Show simple item record

dc.contributor.authorUgedal, Ola
dc.contributor.authorKvingedal, Eli
dc.contributor.authorBongard, Terje
dc.contributor.authorFoldvik, Anders
dc.contributor.authorHesthagen, Trygve
dc.contributor.authorJensås, Jan Gunnar
dc.contributor.authorØstborg, Gunnel
dc.coverage.spatialDaleelva, Vestlanden_US
dc.date.accessioned2020-06-18T09:09:21Z
dc.date.available2020-06-18T09:09:21Z
dc.date.issued2020
dc.identifier.isbn978-82-426-4553-1
dc.identifier.issn1504-3312
dc.identifier.urihttps://hdl.handle.net/11250/2658599
dc.description.abstractUgedal, O. Kvingdal, E., Bongard, T., Foldvik, A., Hesthagen, , T., Jensås, J.G. & Østborg, G. 2020. Laks og sjøaure i Daleelva i Høyanger. Bestandsutvikling, flaskehalser og vurdering av tiltak. - NINA Rapport 1796. Daleelva er et sterkt modifisert vassdrag både på grunn av flomforebyggende tiltak og regulering av vassdraget. Vassdraget er i tillegg påvirket av sur nedbør. For å sikre mot erosjon og flommer er det bygd en rekke terskler i hovedelva og disse er i noen grad også avbøtende tiltak for hydrologiske endringer etter kraftutbygging. I tillegg er det gjennomført biotopjusteringer for å gi bedre oppvekstområder for yngel i åtte sideløp til Daleelva. Som et avbøtende tiltak for redusert naturlig lakseproduksjon, har det i tillegg vært årlige utsettinger av énsomrige laksunger fram til siste utsetting i 2018. I perioden 2003-2019 har NINA gjennomført årlige ferskvannsbiologiske undersøkelser i Daleelva på oppdrag fra Statkraft Energi AS. For perioden 2017-2019 har undersøkelsene inkludert: registreringer av bunndyr (ikke i 2019), ungfisk og gytefisk (ikke i 2019) og analyse av innsamlet skjellmateriale fra fangstene av laks i vassdraget. I tillegg har vi i denne rapporten sammenstilt og analysert resultatene fra det vannkjemiske måleprogrammet i Daleelva for perioden 2008-2019, evaluert driftsvannføringen ved det nye Eiriksdal kraftverk (som kom i full drift i 2014) i henhold til manøvreringsreglementet, kartlagt gyte- og oppveksthabitat i elva, gjennomført en flaskehalsanalyse for å vurdere faktorer som begrenser fiskeproduksjonen i elva, og til slutt har vi vurdert mulige tiltak som kan bidra til økt produksjon. Bestandsutvikling Laksebestanden har økt i Daleelva siden starten på 1990-tallet og gytebestandsmålet (GBM) er i henhold til Vitenskapelig råd for lakseforvaltning nådd de siste åtte årene (2011-2018) kanskje med unntak av i 2017. Registreringene av gytefisk viser også at det har vært gytelaks fordelt over hele elva de siste årene. Hvis GBM er oppnådd og gytefisken godt fordelt langs elva forventes det at rekrutteringen i vassdraget ikke er begrenset av antall gytte egg. I 2018 og 2019 var det over middels fangst av laks og et relativt høyt antall gytefisk noe som tyder på bra innsig av laks. I 2017 var det lavt innsig, lav fangst og et lavt antall gytelaks. Skjellanalyser viser at smolten som vandret ut av elva i 2015 og 2016 har gitt lave akkumulerte fangster av voksen fisk i elva. Disse årsklassene skulle utgjøre størsteparten av fangsten i Daleelva i 2017. Dette tyder på lav sjøoverlevelse hos disse årsklassene noe som blant annet kan være påvirket av mye akkumulert aluminium på gjellene hos smolt ved utvandring disse to årene. Kultivert laks utgjorde henholdsvis 10, 23 og 7 % av laksefangsten i 2017-2019. Andelen kultivert fisk i fangsten var svært høy i 2003 med 54 %, deretter har andelen variert fra 5-33 % med et årlig gjennomsnitt på 15 %. Kultivert laks synes å ha vært viktig for oppbyggingen av bestanden utover 2000-tallet, og bidrar i dag til at det er et høstbart overskudd av laks i elva. Ungfiskbestanden