Fjellrev i Norge 2024. Tiltak, status og anbefalinger

Abstract

Eide, N. E., Ulvund, K., Rød-Eriksen, L., Furnes, M.W, Arntsen, L., Mjøen, T., Spets, M., Berg, S., Kleven, O., Flagstad, Ø. & Jackson, C. 2024. Fjellrev i Norge 2024. Tiltak, status og anbefalinger. NINA Rapport 2511. Norsk institutt for naturforskning. Arbeidet med å bevare fjellreven i Norge er forankret i Handlingsplanen for fjellrev (2017–2021), og gjennom FN-konvensjonen for Biologisk mangfold (CBD 1992) og den nye Naturavtalen (CBD 2022). Denne rapporten oppsummerer gjennomførte tiltak for å bevare fjellreven og status for fjellrevbestanden i Norge per 2024, samtidig som den gjennomgår bestandsutviklingen for alle delbestandene siste 17 år. Tiltakene omfatter i dag drift av avlsstasjonen og utsetting av fjellrev, støttefôring, uttak av rødrev, samt informasjonsarbeid rettet mot hensynsfull ferdsel. Rapporten omtaler også kort behov for andre tiltak som kan bidra til å sikre raskere måloppnåelse i arbeidet med å bevare fjellreven. Avlsprogrammet har til nå satt ut 465 fjellrever, fordelt på ni ulike fjellområder – fra Hardangervidda i sør til Varangerhalvøya i nord. Fjorårets 5 valper ble satt ut på Hardangervidda i februar og snart er 29 nye valper par klar for utsetting. Med unntak av et akutt utbrudd av smittsom leverbetennelse, har selve driften av avlsstasjonen forløpt som vanlig. Sykdomsutbruddet resulterte i tap av 4 fjellrevvalper. Utfallet kunne trolig vært mye verre om det ikke ble håndtert umiddelbart. Kongeørn forårsaker fortsatt tap av valper og viktige avlsdyr på stasjonen. Rapporten beskriver avlsstasjonen, driften og hvordan ulike utfordringer er håndtert gjennom året. Støttefôring er også et sentralt tiltak for å bevare fjellreven. Det er per 2024 oppført 131 fôrautomater, fordelt på artens utbredelse i Norge (unntatt i Børgefjell). Disse følges opp systematisk av naturoppsynet. Gjennom et år fylles det i gjennomsnitt litt under 100 kg tørrfôr per fôrautomat, totalt ca. 11 tonn hvert år. På Varangerhalvøya er i tillegg uttak av rødrev et viktig tiltak for å gi fjellreven plass. Uttak av rødrev i bevaringsøyemed har et svært begrenset omfang ellers i landet. Det nasjonale overvåkingsprogrammet for fjellrev er sentralt for å vurdere måloppnåelse i arbeidet med å bevare fjellreven. I denne rapporten presenteres bestandsestimater nasjonalt, regionalt og per delbestand, sammen med ulike måleparametere på genetisk status. Det er også hentet inn kunnskap om smågnagerfase i de ulike fjellområdene i Norge, både for å kunne forklare forekomst av årets ynglinger og for å kunne ta hensyn til lokale forhold ved f.eks. utsetting fra Avlsprogrammet. Resultatene fra overvåkingsprogrammet brukes som grunnlag for å løpende justere og målrette tiltakene, i tråd med adaptiv forvaltningspraksis. Dataene er også sentrale for videre vitenskapelig evaluering av tiltakene. I 2024 ble det dokumentert 64 ynglinger av fjellrev i Norge. Ynglingene fant sted i 13 delbestander: 18 ynglinger lengst sør i Norge (Hardangervidda, Finse), 5 nord i Sør-Norge (Reinheimen, Snøhetta), 14 i Midt-Norge (Kjølifjellet-Sylane, Blåfjellet-Hestkjølen,) 18 i Nordland (Børgefjell, Junkeren, Saltfjellet) og 9 ynglinger i Nord-Norge (Indre Troms, Reisa Nord, Varangerhalvøya). Den geografiske fordelingen av ynglingene henger godt sammen med observerte smågnagerforekomster; 2024 var oppgangsår fra Hardangervidda til Saltfjellet (med unntak av Snøhetta), lengst sør stedvis også med forekomst av lemen, lenger nord krasjet smågnagerbestanden allerede senhøstes 2023. Bunnåret til tross; det ble dokumentert relativt mange ynglinger i nord. Fjellrevbestanden i Norge er nå beregnet til å være 330 voksne rever, som er nesten 10 % mer enn estimatet i fjor, mens gjennomsnittet for siste treårsperiode (2022–2024) er 303, likt som i fjor. Delt opp på fem regioner, viser bestandsmodellen at det er synlig fremgang i alle regioner, med unntak av nedgang i regionen som omfatter Snøhetta. Her pågår det eksperimenter med opphør av støttefôring, som ser ut til å ha negativ innvirkning også på de mindre