Overvåking av fiskebestander i store elver. Erfaringer med elektrisk båtfiske i norske laksevassdrag

Abstract

Bremset, G. & Museth, J. 2025. Overvåking av fiskebestander i store elver. Erfaringer med elektrisk båtfiske i norske laksevassdrag. NINA Rapport 2323. Norsk institutt for naturforskning. Det finnes ingen universalmetode som kan brukes for alle typer fiskeundersøkelser, noe som innebærer at det ofte benyttes en kombinasjon av flere metoder. Elektrisk fiske er en vanlig metode for å fange fisk i rennende vann. Strandnært elektrisk fiske foregår vanligvis med mobile elektriske fiskeapparat som bæres på ryggen, men det kan også benyttes større aggregat som er plassert på elvebredden eller i en båt. De fleste ungfiskundersøkelser i norske vassdrag er basert på strandnært elektrisk fiske innenfor åpne elveavsnitt, der formålet ofte er å kartlegge sammensetning i fiskesamfunn eller tetthet av ungfisk. Imidlertid har denne metoden klare begrensninger både når det gjelder vanndybde og fangbarhet, og generelt sett er det ikke anbefalt å benytte metoden i vanndybder som overstiger 70-80 cm. Følgelig er metoden best egnet i forholdsvis små og grunne elver. Elektrisk båtfiske har blitt utviklet i USA for bruk i større elver og i grunne områder av innsjøer. Rekkevidden til denne formen for elektrisk fiske er vesentlig større enn for strandnært elektrisk fiske. I og med at aggregatet er plassert i en båt med stor mobilitet og rekkevidde, kan man undersøke relativt store deler av et vassdrag innenfor et begrenset tidsrom. På grunn av høyere ytelse i et stort enn et lite strømaggregat, oppnår man et vesentlig større effektivt strømfelt enn ved bruk av bærbare apparat. Følgelig kan man fiske effektivt fra elvebredden og ned til to-tre meters vanndybde, noe som gjør at en betydelig del av elvetverrsnittet i store vassdrag kan undersøkes ved bruk av elektrisk båtfiske. Mulighet til bruk av likestrøm istedenfor vekselstrøm, samt gode muligheter til å variere innstillingene på strømpulsatoren, gir også en dyreetisk gevinst ved mer skånsom behandling av fisk under elektrisk båtfiske. I løpet av de senere årene har elektrisk båtfiske også blitt tatt i bruk i skandinaviske vassdrag, med undersøkelser i både rennende og stillestående vann. Etter at de første undersøkelsene ble gjennomført i Namsen i 2011, er det gjennomført elektrisk båtfiske i 18 norske laksevassdrag, fra Tanaelva i nord til Drammenselva i sør. I enkelte vassdrag som Røssåga og Namsen har elektrisk båtfiske vært benyttet som en hovedmetode i undersøkelsesprogram pålagt av miljømyndighetene. I andre laksevassdrag som Ranaelva, Røssåga, Vefsna, Gaula, Orkla og Surna, har elektrisk båtfiske blitt benyttet som en supplerende metode til mer tradisjonelt strandnært elektrisk fiske. Mens de fleste undersøkte elver har relativt artsfattige fiskesamfunn, er det også gjennomført undersøkelser i mer artsrike elver som Tanaelva, Numedalslågen og Drammenselva. Denne rapporten er en oppsummering av oppnådde erfaringer fra elektrisk båtfiske i norske laksevassdrag i perioden 2011-2024. Fangst per innsatsenhet (CPUE) er benyttet i andre akvatiske undersøkelser som prøvefiske med garn i stillestående vann, der det er vanlig å beregne samlet fangst per garnnatt og fangst per 100 m2 garnoverflate per garnnatt. Under elektrisk båtfiske i rennende vann beregnes ofte to CPUE-verdier for laksunger og aureunger. Den ene CPUE-beregningen er fangst per tidsenhet, mens den andre CPUE-beregningen er fangst per lengdeenhet. En svakhet med fangst per tidsenhet er at man undersøker større arealer i rasktflytende enn i stilleflytende partier, mens en svakhet med fangst per lengdeenhet er at fangbarhet påvirkes av vannhastighet, slik at relativ fangst vil være lavere på en rasktflytende enn en sentflytende stasjon med samme lengde. Basert på oppnådde erfaringer er det vurdert at fangst per minutt