av laks har økt noe i Daleelva fra 2011 og fram mot 2019. Det har imidlertid vært stor variasjon i årsklassestyrke også de senere årene. Fra og med 2010 har det vært relativt god rekruttering i 2013, 2014, 2017, 2018, og 2019 ser også lovende ut. I 2011, 2012, 2015 og 2016 var rekrutteringen lav og ga opphav til svake årsklasser til tross for at GBM var oppfylt disse årene med unntak av i 2011 (gyting i 2010). I 2015 ble rekrutteringen sannsynligvis redusert som følge av en uvanlig sen og kald vår som førte til svært lav vanntemperatur i elva. Det er ikke like åpenbare årsaker til den reduserte rekrutteringen i noen av de andre årene men det har altså vært svak rekruttering i år både før og etter Eiriksdal kraftverk kom i full drift. Ungfiskbestanden av laks var forventet å øke etter bygging av Eiriksdal kraftverk på grunn av økt minstevannføring i vassdraget. Variasjoner i årsklassestyrke med svært svak rekruttering av laks i 2015 og 2016 har foreløpig bidratt til at økningen i ungfiskbestand ikke har vært så stor som forventet. Hvis rekrutteringen av laks fortsetter å svikte jevnlig i årene framover vil dette påvirke i hvor stor grad den forventede økningen ungfiskproduksjon på grunn av økt vannføring blir realisert. Tilstanden til laksebestanden i Daleelva er ustabil og kan raskt endres i årene fremover hvis rekrutteringen i ferskvann svikter jevnlig og/eller at sjøoverlevelsen reduseres, enten som følge av forsuringspåvirkning på utvandrende smolt eller som følge av dårlig overlevelse i sjøen på grunn av lakselus eller andre årsaker. Hvis det gjennomføres tiltak for å bedre vannkvaliteten i elva samt tiltak for å bedre gyte- og oppvekstforholdene for laksefisk i hovedelva og sideløp er det ikke usannsynlig at laksebestanden kan klare seg uten forsterkningstiltak. I påvente av at tiltak gjennomføres og gir en positiv effekt på den naturlige rekrutteringen, bør behovet for nye kultiverings- og forsterkningstiltak for laks vurderes ut ifra hvordan bestandssituasjonen utvikler seg de neste årene. Sjøaurebestanden er redusert i Daleelva sammenliknet med på 1980-tallet. Til tross for fredning i lange perioder og gjenutsetting av så godt som all sjøaure i fangsten de siste ti årene er gytebestanden, om lag 150 gytefisk hvert år i 2017-2019, vesentlig lavere enn fangstene på 1980 tallet. En grov beregning basert på antall og størrelse av gytefisk registrert ved tellinger tilsier at eggdeponeringen har vært om lag 1 egg per m2 elvebunn de siste tre årene. Dette kan være for lite til fullt ut å rekruttere elva med aureyngel. I hovedelva nedstrøms kraftverksutløpene har tettheten av aureyngel vært lav i hele perioden 2003-2019. Tettheten av aureparr økte frem mot 2011, men har deretter avtatt. Tidligere undersøkelser har vist at sideløp og sidebekker er viktige for rekruttering og oppvekst av aure. Det har ikke vært gjennomført undersøkelser av ungfisk i disse lokalitetene etter 2014. Ved befaring høsten 2019 ble det identifisert at habitatkvaliteten med hensyn til gyting og oppvekst er redusert i mange av disse lokalitetene. Det er sannsynlig at ungfiskproduksjonen i dag er redusert som følge av redusert habitatkvalitet i disse lokalitetene og at denne reduksjonen har skjedd gradvis over tid. For sjøaure er det også usikkert hvordan sjøoverlevelsen vil bli i årene framover. Tiltak for å bedre vannkvaliteten samt tiltak for å bedre gyte- og oppvekstforholdene i hovedelva og spesielt i sideløpene forventes å bidra til en økt rekruttering hos sjøaure. Som for laks bør eventuelt andre forsterkningstiltak vurderes ut ifra hvordan bestandssituasjonen utvikler seg de neste årene. Bunndyr