delbestandene rundt fjellområdet. Utviklingen i nord har vært særlig positiv de siste fem årene. I tillegg til bestanden på Varangerhalvøya, tegner grensebestandene Reisa-Rosto-Käsivarsi-Indre Troms til å kunne bli en større kjernebestand. Denne grensebestanden hadde tilsammen 10 ynglinger både i år og i fjor, godt hjulpet av utsettingene fra Avlsprogrammet i Reisa Sør i 2021 og 2022, som rekrutterte til den svenske og den finske fjellrevbestanden. DNA-analysene dokumenterer også at det er relativt høy nyrekruttering i de nordligste delbestandene fra i fjor til i år. Selv om mange piler peker oppover, viser nye analyser at det er en relativt liten andel av de voksne fjellrevene som bidrar til rekrutteringen. Bare delbestanden Kjølifjellet-Sylane har en effektiv bestandsstørrelse (Ne) på over 25 individer; Finse, Blåfjellet-Hestkjølen og Saltfjellet har alle Ne under 20; øvrige bestander ligger enda lavere. Til tross for det høyeste bestandsestimatet på nært 40 individer, har delbestanden på Hardangervidda Ne på bare 11 individer. Lav Ne indikerer at bestanden kan være sårbar for innavl. Til tross for lave Ne-estimater er det allikevel svært få av delbestandene som har hatt en målbar reduksjon i genetisk variasjon fra 2008 til 2024. Nye analyser av konnektiviteten i bestanden, som utrykker grad av genflyt mellom delbestandene, tyder på at det har vært tilstrekkelig med immigranter som har motvirket tap av genetisk variasjon i de ulike delbestandene. Det betyr ikke at faren forbundet med innavl er avblåst, med lav Ne kan endringer komme fort, slik man har erfart i svenske Helags. Negativ utvikling i kullstørrelse i flere delbestander gir også grunn til bekymring. Lav kullstørrelse kan være relatert til innavl og forekomst av skadelige gener, strukturelle endringer i smågnagersamfunnet, eller det kan også være et resultat av sykdom i bestanden. Sykdom kan, som vi fikk erfare på avlsstasjonen i år, utgjøre en betydelig trussel for fjellreven. Det ble i 2022 gjort en risikovurdering av ulike sykdommer og parasitter, der flere sykdommer ble vurdert å utgjøre en stor risiko ved eventuelle utbrudd i fjellrevbestanden, så også på avlsstasjonen. Det er svært lite kunnskap om forekomst av sykdommer og parasitter i de ville fjellrevbestandene. Kunnskap om hvilke sykdommer som finnes vil gjøre forvaltningen mer forberedt på å håndtere akutte utbrudd raskt, med tanke på behandling og iverksetting av tiltak for å hindre spredning videre i bestanden. Vi anbefaler derfor at det iverksettes helseovervåking rettet mot fjellrev med vekt på den kanskje viktigste vektoren, rødreven, som setter fjellreven i forbindelse med boreale områder som har høyere forekomst av både parasitter og sykdommer. Framover er det viktig å målrette tiltak som reduserer faren for innavl i enkelt bestander og øke konnektiviteten i hele fjellrevbestanden, eventuelt også se på muligheter for å utvide tiltakene med tanke på raskere måloppnåelse. Avlsprogrammet for fjellrev går inn i en ny fase, der målet ikke bare er å øke antall fjellrever i de ulike delbestandene, men også å forbedre deres genetiske status gjennom målrettet utsetting. Utsetting av fjellrev bør prioriteres i delbestander med særlig lav effektiv bestandsstørrelse, men utsetting vil fortsatt være et viktig tiltak for å bedre konnektiviteten i bestanden gjennom etablering av nye delbestander mellom de eksisterende delbestandene. Oppsett av flere fôrautomater kan bidra til flere ynglinger i den ville bestanden, og slik gi raskere vekst og raskere måloppnåelse. Strategisk plassering av fôrautomater kan også stimulere til økt utveksling mellom etablerte delbestander. I denne rapporten peker vi på noen aktuelle fjellområder som kan forventes å huse større kjernebestander, som kan fungere som kildepopulasjoner for nyetablering i omkringliggende fjellområder. Vi peker også ut noen mindre fjellområder (såkalte vadesteiner) som kan være viktige for å skape forbindelse/konnektivitet mellom kjernebestandene. Dette vil være viktig for å sikre langsiktig overlevelse av fjellrevbestanden i Norge og Fennoskandia.

