Sjøfugl i Barentshavet - vurderinger av sårbare arter, bestander, områder ogperioder basert på nyeste kunnskap (revidert utgave)

Abstract

Fauchald, P., Erikstad, K. E. & Reiersten, T. K. 2019. Sjøfugl i Barentshavet - vurderinger av sårbare arter, bestander, områder og perioder basert på nyeste kunnskap (revidert utgave). NINA Rapport 1616b. Norsk institutt for naturforskning. Barentshavet har store bestander av sjøfugl som potensielt er sårbare for uhellsutslipp av olje fra eksisterende og planlagt petroleumsvirksomhet. I denne rapporten oppsummerer vi kunnskapsstatusen for sjøfuglbestandene i Barentshavet med hensyn til sårbarhet for oljeforurensning. Gjennom sjøfuglprogrammene SEAPOP og SEATRACK har det de siste årene vært samlet inn mye ny kunnskap om sjøfuglene i norske havområder. Ny loggerteknologi har gjort oss i stand til å følge de enkelte bestandene gjennom året, og vi oppsummerer kunnskapsstatus om hvordan de mest sårbare artene migrerer ut og inn av Barentshavet og hvor de til enhver tid oppholder seg. Hekkeperioden, svømmetrekk, og fjærfelling er perioder hvor spesielt alkefuglene er sårbare. Vi går gjennom ny kunnskap, muliggjort av detaljerte loggerstudier utført i disse periodene. Overvåking av demografi og populasjonsutvikling som gjennomføres i regi av SEAPOP, gjør at vi har god oversikt over bestandsstatusen til de viktigste og mest sårbare artene i Barentshavet. Basert på disse dataene kan vi ved hjelp av bestandsmodellering bestemme den enkelte hekkebestands sårbarhet for en akutt økning i dødelighet som følge av for eksempel et oljeuhell. I hekkeperioden (april-august) er sjøfuglene spesielt sårbare i områdene i umiddelbar nærhet til koloniene. SEAPOP har god oversikt over sjøfuglkoloniene på Svalbard og fastlands Norge, og studier med GPS-loggere gir oss detaljerte data over fuglenes aksjonsradius ut fra koloniene. Rett etter hekking gjennomfører lomvi, polarlomvi og alke et svømmetrekk til havområdene hvor fjærfelling foregår. Fuglene regnes for å være spesielt sårbare i denne perioden fordi de ikke kan fly, og dermed ikke så lett kan unnslippe forurensede områder. Tidlig på høsten er Barentshavet spesielt produktivt, og sjøfugl fra kolonier i Norskehavet migrerer i denne perioden inn i området for å beite. Flere bestander, og spesielt bestander som hekker i den vestlige delen, forlater Barentshavet sent på høsten. Hoveddelen av den norske bestanden av lomvi blir imidlertid igjen i et forholdsvis begrenset område sør i Barentshavet. Polarlomvi fra de store koloniene i nord og øst blir også igjen i Barentshavet gjennom vinteren. Det samme gjør de østlige bestandene av lunde. Sjøfuglbestandene vender tilbake mot hekkekoloniene allerede sent på vinteren. Gytevandringen til lodde mot kysten av Kola og Finnmark, er en viktig næringskilde for alkefugl og krykkje i denne perioden. Lomvibestanden i Barentshavet er voksende, men sett i et historisk perspektiv har den nylig kommet tilbake til samme nivå som den hadde etter den store bestands-nedgangen midt på 1980-tallet. Bestandene av polarlomvi, lunde og krykkje er imidlertid synkende, og økt dødelighet vil kunne øke risikoen for at disse bestandene når et kritisk lavt nivå. Miljørisikoanalyser av sjøfugl gjennomføres i dag ved bruk av datasett opparbeidet gjennom tak-sering av sjøfugl til havs. Fordi disse dataene representerer relative forekomster og ikke inneholder informasjon om bestandstilhørighet, har analysene først og fremst kunnet gi informasjon om sårbarhet relativt til område og sesong. Analysene har med andre ord i liten grad kunnet gi informasjon om sjøfuglenes sårbarhet på bestandsnivå. De nye datasettene som blir opparbeidet av SEATRACK gjør det for første gang mulig å koble forekomsten av sjøfugl til havs til hekkebe-standene. Dermed kan man nå i prinsippet fullt ut utnytte SEAPOP sine overvåkingsdata i miljø-risikosammenheng og spesifikt adressere risikoen for de enkelte sjøfuglbestandene ved et akutt oljesøl. I tillegg er man i ferd med å opparbeidet detaljert kunnskap om sjøfuglenes atferd til havs, og man er nå i stand til å generere realistiske modeller for sjøfuglenes bevegelse og utbredelsesmønster i særlig sårbare perioder og områder.