Undersøkelsene av bunndyr viser at økosystemet i elva er sterkt påvirket av regulering og forsuring, og består av en svært fattig fauna. I kombinasjon med kanaliseringer blir virkningene av utspylingsflommer forsterket. Det er trolig forsuring, lite tilført organisk materiale, lite begroing, kraftregulering og flomutspylinger som er de fem viktigste årsakene til lav diversitet, lav bioproduksjon, fattig artsmangfold og lave forekomster av hver art. I slike elver vil fiskens ernæring bestå av større andeler terrestriske insekter, særlig fra beitemark og kantvegetasjon i nærheten. Det er mulig at den lave bunndyrproduksjonen i Daleelva er en begrensende faktor for produksjonen av ungfisk og smolt. Vannkvalitet I Gautingsdalselva har pH avtatt signifikant i perioden 2008-2019, selv om det har vært en liten pH-økning i perioden 2015-2019. I hovedelva har pH stort sett variert mellom 5,8 og 6,3, og pH var svakt økende i perioden 2008-2013, falt til et lavere nivå i 2015-2017, men har økt noe de to siste årene. Denne reduksjonen i pH i hovedelva sammenfaller i tid med oppstart av Eiriksdal kraftverk. En liknende utvikling i pH over tid i Siploelva og Gautingsdalselva som i hovedelva, tyder på at det er andre faktorer, som for eksempel økt avrenning eller mer sur nedbør, som gjorde at pH avtok fra 2012-2013 til 2015-2017. Følgelig har trolig ikke vannkvaliteten blitt forverret på grunn av at Eiriksdal kraftverk kom i drift i 2014. I hovedelva ble det påvist episoder med pH ned til 5,4 og relativt høyt innhold av labilt Al i store deler av året. Det innebærer at sur nedbør i perioder kan ha en betydelig negativ effekt på vannkvaliteten i elva. Vannkvaliteten i Daleelva ligger noe under kravet for God økologisk tilstand for ungfisk av laks. I perioden 2004-2016 ble det i ni av årene gjort en analyse av innhold av aluminium i gjellevev hos presmolt laks om våren like i forkant av smoltutvandringen. I 2004 hadde fisken en gjennomsnittlig konsentrasjon på 169 μg/g tv gjeller. Seinere har det vært store årlige variasjoner i mengden aluminium på gjellene. Påslagene økte fram til 2016, bortsett fra lavere verdier i 2010. I fire av årene lå gjennomsnittlig konsentrasjon på 253-368 μg/g tv. For smolt innebærer et alumi-niumsinnhold over 150 μg/g tv Svært dårlig tilstand og 60-150 μg/g tv Dårlig tilstand. Det kritiske nivået for gjelle-Al hos smolt er følgelig oversteget i åtte av måleserien på ni år. Vurdert ut fra akkumulerte fangster av ulike smoltårsklasser av laks, var det en negativ sammenheng mellom fangst av en årsklasse og nivå av gjelle-Al på smolt fra samme årsklasse for de fem siste årene i måleserien (2010-2016) Resultatene fra Daleelva tyder altså på at de relativt høye gjelle-Al verdiene hos presmolt laks påvirker smoltoverlevelsen. På bakgrunn av de vannkjemiske målingene og aluminiumpåslagene på gjellene hos presmolt, anbefaler vi at den foreslåtte helårskalkingen av Daleelva blir gjennomført. Vannføring og kjøremønster Høyere minstevannføring i Daleelva både om sommeren og vinteren, har ført til at arealet som har permanent vanndekke har blitt større etter at driften av Eiriksdal kraftverk startet opp, noe som blir vurdert som positivt for produksjon av både bunndyr og fisk. I henhold til manøvreringsreglementet skal vannstandsreduksjoner i elva skje med maksimalt 13 cm/t, dvs. målt over en time skal senkningen være maksimalt 13 cm. Som følge av dette reduseres driftsvannføringen vanligvis trinnvis over flere timer ved nedkjøring av kraftverket. Kravet til at vannføringsreduksjoner ikke skal raskere enn 13 cm per time er knyttet til Vetletrøa målestasjon. På denne stasjonen har det ikke