Fossekallen i Lyngdalsvassdraget 1978-2011. Har kalking resultert i en bedre hekkesuksess?

Abstract

Jerstad, K., Walseng, B., Nilsson, A.L.K. & Røstad, O.W. 2012. Fossekallen i Lyngdalsvassdraget 1978-2011. Har kalking resultert i en bedre hekkesuksess? – NINA Rapport 808. 46 s. Fossekallbestanden har variert fra 20 til 117 hekkende par i perioden 1978-2011. Til sammen er det ved 158 hekkelokaliteter utført 4709 årssjekker. Middeltemperaturen under vinteren sammen med nedbøren, tidspunktet for islegging på systemets største innsjø, samt NAO-indeks gir de viktigste bidragene til å forklare svingningene i fossekallbestanden. De mest brukte hekkelokalitetene har både størst andel vellykkede hekkeforsøk og produserer flest unger per kull. Det er en direkte sammenheng mellom hekkesuksess og følgende fire variabler: bestandstetthet, høyde over havet, skjul av reiret og kalking. Andel vellykkede hekkeforsøk går ned i år med høy hekkebestand og avtar med høyde over havet. Ungekullstørrelsen viser også at det i gjennomsnitt blir produsert flere unger per kull i de lavereliggende områder. En bedre hekkesuksess i lavereliggende områder er tilfelle også når kalkede lokaliteter utelukkes. Andel vellykkede hekkeforsøk var større når reirene lå skjult enn når de lå åpent eller synlig. Dette resulterte i at reir bak foss og inne i bruer, som oftest lå skjult, gjorde det bra. Et unntak var ”på stein i elva/fossen” der 78,8 % var vellykket til tross for at disse alltid lå åpent eller synlig. Legger vi til grunn lokaliteter som er, eller har vært berørt av kalking, har andelen vellykkede hekkeforsøk vært signifikant høyere i en kalket situasjon sammenlignet med en ukalket situasjon. Antall unger produsert pr hunn har også vært større. Etter etableringen av kalkdosereren ved Rossevatn har antall hekkende par på strekningen nedstrøms blitt redusert, noe som antakelig skyldes en endret tilgang på byttedyr.