Eide, N. E., Ulvund, K., Rød-Eriksen, L., Furnes, M.W., Arntsen, L., Mjøen, T., Spets, M., Berg, S., Kleven, O., Flagstad, Ø. & Jackson, C. 2024. Arctic fox in Norway 2024. Conservation ac-tions, status and recommendations. NINA Report 2511. Norwegian Institute for Nature Research. Conservation efforts for the Arctic fox in Norway are rooted in the Action Plan for Arctic Fox Conservation (2017–2021), which is mandated through both the UN Convention on Biological Diversity (CBD 1992) and the new Global Biodiversity Framework (CBD 2022). This report presents a comprehensive overview of Arctic fox conservation efforts and the current status of the Norwegian population as of 2024, while also documenting population trends across all subpopulations over the past 17 years. Ongoing conservation measures include captive breeding and the release of captive-bred individuals, supplementary feeding, targeted red fox culling, and public outreach aimed at fostering responsible behaviour within Arctic fox habitats. Furthermore, the report identifies additional management actions that could enhance and accelerate progress toward achieving the species' long-term conservation objectives. The captive breeding programme has to date released 465 Arctic foxes across nine different subpopulations, ranging from Hardangervidda in the south to the Varanger Peninsula in the north. Last year’s pups were released at Hardangervidda in February 2024, and another 29 pups will be released into the wild during early 2025. Except for an acute outbreak of infectious canine hepatitis, the operation of the breeding station has proceeded as usual. The disease outbreak resulted in the loss of four Arctic fox pups, with rapid intervention likely limiting higher mortality rates. Predation of Arctic foxes by golden eagles during winter remains a threat and management challenge. This report describes the breeding station, the running thereof, and how various challenges were addressed throughout the year. Supplementary feeding is also a key conservation action. As of 2024, 131 feeding stations have been established across the species' range in Norway (excepting for Børgefjell). These stations are operated by local wildlife authorities. On average, each station is filled with just under 100 kg of dry feed annually, amounting to a total of approximately 11 tons per year. On the Varanger Peninsula, the removal of red foxes is also an important measure intended to reduce interspecific competition and aid Arctic fox population recovery. Elsewhere in Norway, red fox removal for conservation purposes is carried out on a very limited scale. The national monitoring programme is crucial for assessing the achievement of conservation goals. This report presents population estimates at the national, regional, and subpopulation levels, along with various metrics on genetic status. Furthermore, data on small rodent cycles have been gathered at a regional level, both to explain this year’s breeding events and to account for local conditions, such as for identifying suitable release sites for captive-bred Arctic foxes. The results from the monitoring programme serve as the foundation for adaptive management and targeted conservation measures, as well as the scientific evaluation of these measures. In 2024, a total of 64 Arctic fox litters were documented in Norway. The litters were distributed across 13 subpopulations: 18 litters in the southernmost regions of Norway (Hardangervidda, Finse), 5 in the northern part of southern Norway (Reinheimen, Snøhetta), 14 in central Norway (Kjølifjellet-Sylane, Blåfjellet-Hestkjølen), 18 in Nordland (Børgefjell, Junkeren, Saltfjellet), and 9 litters in northern Norway (Inner Troms, Reisa North, Varanger Peninsula). The number of litters per region aligned closely with observed small rodent populations; 2024 was a peak year for small rodents from Hardangervidda to Saltfjellet (with the exception of Snøhetta). In the southernmost areas, lemmings were also present in some places, while further north, the small rodent population crashed as early as late autumn 2023. Despite this being a low year in the north, a relatively high number of litters were still documented. The Arctic fox population in Norway is now estimated to consist of 330 adult foxes, representing an increase of almost 10% from last year, while the average for the past three-year period (2022–2024) remains at 303, the same as 2023. When assessed within five geographical regions, the