vært lagret vannstandsdata med høy tidsoppløsning, noe som gjør at raske vannstandsendringer ikke fanges like godt opp. Analyser av loggerdata med høy tidsoppløsning fra en logger noe nedstrøms Vetletrøa viser at vannstandsreduksjonene i hovedsak skjer saktere enn 13 cm/t, men at det har vært en del tilfeller hvor reduksjonen i vannstand har vært raskere enn kravet. Det var flest slike episoder i 2015 og 2016, mens tilfellene har vært få de siste to og et halvt årene (januar 2017-april 2019). Det er ikke noen sterke indikasjoner i våre ungfiskdata på at grensen for vannstandsvariasjonen ved nedkjøring gitt av manøvreringsreglementet har medført alvorlige strandingsproblemer for fisk. Gjennomsnittlig senkningshastighet ved typisk drift av kraftverket er vesentlig lavere enn kravet til maksimal hastighet, spesielt om sommeren. Hvis en maksimal senkningshastighet på 13 cm/t ikke overstiges og samlet nedkjøring fortsetter å tas like gradvis, anser vi strandingsfaren for ungfisk ved typisk drift som moderat eller liten. Timesverdier for vannføring gjennom kraftverket ble benyttet til å karakterisere effektkjøringen. I årene 2015-2018 har antallet nedkjøringsepisoder (over 8,5 m3/s) i løpet av et år variert mellom ca. 70 og 160. Det er flest nedkjøringsepisoder i vintermånedene desember til februar og færrest i juni og juli, men det har vært nedkjøring i alle årets måneder. Nedkjøring skjer vanligvis på natta, men det forekommer også på dagtid. Klassifisering av mulig påvirkningsgrad av effektkjøring på elveøkosystemet basert på estimerte verdier for senkningshastighet, tørrlagt areal, størrelse på vannføringssvingningene (amplituden), fordeling over året og tidspunkt på døgnet (tabell i Bakken mfl. 2016), gir kategorien stor i vinterhalvåret (november-april) og moderat i sommerhalvåret (mai-oktober). Om vinteren er det spesielt amplitude og nedkjøringer i dagslys som slår negativt ut i klassifiseringen, mens estimert senkningshastighet (målt over 90 % av forløpet) klassifiserer til moderat påvirkning. I denne rapporten, har vi hatt fokus på effekter av nedkjøringsepisoder. Episoder med rask økning i vannføring de første ukene etter at yngelen har kommet opp av grusen, kan imidlertid også være en potensielt produksjonsbegrensende faktor, både på grunn av forflytning av yngelen og eventuelt høy dødelighet på dette stadiet. Vanntemperatur Etter regulering har vanntemperaturen i Daleelva høyst sannsynlig blitt redusert om våren og sommeren og økt om vinteren, tilsvarende som i andre regulerte vassdrag med høytliggende reguleringsmagasiner. Det er tendenser til at vanntemperaturen om sommeren kan ha blitt noe lavere etter at det nye Eiriksdal kraftverk kom i drift, men det er foreløpig få år med data som grunnlag for en sikker sammenlikning av hvor stor en slik effekt er. Vanntemperaturen i perioden oktober-april synes å ha endret seg lite etter at det nye kraftverket, mens vanntemperaturen kan ha blitt noe lavere også om våren. Det nye kraftverket har høyere driftsvannføring og tidligere oppstart med krav om sommervannføring noe som forventes å gi lavere temperaturer om våren og sommeren. Lav vår- og sommertemperatur gir sen swim-up av yngel og kortere vekstsesong for eldre ung-fisk, noe som igjen kan medføre økt smoltalder. I datamaterialet fra Daleelva finner vi en tydelig positiv sammenheng mellom størrelsen på årsyngel i november og gjennomsnittlig temperatur over sommermånedene juli-august. Tilsvarende er tilveksten fra årsklassen 0+ til 1+ og fra 1+ til 2+ positivt korrelert med gjennomsnittstemperaturen i perioden juni-august samme år. Lav temperatur på våren og sommeren kan også virke