| dc.description.abstract | Bremset, G., Holthe, E., Berg, M., Jensås, J.G., Ulvan, E.M., Løkeberg, G., Dokk, J.G. & Museth, J. 2021. Fiskebiologiske undersøkelser i Røssåga. Samlerapport fra undersøkelser i perioden 2016-2020. NINA Rapport 1947. Norsk institutt for naturforskning.
Et konsortium bestående av Norsk institutt for naturforskning (NINA) og Veterinærinstituttet (VI) har fått i oppdrag å gjennomføre fiskebiologiske undersøkelser i Røssågavassdraget i perioden 2016-2020. Undersøkelsesprogrammet har blant annet omfattet kartlegging av fysiske forhold i et område med gjennomførte habitattiltak, ungfiskundersøkelser, skjellanalyser av voksenfisk, evaluering av tilslag på utsettinger og beregninger av smoltproduksjon. I tillegg skulle det om forholdene tillot det gjennomføres årlige gytefiskregistreringer i Røssåga og Leirelva, noe som Ferskvannsbiologen AS har hatt ansvaret for. Denne samlerapporten omfatter resultater fra alle feltbaserte undersøkelser som er gjennomført i Røssåga og Leirelva i løpet av perioden 2016-2020. I tillegg er det gjort vurderinger av effekter av påvirkningsfaktorer og virkning av kompenasjonstiltak, samt gitt noen faglige tilrådinger om innretning av framtidig undersøkelsesprogram og avbøtende tiltak.
Det ble i 2016, 2018 og 2020 gjennomført habitatkartlegginger med skjulmålinger i et tiltaksområde mellom nytt og gammelt kraftverksutløp. Vurderingene fra 2016 var at det var meget gode gyte- og oppvekstforhold for laks etter gjennomførte tiltak. Området er trolig mindre egnet for aure siden vannhastighetene enkelte steder er relativt høye. I deler av tiltaksområdet er det gjort betydelige habitatforbedrende tiltak, med utsortering av sand og tilførsel av egnet gytesubstrat. Det ble ellers registrert tre definerte felt med gytesubstrat i tiltaksområdet. En etablert strømleder i form av en steinterskel sørger for at hovedstrømmen ledes over til høyre side av elveløpet. De dominerende elveklassene nedstrøms strømlederen i tiltaksområdet var dype og grunne kulper, med vannhastigheter som var lavere enn 50 cm/s. Vannføringen via naturlig elveløp i Sjøforsen var betydelig lavere i 2018 og 2020 enn i 2016, noe som tyder på at vannhastigheten på høyre side av tiltaksområdet ikke endrer seg vesentlig når hele vannføringen i området går via kraftverket.
Det har skjedd til dels store endringer i skjultilgangen innenfor tiltaksområdet i løpet av undersøkelsesperioden 2016-2020. Skjulmålinger langs ti transekter i tiltaksområdet i oktober 2016 ga et gjennomsnitt på 16,3 skjulenheter. Denne verdien tilsier høy skjulkapasitet og at området var svært godt egnet som oppvekstområde for eldre ungfisk. Tilsvarende skjulmålinger i 2018 ga et gjennomsnittsnivå på 11,4 skjulenheter. Denne verdien tilsier at det da var middels høy skjulkapasitet, og tydet på en nedadgående trend i skjultilgangen for ungfisk. Dette var spesielt synlig på den nederste halvdelen av elvestrekningen. Skjulmålinger i 2020 ga et gjennomsnittlig nivå på 8,3 skjulenheter. I seks av segmentene var det en ytterligere nedgang i skjulkapasitet sammenlignet med inventeringene i 2016 og 2018, mens i de tre nederste segmentene var det en oppgang i forhold til målingene i 2018.
I løpet av undersøkelsesperioden ble det fanget til sammen 4 122 individer av sju fiskearter i Røssåga. Fiskesamfunnet er fullstendig dominert av sjøvandrende laksefisk som aure (51 %) og laks (42 %). Aure var den mest tallrike arten i fire av fem undersøkelsesår, mens laks var den mest tallrike arten i 2016. Når det gjelder laks ble det fanget individer i de fleste livsstadier, hvorav fire årsklasser av ungfisk dominerte antallsmessig. Av aure var det en blanding av ungfisk, umodne og voksne individer, og ungfisk dominerte ikke like klart som hos laks. De lave fangstene av røye, ål og pukkellaks skyldes trolig ulike forhold. Pukkellaks er en introdusert art med sporadisk forekomst i norske vassdrag. Røye finnes fortrinnsvis i midtre og øvre deler av Røssågavassdraget, og det er ingen kjent forekomst av sjørøye i vassdraget. Ål er en art i kraftig tilbakegang i hele artens utbredelsesområde, og det er indikasjoner på at tilbakegangen er spesielt stor i nordlige områder.