population model revealed an increase in all regions except for the region encompassing Snøhetta. Here, experiments involving the cessation of supplementary feeding appear to have had negative effects on the smaller surrounding subpopulations. Population trends in northern Norway have been positive over the past five years. In addition to the Varanger Peninsula population, the transboundary population spanning Reisa-Rosto-Käsivarsi-Inner Troms is showing signs of becoming a larger core population. This population produced 10 litters in both 2023 and 2024, with the increased production largely influenced by the release of captive-bred foxes in Reisa South in 2021 and 2022, which in particular increased recruitment in the Swedish and Finnish Arctic fox populations. DNA analyses also documented relatively high recruitment in the northernmost subpopulations from last year to this year. Despite several positive developments, new analyses show that only a relatively small proportion of foxes contribute to recruitment. Among the subpopulations, only "Kjølifjellet-Sylane" has an effective population size (Ne) of more than 25 individuals; Finse, Blåfjellet-Hestkjølen, and Saltfjellet all have an Ne of less than 20 individuals, while other populations are even lower. Despite the Hardangervidda subpopulation having the highest population estimate of nearly 40 individuals, the population has an Ne of only 11 individuals. A low Ne indicates that the population may be vulnerable to inbreeding. Despite low Ne estimates, few subpopulations have shown a detectable reduction in genetic variation from 2008 to 2024. Analyses of genetic connectivity suggest that immigration has been sufficient to counteract the loss of genetic variation. This, however, does not mean that the risk of inbreeding has been eliminated. With low Ne, changes can occur quickly, as seen in the Swedish Helags subpopulation. The negative trend in litter size across several subpopulations is concerning, and could be related to inbreeding and the presence of harmful genes, structural changes in the small rodent ecosystem, or possibly disease. As experienced at the breeding station, disease can pose a significant threat. A risk assessment conducted in 2022 identified several diseases and parasites as high-risk to Arctic foxes, both in the wild and at the captive breeding station. However, the presence and prevalence of diseases and parasites in wild populations remains unknown. An understanding of disease prevalence would enable management to better respond to outbreaks, including treatment and implementing measures to restrict the spread thereof. Initiation of population health monitoring, with particular attention to the red fox which serves as a key vector, is therefore recommended. The red fox connects the Arctic fox to boreal areas where the prevalence of parasites and diseases is higher. Future efforts should prioritize actions mitigating the risk of inbreeding and enhance genetic connectivity across the broader metapopulation. Exploring possibilities to build on existing actions could accelerate meeting recovery goals. The captive breeding programme is entering a new phase, where the goal is not only to increase the number of Arctic foxes in the different subpopulations, but also to improve their genetic status through targeted releases. Releases should prioritize subpopulations with critically low effective population sizes, while also enhancing connectivity by facilitating the establishment of larger and new subpopulations between existing ones. Increasing the number of feeding stations could further promote reproduction in the wild, thereby facilitating increased population growth. The strategic placement of feeding stations may also facilitate increased dispersal and gene flow between subpopulations, thereby improving demographic and genetic connectivity across the species' range. We identify specific subpopulations that are projected to function as larger core populations, serving as critical sources for the recolonization and reestablishment of surrounding Arctic fox habitats. Additionally, we emphasize the importance of smaller, so-called stepping-stone sub-populations, which play a pivotal role in maintaining connectivity between core populations. These intermediary populations are essential for facilitating gene flow and dispersal, thereby contributing to the long-term viability and persistence of Arctic foxes in Norway and the greater Fennoscandian region.