvorav det meste av produktiv skog inngår i aktivt skogbruk. Omtrent halvparten av de truede artene i landet lever i skog, særlig i gammel skog, og påvirkning fra skogbruk er en trussel for mange av disse artene. Skogrestaurering kan være et verktøy som kan bedre tilstanden i skogen for mange av disse artene, enten det benyttes for skog i verneområder eller som en del av miljøhensynene i skogbruket. Denne rapporten er i hovedsak en litteraturgjennomgang av vitenskapelige studier av skogrestaurering i boreal skog i Fennoskandia (Norge, Sverige og Finland). Gjennomgangen fokuserer på følgende restaureringsmetoder; (i) hogst for restaurering, særlig hogst av små flater (kalt glennehogst), men også tynning med variabel tetthet og kalkskogshogst, (ii) skape død ved, og (iii) veteranisering av trær for å fremskynde utvikling av aldersbetingede mikrohabitat (som hulrom og døde greiner). Vi fokuserer på effektene på artsmangfold. Kontrollert bruk av skogbrann (naturvernbrenning) omtales der det inngår i studier av andre metoder, men utover det henvises det til allerede publiserte oppsummeringer av studier av naturvernbrenning. Glennehogst og tynning med variabel tetthet er metoder som kan bidra til å øke strukturell og miljømessig variasjon i tette og ensartede bestand. Effekten på artsmangfoldet er ikke alltid så sterk på kort sikt, særlig ikke sammenlignet med naturvernbrenning, men man unngår også eventuelle negative effekter av skogbrann på utsatte artsgrupper som moser og epifyttisk lav. Dersom hogst kombineres med å skape død ved, kan det gi levesteder for mange arter insekter og sopp. Menneskeskapt død ved benyttes av mange vanlige arter, og for insekter er det flere eksempler på at også sjeldne og trua arter kan kolonisere slikt substrat raskt. For sopp ser det derimot ut til at det tar lenger tid før menneskeskapt død ved blir et egnet levested, men de få langtidsstudiene som finner dokumenterer at etter ti år kan også sjeldne og trua sopparter fore-komme. Menneskeskapt død ved er som regel mindre variert enn naturlig død ved, og man bør forsøke å øke variasjonen i den grad det er mulig, for eksempel ved å lage både liggende (læger) og stående (gadd) død ved. Veteranisering av levende trær er også et lovende verktøy, men med for få langtidsstudier til å konkludere om de beste veteraniseringsmetodene. I tillegg til litteraturgjennomgangen presenteres et lite pilotprosjekt i Sørmarka utenfor Oslo, med kartlegging av bakkevegetasjon i bestand med nylig utført småflatehogst, lukket hogst og kontrollområder uten nylig hogst. Selv om hogsten i pilotprosjektet ikke ble utført som et restaureringsprosjekt, blir småflatehogst benyttet av Oslo kommuneskoger som et verktøy for å fremme flerbrukshensyn i Oslomarka. Pilotprosjektet bidrar i denne rapporten med mer informasjon om effekten av ulike flatestørrelser på bakkevegetasjonen. Vi fant en tydelig effekt av småflatehogst på bakkevegetasjonen, i motsetning til det som ble rapportert fra studier av mindre hogståp-ninger i litteraturgjennomgangen, der effekten på bakkevegetasjonen var svak. Denne litteraturgjennomgangen av ulike metoder for skogrestaurering kan forhåpentligvis være en støtte for forvaltningen av norsk skog, og bidra til å fremme bruk av skogrestaurering i Norge. Selv om vi påpeker kunnskapsmangler, så er det ingen tvil om at metodene som presenteres her kan gi gode effekter for artsmangfoldet om de utføres på godt vis og tilpasset lokale forhold.

Jacobsen, R.M., Bendiksen, E., Brandrud, T.E. 2025. Forest restoration – effects of methods tested in Fennoscandia. Literature review and pilot study. NINA Report 2576. Norwegian Institute for Nature Research. The UN Decade on Restoration lasting from 2021 to 2030 and the Kunming-Montreal Global Biodiversity Framework from 2022 has put ecosystem restoration on the agenda. It is no longer sufficient to protect and conserve the currently most important areas for biodiversity, we must also restore deteriorated ecosystems to mitigate the ongoing nature crisis. Forests are no exception, and forest restoration should be a part of the management of Norwegian forests. At present, 38% of Norway is covered in forest, with most of the productive forest being managed for timber production. Approximately half of the threatened species in Norway live in forests, especially in old-growth forests, and timber production is a threat to many of these species. For-est restoration can be a tool to improve conditions in the forest for many of these species, whether applied to protected areas or as a part of the environmental measures in production forest. This report is mainly a review of scientific literature concerning forest restoration in boreal forest in Fennoscandia (Norway, Sweden and Finland). The review focuses on the following restoration methods; (i) gap cutting, patch cutting, thinning with variable density and related methods, (ii) creating dead wood, and (iii) veteranisation of living trees to accelerate the formation of age-related microhabitats (such as hollows and dead branches). We focus on the effects on species diversity. Prescribed forest fire is discussed where it is included in studies of the above-mentioned methods, but the reader is otherwise referred to existing literature reviews on this important topic. Gap and patch cutting, as well as thinning with variable density, are methods that can increase structural and environmental variation in dense and homogenous forest stands. The effect of these cutting methods on species diversity and composition is not always very strong in the short term, at least not compared with prescribed fire, but on the other hand the methods avoid the potentially negative effects of fire on certain species groups of mosses and epiphytic lichen. Furthermore, if these cutting methods are combined with creation of dead wood, several studies show that this can create habitats for many species of saproxylic insects and fungi. Man-made dead wood is utilised by many common species, and for insects there are also many examples of rare and threatened species colonising such habitat. For fungi man-made dead wood seems to need more time to become suitable for rare and threatened species, but the few long-term studies show that such species of conservation concern does colonise man-made dead wood eventually. Man-made dead wood is generally less varied than natural dead wood, and when creating dead wood, one should attempt to increase variation if possible, for instance through creating both lying and standing dead wood. Veteranisation of living trees is also a promising restoration tool, but there are too few long-term studies to conclude clearly regarding effect on biodiversity. In addition to the literature review, we present a small pilot study in Sørmarka outside of Oslo, where ground vegetation has been surveyed in forest stands subject to patch cutting, closed canopy harvesting and no harvest (control). We found a clear effect of patch cutting on the vegetation composition. In comparison, studies with smaller gap or patch size summarized in the literature review found smaller effect on vegetation. Hopefully, this literature review of methods for forest restoration relevant for boreal forest will be a useful knowledge foundation for forest management and contribute to increase use of forest restoration in Norway. Though we point out knowledge gaps, there is no doubt that the methods presented here will result in positive effects for biodiversity if they are applied well and adapted to local conditions.