Elektrisk båtfiske under varierende feltforhold har vist at metoden er robust og godt egnet for ungfiskundersøkelser i lakseførende deler av Røssåga. Elektrisk båtfiske utgjør en kostnadseffektiv måte for å fange de fleste størrelsesgrupper av laks og aure, selv om årsyngel blir noe underrepresentert sammenlignet med eldre aldersgrupper. I løpet av undersøkelsesperioden har mesteparten av elvestrengen mellom Sjøforsen og Røssågauren blitt undersøkt regelmessig, og det er bare korte elvestrekninger i de nedre delene som ikke har blitt undersøkt minst én gang. Resultatene fra undersøkelsesperioden viser at ungfisk av laks og aure benytter hele elvestrekningen mellom Sjøforsen og munningsområdet. Utprøving av repetert overfisking viser at det er mulig å skaffe kvantitative data om relativ forekomst av ungfisk, i tillegg til mer kvalitative data som artssammensetning, aldersfordeling og lengdefordeling.
For å undersøke hvorvidt lysforhold og tid på døgnet påvirker forekomst og fangst av ungfisk, ble det i august 2019 gjennomført repetert elektrisk båtfiske på tre stasjoner i nedre deler av Røssåga. Det viste seg at det var store forskjeller i totalfangst og artssammensetning på ulike tider av døgnet, og på alle stasjonene ble det fanget flere individer av begge arter på nattestid enn på dagtid. Spesielt store forskjeller i fangst var det hos laksunger, der det ble fanget mer enn fire ganger så mange individer på nattestid som på dagtid. Det er flere mulige forklaringer på denne forskjellen i fangster. For det første kan det være at ungfisk blir lettere skremt av båten i lys enn i mørke. For det andre kan årsaken være at det er forskjeller i habitatbruk gjennom døgnet. For det tredje kan de store tidevannsforskjellene i nedre deler påvirke resultatene. For å få avklart årsakssammenhengen er det nødvendig å gjennomføre undersøkelser i samme tidevannsfase på dagtid og nattestid.
Strandnært elektrisk fiske har vist seg å fungere svært godt for å skaffe tilfredsstillende data fra ungfisksamfunnet i Leirelva. Den totale dominansen av årsyngel i fangstene i Leirelva tyder på at sidevassdraget har en spesielt viktig funksjon som oppvekstområde for laks og sjøaure. Denne vurderingen underbygges av resultater fra gytefisktellinger, som viser høyere forekomst og tetthet av gytefisk i Leirelva enn i Røssåga. Tilsvarende viser komparative analyser av fangst-data fra Leirelva og Røssåga at det er store forskjeller i alderssammensetningen i de to vassdragsavsnittene. Forskjellene kan trolig til en viss grad forklares ut fra metodiske forhold. Imidlertid viser en komparativ analyse av Røssåga, Namsen, Gaula og Orkla, at det svært lave innslaget av årsyngel i Røssåga skiller seg kraftig fra andre undersøkte laksevassdrag. Uforholdsmessig høy forekomst av eldre laksunger sammenlignet med laksyngel i Røssåga, antyder at det skjer en forflytning av ungfisk fra Leirelva til Røssåga i løpet av ungfiskstadiet.
I løpet av undersøkelsesperioden ble det fanget ungfisk av laks og aure i alle deler av Røssåga mellom Sjøforsen og Røssågauren. De største forekomstene av laksunger ble funnet mellom Sjøforsen og Leirelva. Det aller beste vassdragsavsnittet var mellom Svartåga og Olderneset, der det ble funnet jevnt over gode forekomster av laksunger på alle undersøkte stasjoner. I de nedre delene av Røssåga ble det fanget mest laksunger i vassdragsavsnittet mellom Storbekken og Langbekken, og det var jevnt nedadgående fangster i de to avsnittene nedstrøms Langbekken. De største forekomstene av aureunger ble funnet mellom Svartåga og Leirelva. I likhet med lakseforekomst var høyeste aureforekomst i de nedre delene mellom Storbekken og Langbekken. Det var noen klare forskjeller i forekomstene av aure og laks. For det første var tiltaksområdet mellom Sjøforsen og Svartåga det dårligste vassdragsavsnittet med hensyn til forekomst av aureunger. For det andre var det langt større forekomster av aure enn laks i de nedre delene av Røssåga.
På grunnlag av omfattende kartlegginger av habitatforholdene i tiltaksområdet nedstrøms Sjøforsen, er teoretisk produksjonsevne beregnet å være i størrelsesorden 1 600-2 400 laksesmolt. Ut fra en estimert middelverdi på om lag 2 000 laksesmolt, og et permanent vanndekt areal på om lag 47 000 m2, er gjennomsnittlig tetthet i tiltaksområdet om lag 4,3 laksesmolt per 100 m2. Dette er en middels høy smolttetthet sammenlignet med beregninger i en rekke norske laksevassdrag i forbindelse med fastsettelse av gytebestandsmål. De estimerte smolttetthetene i tiltaksområdet er lavere enn tetthetsestimatene som er gjort i Numedalslågen, Mandalsvassdraget, Orklavassdraget, Gaulavassdraget, Vefsnavassdraget og Altavassdraget, men noe høyere enn i flere store nordnorske laksevassdrag som Målselvvassdraget, Reisavassdraget, Tanavassdraget og Neidenvassdraget.