effektiv fisketid gir best sammenligningsgrunnlag mellom stasjoner og mellom vassdrag, mens fangst per 100 meter undersøkt elvestrekning nyttig informasjon om relativ fiskeforekomst. I perioden 2011-2024 er det gjennomført CPUE-beregninger i 14 laksevassdrag, hvorav de mest omfattende undersøkelsene er gjort i Røssåga og Ranaelva. Samlet sett er det gjennomført 500 CPUE-beregninger, der en høy andel av stasjonene har ingen eller liten fangst av laksunger. Fangster av færre enn ett individ per minutt effektiv fisketid, som er vurdert å være lave CPUE verdier, utgjør 42 % av alle CPUE-beregninger i undersøkte laksevassdrag. Laksefangster mellom ett og fem individ per minutt effektiv fisketid, som er vurdert å være middels høye CPUE-verdier, utgjør 44 % av alle CPUE-beregninger. Av CPUE-verdier høyere enn fem individ per minutt er det en stor spredning, hvorav de fleste ligger i området mellom fem og ti individ per minutt effektiv fisketid. Det er bare en håndfull tilfeller at fangsten av laksunger på undersøkte stasjoner i norske laksevassdrag har vært høyere enn 13 individ per minutt effektiv fisketid. Miljøforholdene under feltarbeidet påvirker fangbarhet av ulike grupper av fisk. Størst betydning for artssammensetningen i fangstene har siktforhold, siden det er store ulikheter i habitatbruk hos ulike fiskegrupper som lever i rennende vann. I perioder med blakking vil dårlige siktforhold medføre lave fangster av bunnlevende arter som skrubbe. Tilsvarende vil observasjonssannsynlighet og fangbarhet av små individer bli redusert, noe som kan øke underrepresentasjonen av årsyngel og småvokste arter som trepigget stingsild og ørekyt. I Røssåga er de årlige undersøkelsene i perioden 2016-2024 gjennomført under varierende forhold, og det ble fanget langt færre ungfisk i de to årene med flom og dårlige siktforhold enn i år med mer normale vannføringsforhold. Tilsvarende var det langt lavere fangster av skrubbe i disse årene enn i de øvrige år. Lignende erfaringer er oppnådd i nabovassdraget Ranaelva, som har blitt undersøkt i samme tidsrom og under tilsvarende feltforhold. Undersøkelser har vært gjennomført fra starten av august til midten av oktober. Følgelig har det vært store temperaturforskjeller når de ulike undersøkelsene har blitt gjennomført. Mens vanntemperaturene vanligvis er 10-15 grader i august-september, kan vanntemperaturene være lavere enn fem grader når man kommer til oktober måned. I oktober 2019 ble det gjennomført undersøkelser ved lave vanntemperaturer i Orkla og Gaula. I Orkla var temperaturen ned mot tre grader Celsius på de øverste stasjonene, mens temperaturen på de øverste stasjonene i Gaula var i underkant av to grader Celsius. Det var en generell tendens at de laveste fangstene ble oppnådd på de øverste stasjonene i begge elvene. Dette til tross for at habitatforholdene er bedre på de øverste enn de nederste stasjonene, og tidligere undersøkelser har vist vesentlig høyere fangster i de øvre delene av undersøkelsesområdet. Resultatene samsvarer med eksperimentelle studier av elektrisk fiske, som har vist at fangbarhet reduseres ved lave vanntemperaturer. Vannføringsforholdene har påvirket resultatene under elektrisk båtfiske ved flere tilfeller. Under elektrisk båtfiske i Namsen i september 2011 økte vannstanden ved Grong med om lag én meter i løpet av den første feltdagen. Dette medførte oversvømmelser av elvebreddene, økte vannhastigheter og dårligere siktforhold. Grunnet vannstandsøkningen ble undersøkelsene gjennomført i områder som like før hadde vært tørrlagte. I området like nedstrøms Nedre Fiskumfossen ble de største fangstene av laksunger gjort inne i den oversvømte kantvegetasjonen. Tilsvarende erfaringer ble oppnådd etter en regnflom i Ranaelva i september 2017, der det ble fanget laksunger og aureunger langt inne på elvebreddene mellom busker og trær. En annen flomerfaring fra Namsen