Fauchald, P., Erikstad, K. E. & Reiersten, T. K. 2019. Seabird in the Barents Sea – an evaluation of vulnerable species, populations, areas and seasons based on new and updated data and knowledge (revised edition). NINA Report 1616b. Norwegian Institute for Nature Research. The Barents Sea holds large populations of seabirds that are potentially vulnerable to accidental oil spills from existing and planned petroleum activities. In this report, we summarize the knowledge status of the vulnerability of the Barents Sea seabird populations to oil pollution. In recent years, new knowledge has been gathered on this topic through the seabird monitoring programs SEAPOP and SEATRACK. In particular, new technology for bird tracking has enabled us to follow the movement of breeding populations throughout the year, and we summarize the present knowledge of the year-round spatial distribution of vulnerable populations, and when they eventually migrate in and out of the Barents Sea. The auk species are especially vulnerable during the breeding season, during the swim migration and during moulting. We summarize new knowledge, made possible by detailed tracking studies conducted during these periods. The monitoring of demography and population dynamics carried out by SEAPOP gives a comprehensive picture of the status of the most important and vulnerable seabird populations in the Barents Sea. Based on these data, we can, by means of population viability analyses (PVA), determine the individual breeding population's vulnerability to an acute in-crease in mortality due to, for example, an oil accident During the breeding season (April-August), the areas close to the large seabird colonies are especially vulnerable for acute oil spills. SEAPOP has mapped the seabird colonies in Svalbard and mainland Norway, and studies with GPS loggers have provided detailed data on the birds' radius of action from several colonies. Immediately after breeding, common guillemots, Brünnich’s guillemots and razorbills conduct a swim migration to the sea areas where they moult. The birds are vulnerable during this period because they cannot fly and thus cannot easily escape oil polluted areas. In the early autumn, the Barents Sea offers rich feeding conditions, and seabirds from colonies in the Norwegian Sea migrate into the Barents Sea for feeding. Some populations, especially those nesting in the western part, leave the Barents Sea in late fall. However, the major proportion of the Norwegian population of common guillemots over winter in a relatively limited area in the southern Barents Sea. Brünnich’s guillemots from the large colonies in the north and east remains also in the Barents Sea throughout the winter. The same goes for the eastern populations of puffins. The seabird populations return to the nesting colonies in late winter. The spawning migration of capelin from the central Barents Sea to the coast of Kola and Finnmark, is an important target for feeding auks and kittiwakes during late winter and spring. The population of common guillemots in the Barents Sea is growing, but seen from a historical perspective, it has recently returned to the same level as it had after the large population decline in the mid-1980s. The populations of the Brünnich’s guillemots, Atlantic puffin and black-legged kittiwakes are declining, and increased mortality may increase the risk of these populations reaching critically low levels. Environmental risk assessments of seabirds at sea are currently being carried out using data accumulated through seabirds at sea surveys. Because these data represent relative occurrences and do not identify the populations of the birds present, the analyzes have primarily been able to provide information of the relative vulnerability among areas and seasons and give limited information on the seabirds' vulnerability at the population level. The new datasets that are being developed by SEATRACK make it possible for the first time to link the occurrences of seabirds at sea to their breeding populations. Thus, one can now in principle fully utilize SEAPOP's monitoring data in environmental risk assessments and specifically address the risk of an acute oil spill for individual seabird populations. In addition, detailed knowledge of seabirds’ behavior at sea is developing, and it is now possible to generate realistic models for seabirds' movement and distribution patterns in particularly vulnerable periods and areas.