Faglig grunnlag for handlingsplan for spesielle sandområder

Abstract

Ødegaard, F. 2011. Faglig grunnlag for handlingsplan for spesielle sandområder. NINA Rapport 810. 57 s. Spesielle sandområder omfatter en rekke ulike naturtyper som befinner seg i en tilstand som karakteriseres ved at uorganisk finsubstrat av sand eller silt er helt eller delvis eksponert i dagen. Man kan skille mellom tre ulike typer sandområder som er forskjellige både når det gjelder opprinnelse, økologi og artsinventar, samt dominerende påvirkninger. Disse tre typene er sandstrender (havstrand), elvebredder og sandområder i innlandet. Denne handlingsplanen omfatter sandområder i innlandet som her benevnes spesielle sandområder. Arealtyper som omfattes av dette vil være flygesandområder og ulike eksponerte sandområder som følge av menneskelig aktivitet, som for eksempel sandtak, militære øvingsfelt, veiskjæringer, åkerkanter, motorcrossbaner osv. Den langsiktige målsetningen med handlingsplanen er å ivareta et mangfold av spesielle sandområder i Norge på slik måte at det særegne artsmangfoldet og den naturlige dynamikken knyttet til disse naturtypene opprettholdes på lang sikt. Det er et mål å sikre levedyktige bestander av alle arter knyttet til spesielle sandområder i Norge. Dette innebærer at sandområder med naturlig opprinnelse skal bevares som intakte økosystem slik at naturlige prosesser får virke og artsmangfoldet ivaretas. Sandområder som er avhengig av menneskelig bruk bør reguleres og skjøttes i geografiske områder som er særlig viktige for biologisk mangfold. Nær 16 % av alle artene på Rødlista er knyttet til arealer med eksponert sand eller primærsuksesjoner på sandmark og majoriteten av disse er insekter. Av mer enn 600 rødlistearter knyttet til sandområder, dominerer biller og veps, men grupper som sommerfugler, spretthaler, nebbmunner, tovinger, edderkopper og sopp er også viktige. Det finnes ingen arealstatistikk over størrelsen på, og utviklingen for sandområder i Norge, men trolig utgjør sandområder langt under 1 % av landarealet. På bakgrunn av generell kunnskap, kan vi anta at naturlige forekommende sandområder har hatt betydelig arealreduksjon, mens forekomsten av menneskeskapte sandområder trolig har økt i omfang. Mange sandområder er i stor grad et resultat av kulturpåvirkning der menneskeskapt forstyrrelse er nødvendig for å opprettholde et åpent landskap. Men, det er hvordan denne arealbruken foregår, dvs. hvilke typer påvirkning og intensiteten av disse, som er avgjørende for områdenes potensial for å opprettholde et biologisk mangfold av sandassosierte organismer. Sandområder utsettes for en rekke påvirkninger med ulike effekter for biologisk mangfold. Dette omfatter omdisponering av areal, masseuttak, markslitasje, gjengroing, fremmede arter, forurensning og klimaendringer. Tiltaksdelen i handlingsplanen er utarbeidet med bakgrunn i en samlet vurdering av ulike aspekter knyttet til påvirkninger kombinert med kunnskap om artenes krav til livsmiljø. Det anbefales at spesielle sandområder som holdes åpne av naturlige prosesser velges ut som utvalgt naturtype i henhold til naturmangfoldloven. Av aktuelle tiltak foreslås bl.a. restaurering av sandområder for å hindre gjengroing og utarbeidelse av retningslinjer for drift av sandtak med tanke på bevaring av biologisk mangfold. Fjerning av fremmede planter og reduksjon av slitasje fra ferdsel vil også være viktige tiltak i enkelte områder. Det legges også opp til videre kartlegging, overvåking både av utvikling av arealer og artsmangfold og i tillegg ulike informasjonstiltak.