begrensende på rekrutteringen i kalde år, noe vi antar er hovedårsaken til den svake årsklassen i 2015. Habitat i hovedelva Gyte- og oppvekstforhold for laks ble kartlagt etter retningslinjene gitt i «Håndbok for miljødesign i regulerte laksevassdrag», og resultatene benyttet til å vurdere om habitatforhold er en begrensende faktor for fiskeproduksjon i elva. Skjulmålingene i vassdraget var dominert av lave og moderate verdier. Gyteområdene hadde korte avstander mellom seg, men i prosent av elveareal ble de klassifisert som lite eller moderat gytebegrenset. Segmentene som ble klassifisert som moderat gytebegrenset hadde bare 1-2 % gyteareal i prosent av elvearealet og var derfor helt i nedre del av håndbokas klassegrense (1-10%). I den nederste 2/3 delen av elva bidro finsubstrat til å redusere både skjul og potensielle gyteområdene betraktelig. Finsubstrat (sand) tilført i områder som i utgangspunktet hadde egna gytesubstrat kan potensielt gjøre disse områdene mindre attraktive for gyting og tette igjen hulrom. I noen områder var også gytesubstratet så hardt pakket at det kan forhindre gyting. Flaskehalsanalysene basert på habitatvariabler og elfiskedata peker i ulike retninger. Flaksehalsanalysen basert på habitatforhold peker primært på skjul som begrensende faktor og at flaskehalsen for fiskeproduksjon ligger på parrstadiet. Basert på elfiskedata fremstår elva primært rekrutteringsbegrenset, eller likt begrenset på yngel- og parr-stadiet. Forskjellen mellom analysene kan skyldes at mengde gyteareal ble noe overvurdert, noe som blir hensyntatt i forslag til mulige tiltak. En tilleggsforklaring kan være at tersklene hindrer yngel og mindre parr i å forflytte seg oppover i elva. Dette kan medføre at fisken ikke fordeler seg ideelt i henhold til habitattilgangen. Sideløp og sidebekker Sidebekker og sideløp er viktige gyte- og oppvekstområder, spesielt for sjøaure. Ved en befaring ble det gjort observasjoner som tyder på at kvaliteten av både gyte- og oppveksthabitatet er redusert i flere av disse lokalitetene, noe som kan bedres ved relativt enkle tiltak. Mulige tiltak I tillegg til kalking av elva for å bedre vannkvaliteten, anbefaler vi at det innledningsvis gjøres ulike tiltak for å bedre habitat og konnektivitet i sidebekker og sideløp. I hovedelva bør finsubstrat fjernes i enkelte av terskelbassengene i den nedre 2/3 av hovedelva, og i tillegg vil det være gunstig å løse opp substratet («ripping») i områder der substratet er hardpakket. Dette er relativt enkle og rimelige tiltak som kan ha stor positiv effekt. Vi peker i tillegg på andre mulige tiltak knyttet til effektkjøring og økt konnektivitet for ungfisk i hovedelva som kan ha positive effekter, men hvor det er vanskelig å angi hvor stor effekt tiltakene kan tenkes å ha.en_US
dc.language.isonoben_US
dc.publisherNorsk Institutt for Naturforskning (NINA)en_US
dc.relation.ispartofseriesNINA Rapport;1796
dc.subjectLaksen_US
dc.subjectSjøaureen_US
dc.subjectVannkraftutbyggingen_US
dc.subjectForsuringen_US
dc.subjectFiskeproduksjonen_US
dc.subjectBunndyren_US
dc.subjectFlaskehalsanalyseen_US
dc.titleLaks og sjøaure i Daleelva i Høyanger. Bestandsutvikling, flaskehalser og vurdering av tiltaken_US
dc.typeResearch reporten_US
dc.rights.holder© Norsk institutt for naturforskning Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelseen_US
dc.source.pagenumber141en_US


Files in this item

Thumbnail

This item appears in the following Collection(s)

  • NINA Rapport/NINA Report [1914]
    NINAs vanligste rapporteringsform til oppdragsgiver etter gjennomført forsknings-, overvåkings- eller utredningsarbeid.

Show simple item record