| dc.description.abstract | Larsen, B.M. & Berger, H.M. 2020. Status og tiltaksutredning for elvemusling i Sagelvvassdraget (Malvik kommune), Trøndelag. NINA Rapport 1834. Norsk institutt for naturforskning.
Det er i løpet av 2019 utarbeidet en statusbeskrivelse og tiltaksutredning for elvemusling i Sagelvvassdraget i Malvik kommune. Arbeidet støtter seg på opplysninger fra flere delprosjekter; bl.a. innsamling av vannkjemiske data, fiskeundersøkelser, oppdatert kartlegging av utbredelse og status til elvemusling, kartlegging av substratkvalitet (redoksmålinger), samt en befaring med kartlegging av trusselfaktorer spesielt rettet mot elvemusling.
Det finnes elvemusling på en 3,3 km lang elvestrekning i Sagelva mellom utløpet av Langvatnet og Skjenstadbekken (like ovenfor Hasetvegen), men det er bare et fåtall muslinger på den nedre halvdelen av denne strekningen. I tillegg finnes det elvemusling på en 800-850 m lang strekning i Langvassbekken. For å finne de minste muslingene er det nødvendig å grave i substratet (bunnmaterialet) i elva. I Sagelva varierte skallengden til levende elvemusling fra 18 til 135 mm. Med funn av muslinger mindre enn 20 mm (nyrekruttering) og en andel på 17 % av muslingene som var mindre enn 50 mm, tegner det et bilde av en livskraftig bestand med god rekruttering og svært god økologisk tilstand. I Langvassbekken var skallengden til levende elvemusling fra 14 til 94 mm. Det ble funnet nyrekruttering, og 16 % av muslingene som ble lengdemålt var mindre enn 50 mm (svært god økologisk tilstand). De voksne muslingene reproduserte normalt og gra-viditetsfrekvensen var svært høy i august 2019, noe som antyder at store deler av bestanden er hermafroditter med evne til selvbefruktning.
Elvemuslingbestanden i Sagelva ble anslått til 30 000 individer inkludert andelen av nedgravde muslinger. I Langvassbekken var det anslagsvis 9200 individer inkludert andelen av nedgravde muslinger. Dette gjør at Sagelvvassdraget har en mellomstor populasjon i norsk sammenheng. Forekomsten av elvemusling har en tydelig gradient fra en rekrutterende og levedyktig bestand i Langvassbekken og øvre del av Sagelva, til totalt fravær av muslinger i nedre del av Sagelva. Vannkvaliteten i Langvassbekken og øvre del av Sagelva basert på mengde næringssalter (Tot-P og Tot-N), partikler (turbiditet) og organisk stoff framstår som tilfredsstillende for elvemusling. Forholdene endrer seg imidlertid ved Engan og selv om det fortsatt finnes elvemusling i midtre del av Sagelva, er det hovedsakelig spredte individer eller mindre ansamlinger med muslinger på strekningen. Økologisk tilstand reduseres til moderat, og det kan virke som om veksten hos muslingene er nedsatt og at dødeligheten er større enn forventet. I nedre del av Sagelva finnes det ikke levende elvemusling og økologisk tilstand er svært dårlig eller dårlig for tetthet av ørret, konsentrasjon av jern, mengde totalt nitrogen, turbiditet, innhold av organisk stoff (TOC) og mengden av tarmbakterier. Summen av dette gjør at vi ikke vil forvente å finne levende elvemusling på strekningen.
Muslingene i Sagelva og Langvassbekken er avhengig av ørret som vertsart for muslinglarvene. Våren 2019 var et flertall av ørretungene infestert med et stort antall muslinglarver. På de ettårige ørretungene var det en gjennomsnittlig intensitet på 305 muslinglarver i Sagelva og 98 musling-larver i Langvassbekken. På en toårig ørretunge ble det funnet 2390 muslinglarver. Moderat høy tetthet av riktig vertsart er viktig for å sikre reproduksjonen og opprettholde bestanden av elvemusling i Sagelvvassdraget. Tettheten varierte i 2019 fra svært dårlig i Langvassbekken (skyldes forekomsten av gjedde i Langvatnet) og nedre del av Sagelva (dårlig vannkvalitet) til moderat, men likevel tilstrekkelig for å opprettholde rekrutteringen hos elvemusling, i øvre del av Sagelva. Utsetting og spredning av gjedde i de siste 30-40 årene har medført at ni av de 12 vatna i nedbør-feltet har gjedde i dag. Ørreten som naturlig hørte hjemme i alle disse vatna er nesten helt borte, og det er derfor et ønske om å bekjempe eller aller helst utrydde gjedda fra vassdraget. Rotenonbehandling av vatn og bekkestrekninger er en måte for å oppnå dette. Vatna øverst i nedbørfeltet kan rotenonbehandles uten fare for bestanden av elvemusling. Mest utsatt er muslingene i Lang-vassbekken. Det kan derfor være behov for å avgifte rotenon nedenfor innsjøene (bl.a. Oppsjøen) som blir behandlet. Dette for å hindre en situasjon med langvarig stress og fare for dødelighet hos elvemusling som følge av at rotenonholdig vann blir ført nedover i vassdraget. Det er ikke realistisk å skulle flytte muslingene fra Langvassbekken og de øvre delene av Sagelva. Årsaken til dette er det store antall muslinger og mangel på gode lokaliteter der muslingene kan oppbevares mens en eventuell rotenonbehandling foregår. Det er bare foreslått å flytte de få muslingene som står mellom Langvatnet og Damvatnet for å sikre at de ikke går tapt på grunn av langvarig eksponering til rotenonholdig vann fra Hønstadvatnet/Hyllvatnet. Det frarådes å rotenonbehandle Langvatnet og Damvatnet og i stedet forsøke å begrense antall gjedde ved utfisking (garnfiske, bruk av elfiskebåt og elfiske på bekkene i tilknytning til vatna). Det er i Langvassbekken at problemene med mangel på ørret er størst i forhold til det å opprettholde bestanden av elvemusling på lang sikt. I Sagelva er det per i dag tilstrekkelig med ørretunger til å opprettholde rekrutteringen.
Ønsker man i tillegg å utvide utbredelsen av elvemusling til områder i Sagelva der den tidligere naturlig hørte hjemme (nedenfor Engan) vil den største utfordringen bli å redusere utslippene fra de gamle deponiene ved Engan og Skjenstad. Fravær av elvemusling er en ting, men dårlig vannkvalitet forårsaker også en svak og stedvis fraværende ørretbestand i vassdraget. Verdien av å ha et velfungerende elvemiljø må ikke undervurderes. En bestand av elvemusling som opprettholder naturlig rekruttering i Sagelvvassdraget vil det være det synlige beviset på god vannkvalitet og god økologisk tilstand. | en_US |
