| dc.description.abstract | Skei, J.K., Dervo, B., van der Kooij, J. og Kraabøl, M. 2010. Evaluering av registreringsmetoder for nasjonal overvåkning av storsalamander Triturus cristatus i Norge - NINA Rapport 589. 76 s + vedlegg.
Denne rapporten gir en oversikt og evaluering av ulike metoder for overvåkning av storsalamander Triturus cristatus. Den baserer seg dels på erfaringer fra ulike prosjekter gjennomført i Norge, dels på erfaringer med ulike overvåkningsprogrammer i andre europeiske land og dels på litteraturfunn. De ulike metodene beskrives, og deres styrker og svakheter diskuteres (tabell 6.1 side 64). Dessuten presenteres resultater fra forfatternes egne felterfaringer med de ulike metoder. Fangstmetodene er karakterisert i 3 hovedgrupper; 1) observasjon, 2) aktiv fangst og 3) passiv fangst. Observasjoner gjøres av dyr i vannet eller på land, enten på dagtid eller med lommelykt om natta. Sistnevnte metode gir som regel best resultat for voksne i yngletida om våren, mens observasjoner på dagtid er mest aktuelt for påvisning av larver. Eggleting praktiseres flere ste-der i utlandet, men metoden krever en del erfaring og har vært lite benyttet i Norge. Av meto-der for fangst av salamandere er det lagt hovedvekt på bruk av bunnhåv og bruk av feller basert på ruseprinsippet. Dessuten er bruk av ledegjerder og fallfeller til fangst av voksne dyr på vandring til og fra dammen diskutert. Bruk av bunnhåv er først og fremst en kvalitativ metode, som har vært mye benyttet under kart-leggingen av utbredelsen til salamanderne i Norge. Metoden er egnet til å påvise larver, men har svakheter når det gjelder fangst av voksne. Dessuten er den lite egnet på lokaliteter med vanskelig tilgjengelighet og eller mye og tett vegetasjon. Metoden er heller ikke kvantitativ. Ulike felletyper gir kvantitative data i form av fangst per innsatsenhet. Fiskeruser har vist seg å være effektive til å fange voksen salamander, og rusefangst kan brukes til å gjøre bestandsestimat, for eksempel gjennom fangst og gjenfangst. Fiskerusene har imidlertid sine begrensninger når det gjelder fangst av larver pga rømming. Tette feller av flaskefelle-prinsippet har mindre andel rømninger, og disse er trolig bedre egnet til å fange larver, kanskje spesielt Ort-mannfellene med flere ruseåpninger. Denne felletypen er også svært egnet for fangst av voks-ne. De ulike fangstmetodenes styrke og svakheter belyses med eksempler, bl a fra Buskerud (Lier), Akershus (Skedsmo og Nittedal), Oslo, Sør-Trøndelag (Malvik, Trondheim og Klæbu) og Hordaland (Geitaknottane Naturreservat). Ved siden av en vurdering av de ulike metodenes effektivitet når det gjelder å fange salamandere, vurderes også tidsbruk, ressursbehov, hvor stor erfaring som kreves og eventuelle negative effekter på miljøet. Rapporten har også en gjennomgang av merkemetoder for bruk til bestandsestimater eller for kartlegging av habitatbruk. Metoder for å estimere bestandsstørrelse baserer seg på gruppe-merking, i form av fargemerking eller haleklipping, eller individmerking i form av pit-tag, med påfølgende gjenfangst. Radiotelemetri og pit-tag, sammen med ledegjerder og fallfeller, er egnede metoder for detaljerte habitatstudier. Videoovervåking og bukfotografering er også egnede metoder for estimering av bestand. All fangst av storsalamander krever tillatelse av Direkto-ratet for naturforvaltning og all merking av dyr i tillegg tillatelse av Forsøksdyrutvalget. Nøkkelord : Norge, storsalamander, Triturus cristatus, overvåkningsprogram, registreringsmetoder, observasjon, bunnhåv, fellefangst, Norway, great crested newt, Triturus cristatus, monitoring program, observational methods, active capture methods, passive capture methods, nighttime spotting, daytime observations, video recordings, egg searching, funnel traps | nb_NO |