På grunn av mangelfullt datagrunnlag er det ikke mulig å lage presise estimater for samlet smoltproduksjon i Røssåga. Imidlertid kan det gjøres grove kalkyler ut fra fysiske habitatparametere som vannhastighet og substratforhold. Med hensyn til teoretisk produksjonsevne er det naturlig å dele elva inn i fire hovedavsnitt: Sjøforsen-Svartåga (høy), Svartåga-Leirelva (middels høy), Leirelva-Storbekken (lav) og Storbekken-Røssågauren (svært lav). Ut fra tilordnete tettheter av laksesmolt er den teoretiske produksjonsevnen i Røssåga i størrelsesorden 11 000-20 000 lak-sesmolt. Dette tilsvarer gjennomsnittlige tettheter på 0,6-1,1 laksesmolt per 100 m2, noe som er svært lavt sammenlignet med andre laksevassdrag. Hovedgrunnen til de lave estimatene er at mesteparten av Røssåga er vurdert å ha svært lav teoretisk produksjonsevne. Siden de lavproduktive delene utgjør om lag 67 % av vanndekt areal, vil det gjøre store utslag på gjennomsnittlige smolttettheter om disse områdene er mer produktive enn det som er lagt til grunn i estimatene.
Vannføringen i Leirelva er sterkt påvirket som følge av overføringer av vann i forbindelse med Kjensvatn kraftverk og Rana kraftverk. Vannføringen er redusert med om lag 60 % oppstrøms Bjerka kraftverk, noe som berører omtrent halvparten av lakseførende strekning i Leirelva. Nedstrøms Bjerka kraftverk er vannføringen redusert med rundt 40 %. Ut fra ungfiskundersøkelsene i Leirelva kan det se ut som om laks i større grad enn aure benytter områdene nedstrøms Bjerka kraftverk som gyte- og oppvekstområde. Det er usikkert i hvor stor grad dette skyldes størst fraføring av vann fra øvre deler av Leirelva. I tilknytning til Bjerka kraftverk er det etablert flere terskler i elveløpet. Formålet med slike terskler i regulerte elver er å opprettholde et permantent vanndekt areal etter at vannmengdene er redusert. Vannhastighetene i slike terskelbasseng er ofte lave, og det skjer ofte en sedimentering med finere substratklasser. Stasjonær aure foretrekker trolig grunnere gyteområder med lavere vannhastighet enn sjøaure og laks. Følgelig kan høyere tettheter av aureunger oppstrøms kraftverksutløpet skyldes at stasjonær aure i stor grad benytter dette området.
Tørrlegging av forbygninger ved vannføringer mellom 60 og 30 m3/s, er en kjent problemstilling når lave vannføringer sammenfaller med lavt tidevann. Ifølge tidligere fiskebiologiske undersøkelser blir mye av godt egnet oppvekstareal for ungfisk tørrlagt i perioder med redusert driftsvannføring og fjære sjø. De gode oppvekstområdene som blir tørrlagt er primært i tilknytning til forbygninger. Ved lavvannføringer og fjære sjø vil de viktige skjulområdene i forbygningene i stor grad tørrlegges. I Røssåga skjer vannføringsreduksjoner fra 60 til 30 m3/s gradvis, med en reduksjon på 7,5 m3/s i løpet av 15 minutter. Dette vil si at elveforbygningene helt eller delvis blir tørrlagte i løpet av 60 minutter. Ungfisk vil strande i bunnen av forbygningene dersom de ikke har forflytningsmuligheter. Det er usikkert i hvor stor grad stranding i forbygninger er et problem ved nedkjøring av det nye kraftverket. I forbindelse med strandært elektrisk fiske i tiltaksområdet, er det ved vannføringer ned mot 30 m3/s, registrert stranding av årsyngel i små avsnørte dammer oppstrøms Svartåga. Det er flere områder i elveløpet som blir tørrlagte ved lave vannføringer, men hvorvidt dette er et problem for ungfisk i disse områdene er ikke undersøkt.
Det er overveiende sannsynlig at mange år med Gyrodactylus-smitte, etterfulgt av to kjemiske behandlinger med rotenon, har medført en kraftig reduksjon i de lokale bestandene av laks og sjøaure. Negative effekter av smitte og utryddingstiltak har kommet på toppen av alle andre på-virkningsfaktorer, slik at omfanget av sumeffekter og samlet belastning på fiskesamfunnet har vært betydelig. På grunn av det store negative potensialet for påvirkningsfaktorene, er det vans-kelig å isolere effekter fra den enkelte påvirkningsfaktoren. Videre er det usikkert i hvor stor grad kombinasjonen av vassdragsregulering, Gyrodactylus-smitte og kjemisk behandling, har påvirket den genetiske sammensetningen hos bestandene av laks og sjøaure i Røssåga og Leirelva. Gitt at det har skjedd større genetiske endringer, forsterket av innblanding av rømt oppdrettsfisk, kan dette være en del av forklaringen til dårlig bestandsstatus i de senere år. | |