og Ranaelva var at årsyngel svømte i overflaten når de ble eksponert for strøm. Dette fenomenet gjorde at fangbarheten av årsyngel ble vesentlig høyere enn det som er normalt under elektrisk båtfiske. For å få kvantitative data om fisketetthet er utfangstmetoden og merking-gjenfangst-metoden benyttet i noen undersøkelser. I perioden 2016-2024 er det gjennomført 16 forsøk med bruk av utfangstmetoden. En generell erfaring er at estimert fangbarhet kan variere betydelig, samtidig som det jevnt over er forholdsvis lik estimert fangbarhet av laksunger og aureunger i de ulike forsøkene. I de fleste forsøkene har estimert fangbarhet hos begge arter vært lavere enn 0,4. Merking-gjenfangst-metoden er bare benyttet ved fire anledninger, og estimert fangbarhet vari erte mellom 0,18 og 0,24 hos laksunger, og mellom 0,15 og 0,27 hos aureunger. Det kan synes som at fangbarhet under elektrisk båtfiske gjennomgående er lavere enn hva som er funnet for strandnært elektrisk fiske. Mens gjennomsnittlig fangbarhet under elektrisk båtfiske er i størrelsesorden 0,23-0,27, har eksperimentell utprøving av strandnært fiske under kontrollerte forhold vist at estimert fangbarhet ofte ligger i størrelsesorden 0,3-0,6. I seks av vassdragene er det gjennomført strandnært elektrisk fiske i samme tidsrom som elektrisk båtfiske. I fem av disse er de to metodene benyttet i de samme vassdragsområdene, slik at det er mulig å gjøre direkte sammenligninger av resultatene. I komparative analyser av lengdefordeling av laksunger er det funnet noen likhetstrekk i studiene i Surna, Orkla, Gaula, Namsen og Tanaelva. I alle studiene er det funnet en klar overvekt av årsyngel i fangstene under strandnært fiske, mens innslaget av eldre årsklasser er sterkt avtakende med økende alder. En annen fellesnevner er fangst av relativt få store laksunger under strandnært fiske. Dette kan forklares med at undersøkelsene i begrenset grad omfatter habitattyper som store laksunger foretrekker. I fangstene fra elektrisk båtfiske er årsyngel underrepresentert i alle fem vassdrag, og det er ikke funnet tilsvarende klare pyramidestruktur i aldersfordeling. Underrepresentasjon av årsyngel har i stor grad en metodisk forklaring, ved at små individer har lavere fangbarhet enn store, samt at maskevidden i håvene er litt for store for årsyngel. Generelt sett synes båtfiske i større grad enn strandfiske å gi et representativt bilde av laksunger eldre enn årsyngel. I Røssåga er det ved fire anledninger gjennomført komparative undersøkelser på dagtid og nattestid. Den første undersøkelsen viste betydelig forskjeller i arts- og størrelsessammensetning under dagfiske og nattfiske på en stasjon i øvre deler, og både andel laksunger og størrelsen på laksunger var størst på nattestid. Mer systematiske undersøkelser ble senere gjennomført på fem stasjoner i midtre og nedre deler av Røssåga. I 2022-2023 ble det forsøkt å gjennomføre undersøkelser i ulike deler av tidevannssyklus, og begge år ble det forsøkt å gjennomføre dagfiske og nattfiske på omtrent samme vannivå. På alle undersøkte stasjoner har fangstene av ungfisk vært høyest på nattestid, da 74 % av laksungene og 68 % av aureungene ble fanget under nattfiske. Hos aure er døgnforskjellene enda større om man inkluderer umodne og voksne individer, siden så godt som alle aurer større enn om lag 20 centimeter har blitt fanget om natta. Resultater fra perioden 2016-2023 tyder derfor på at det er mest hensiktsmessig å undersøke de mest tidevannspåvirkete stasjonene i Røssåga på nattestid. Erfaringene fra undersøkelser i perioden 2011-2024 er at elektrisk båtfiske kan være en kostnadseffektiv metode for å overvåke fiskesamfunnet i vassdrag med sjøvandrende fiskebestander, og metoden er spesielt effektiv til inventering av større elveavsnitt. Selv om observerte tettheter av laksunger gjennomgående er høyest i områder med typisk laksehabitat, det