Norsk hekkefuglovervåking. Utvikling av våtmarksprogram
Stokke, Bård G.; Øien, Ingar J.; Pavón-Jordán, Diego; Ranke, Peter S.; Ruano, Monica M.; Shimmings, Paul; Østerås, Tom R.; Vang, Roald; Kålås, John A.
Research report

View/ Open
Date
2025Metadata
Show full item recordCollections
- NINA Rapport/NINA Report [2413]
Abstract
Stokke, B.G., Øien, I.J., Pavón-Jordán, D., Ranke, P.S., Ruano, M.M., Shimmings, P., Østerås, T.R., Vang, R. & Kålås, J.A. 2025. Norsk hekkefuglovervåking. Utvikling av våtmarksprogram. NINA Rapport 2520. Norsk institutt for naturforskning.
Miljødirektoratet ønsker bedre kunnskap om bestandsvariasjoner for våtmarksfugl og da særlig vanntilknyttede fuglearter som lommer og andefugl. I den forbindelse har BirdLife Norge og Norsk institutt for naturforskning (NINA) gjort en vurdering av relevant metodikk samt testet gjennomføring av slike tellinger.
I forbindelse med den pågående hekkefuglovervåkingen i Norge (standardprogrammet) gjøres det observasjoner av et betydelig antall våtmarksfugl og vannfugl. Det leveres foreløpig ikke statistikk for vannfugl fra disse tellingene fordi tellemetoden ikke er direkte tilpasset vannfuglartene. Dette skyldes at de vanligvis ikke eksponerer seg ved sang, de er gjerne klumpvis fordelt, og muligheten for å observere dem varierer svært mye i løpet av hekkesesongen. Dette medfører større usikkerhet for hver enkelt telling, og dermed behov for økt antall telleruter før egnet statistikk for bestandsendringer kan leveres. En kombinasjon av data fra det pågående standardprogrammet med data fra en supplerende telling av våtmarkstilknyttede fuglearter (våtmarksprogrammet) vurderes som en aktuell tilnærming for å kunne levere bestandsindekser for et godt utvalg av arter (10 – 15 arter).
Som telleområder i våtmarksprogrammet ble det valgt å benytte de områdene i 18 x 18 km nettverket som ble identifisert ved etableringen av standardprogrammet, men som ikke er i bruk der (50 % av områdene). Videre ble det for hvert telleområde plassert ut 20 tellepunkt slik at de omfattet vann- og/eller myrlokaliteter innenfor 6 km avstand til senterpunktet. Tellemetodikk var tilsvarende som for standardprogrammet, men med detaljert informasjon om kjønn og alder for de aktuelle vannfuglartene.
Test av gjennomføring av våtmarksprogrammet ble utført i Midt-Norge (Nordmøre og Trøndelag). Av 89 potensielle telleområder ble 27 (30 %) identifisert som aktuelle for taksering av våtmarksfugler. Det skulle gjøres to takseringer for hver tellerute for å vurdere hvilken nytte dette ville ha for bedring/stabilisering av oppdagbarheten. Selv om tilgjengelighet også var hensyntatt ved plasseringen av tellepunktene var en del av tellerutene svært tidkrevende. For slike telleruter kan forenkling være aktuelt. Vi ser her et dilemma ved at for omfattende forenkling av plassering av tellepunkt vil påvirke «tilfeldigheten» for valg av tellepunkt (og dermed representativitet) ved at tellinger vil bli flyttet bort fra områder som er vanskelig tilgjengelig, som for eksempel langt fra åpne veier og områder med bratt og kupert terreng.
Telleresultatene viste at observasjonsfrekvensen av vannfugl var betydelig høyere i testen av våtmarksprogrammet enn for standardprogrammet, slik målet var. Imidlertid ble det særlig generert data for de 11 vannfuglartene der man allerede har bra datatilgang fra standardprogrammet. For arter der supplerende datatilgang vil være særlig ønskelig for at robuste bestandsindekser skal kunne genereres ble det imidlertid gjort få observasjoner. Dette kan skyldes at disse artene har lave bestander i den aktuelle landsdelen, men her kan tilpasning av tellepunkter for forenkling av gjennomføring også være en faktor.
Erfaringene fra 2024 viste at taksering av våtmarksfugler gir økt observasjonsfrekvens av vannfugl, men de er ressurskrevende både når det gjelder feltkostnader og feltpersonell. Det bør derfor gjøres en grundig gjennomgang av de data og muligheter for tidsserieanalyser som allerede finnes for vannfugl i standardprogrammet. Før endelig avklaring om oppstart av våtmarksprogrammet er det også behov for mer kunnskap om hvilke potensialer en egen overvåking vil ha for datagenerering for arter der det finnes relativt lite data i standardprogrammet. Dette bør sjekkes ut for områder der man forventer gode forekomster av vannfugl, som fylkene Finnmark og Innlandet.