vil si på stasjoner med høye vannhastigheter, grovt bunnsubstrat og gode skjulmuligheter i elvebunnen, har elektrisk båtfiske vist at også stilleflytende områder i mange laksevassdrag kan være viktige produksjonsområder for laks. Selv om CPUE-verdiene for laksunger i stilleflytende og dype elveområder ofte er lave, kan samlet areal av slike områdetyper være betydelige i nedre deler av store laksevassdrag som Tanaelva og Gaula. Spesielt viktige er slike områder i laksevassdrag med fravær av typiske fiskespisende fisk, og det synes å være betydelig forskjeller mellom elver som har og mangler arter som gjedde og abbor. Det er funnet store forskjeller i fiskesamfunn og relativ forekomst av laksunger i ulike deler av landet, fra de artsrike elvene på Sørlandet og i Finnmark, til de langt mer artsfattige elvene i Midt-Norge og Nordland. Elvene på Sørlandet har godt utviklet vannvegetasjon som gjør det vanskelig å observere og fange fisk. Spesielt krevende var det å undersøke områder med krypsiv, noe som gjorde at det var vanskelig å komme nært nok land. På den andre side gir vannvegetasjon god skjultilgang, slik at negative og positive effekter på fangbarhet delvis nullet ut hverandre. I Tanaelva var det tilsvarende erfaringer fra vegetasjonsrike områder. Imidlertid var det mest interessante funnet at det også ble fanget laksunger i områder med ren sandbunn. I slike områder ble det observert at større individer av harr og sik ble skremt foran båten. Trolig hadde det i disse områdene vært bedre å gjennomføre nattfiske, slik det ble gjort i liknende habitater i nedre deler av Røssåga. Nattfiske kan fange opp døgnvandringer mellom ulike habitater samt redusere fluktresponser. Ved eventuelle fremtidige undersøkelser i Tanaelva bør nattfiske vurderes brukt i de delene der elvebunnen er dominert av sand. For å få mest mulig representative data fra en elvestrekning anbefales det å bestemme stasjonsnettet før feltarbeidet starter. Dermed unngår man skjeve utvalg ved at stasjoner legges til områder med spesielt gode fiskehabitater, noe det var en tendens til i de første årene da CPUE-verdiene ble kunstig høye. Elektrisk båtfiske i mørke har vist seg å være hensiktsmessig flere steder, og spesielt i områder der det er lav skjultilgang i elvebunnen. Av sikkerhetsmessige grunner er det lite aktuelt med nattfiske i vassdragsområder med høye vannhastigheter. Den store fordelen med nattfiske er gjerne i stilleflytende partier av elvene, der observasjoner på dagtid tyder på at fisk blir skremt foran båten. Under nattfiske synes fiskene å bli mindre skremt og benytter i større grad grunnere områder enn på dagtid. I laksevassdrag hvor det er gjennomført elektrisk båtfiske i flere år, synes overvåkingsdata å være konsistente med hensyn til fiskesamfunn og relativ årsklassestyrke. Dermed kan man i stor grad følge utviklingen til svake og sterke årsklasser over tid. Til tross for at elektrisk båtfiske i de senere årene er benyttet i en rekke laksevassdrag fordelt over store deler av landet, gjenstår fortsatt et betydelig utviklingsarbeid ført elektrisk båtfiske er etablert som en vanlig undersøkelsesmetode. Blant annet er det behov for å standardisere undersøkelsesmetodikk med tanke på å skaffe kvantitative data. I det videre arbeidet med å utvikle elektrisk båtfiske som metode i Norge, anbefales flere forsøk på å estimere fangbarhet som grunnlag for å beregne ungfisktetthet. Erfaringen er imidlertid at fangbarhet trolig varierer mye innenfor og mellom vassdrag på grunn av habitatvariasjoner, i form av ulikheter i vannhastigheter, ledningsevne, vanndybde, substratsammensetning og skjultilgang. Det ligger det et stort potensial i videre analyser for å forsøke å forklare observert variasjon i observerte tettheter både mellom og innen elver, blant annet for å belyse betydningen av både varierende habitatforhold og sammensetning av fiskesamfunnet.