Overvåking av restaureringstiltak i myr. Aurstadmåsan, Kaldvassmyra og Hildremsvatnet.

Abstract

Kyrkjeeide, M.O., Lyngstad, A., Hamre, Ø. og Jokerud, M. 2018. Overvåking av restaureringstiltak i myr. Aurstadmåsan, Kaldvassmyra og Hildremsvatnet. NINA rapport 1576. Norsk institutt for naturforskning Myr er landområder med fuktighetskrevende vegetasjon som danner torv. I dag er ca. 9% av landarealet i Norge intakt myr, men i tillegg er det om lag 7000 km2 myr som er sterkt påvirket eller ødelagt. Myr har vært og er under sterkt press blant annet av grøfting og utbygging. Restaurering av natur er viktig og nødvendig for å reversere tapet av natur og for opprettholdelse av økosystemtjenester. I 2015 satte Miljødirektoratet i gang et prosjekt for å restaurere 18 grøftede myrer. Det ble etablert overvåking på tre av myrene; Kaldvassmyra (Trøndelag), Aurstadmåsan og Midtfjellmåsan (Akershus). I 2016 og 2017 ble henholdsvis Aurstadmåsan og Kaldvassmyra restaurert. Begge myrene er nedbørsmyrer (typisk høgmyr). Dette prosjektet skal rekartlegge disse to myrene, samt etablere overvåking etter samme metodikk på aktuelle myrer som skal restaureres i Hildremsvatnet naturreservat. Metodikken er utviklet for å gi data på tre nivåer; makroskala (drone-fotografering), mesoskala (vegetasjonsanalyser langs transekt) og mikroskala (artssammensetning lang artslinjer på transektene). Dronebilder ble tatt over alle utlagte transekt. Informasjon om vegetasjonen ble samlet for hver 0,5 meter langs transektene, mens arter ble registrert ved såkalt pinpoint-analyse i segment på 2,5 meter for hver tiende meter langs transektene. På Aurstadmåsan er det lite forskjell på de undersøke transektene mellom 2015 og 2018. Transektene domineres fortsatt av tuevegetasjon og tuearter som furutorvmose og rusttorvmose. Det var umulig å si om vannstanden har blitt hevet, fordi sommeren 2018 var ekstremt tørr i området. Selv de våteste delene av myra var fullstendig uttørket. Vår hypotese er at mangelen på korttidseffekt av restaureringen kan skyldes tørken. På Kaldvassmyra har vannstanden hevet seg til bakkenivå. Pluggene i grøfta er høye og det kan være at vannstanden har blitt noe høy, slik at ombrotrof vegetasjon kan ha blitt påvirket av minerotroft vann. Dataene tyder på at vegetasjonen allerede har respondert på økt markfuktighet, med mindre tuevegetasjon, og mer fastmatte og mykmatte. Det ble observert og registrert gjenvekst av særlig broddtorvmose ved og i grøftene. Denne arten indikerer at det er tilførsel av minerotroft vann, kanskje også (forbigående) økt næringstilgang på grunn av forstyrrelser ved restaureringa. Hildremsvatnet omfatter minerotrofe myrer i oseanisk miljø. Ingen av de aktuelle myrene i Hildremsvatnet naturreservat ligner Kaldvassmyra, Aurstadmåsan eller Midtfjellmåsan, og det kan ikke forventes at resultatene fra en overvåking på disse nedbørsmyrene vil bli direkte sammenlignbare med Hildremsvatnet. Hildremsvatnet har imidlertid vegetasjonstyper og myrmassivtyper som er representative for store deler av landet, særlig langs kysten. Slik sett utfyller lokalitetene hverandre. I det videre arbeidet bør det vurderes om den benyttede overvåkingsmetodikken er effektiv, og om den optimalt fanger opp endringer over tid og dermed om restaureringstiltakene har ønsket effekt.

Kyrkjeeide, M.O., Lyngstad, A., Hamre, Ø. & Jokerud, M. 2018. Monitoring of restored mires. Aurstadmåsan, Kaldvassmyra and Hildremsvatnet. NINA Report 1576. Norwegian Institute for Nature Research. Mire is defined as an area of land with moisture-demanding vegetation which forms peat. Today, intact mires cover ca. 28 000 km2 (about 9 %) of Norway, but a further 7000 km2 are degraded or destroyed. Mires have been threatened for a long time, and many mires are damaged by ditches. Ecological restoration is necessary to restore and halt the loss of nature and restore ecosystem services. In 2015, the Norwegian Environment Agency, started a project with the goal of restoring 18 ditched mires. Monitoring was established at three sites; Kaldvassmyra (Trøndelag), Aurstadmåsan og Midtfjellmåsan (Akershus). In 2016 and 2017, Aurstadmåsan and Kaldvassmyra, respectively were restored by plugging ditches. Both mires are ombrotrophic raised bogs. This project aims at reanalysing these two mires and establish monitoring using the same methodology in mires that will be restored in Hildremsvatnet nature reserve. The methodology was developed to collects data at three level: macro scale (drone photography), meso scale (vegetation analyses along transects) and micro scale (species composition along transects). All transects were photographed from air by drone. Along the transects, information about vegetation were collected every 0.5 meters, while data on species were collected using a pinpoint method every 10 centimetres along parts of the transects. At Aurstadmåsan, the data indicates almost no difference between data collected in 2015 and 2018. The mire is seemingly not wetter, as transects are still dominated by tussock vegetation and species such as Sphagnum capillifolium and S. fuscum. It was impossible to see if the water level has raised following plugging, as the summer of 2018 was extremely dry in this part of Norway. Even the moist parts of the mires were completely dry. We hypothesize that the lack of short-term impact from the restoration can be attributed to the drought. At Kaldvassmyra, water was at ground level. The plugs are high, and it could be that water levels are somewhat too high. This may have resulted in flooding of ombrotrophic vegetation by minerotrophic water. The data indicates that the vegetation already has responded to the increased moisture, with less hummock vegetation, and more lawn and carpet vegetation in 2018 compared to 2015. In and around the ditches we observed revegetation of peat mosses, especially S. fallax. This species indicates minerotrophy, and perhaps increased nutrient availability due to disturbance following the restoration. Hildremsvatnet is not directly comparable to the two other sites, as the mire types are different. However, the monitoring at Hildremsvatnet is relevant to minerotrophic mires in oceanic areas, and the site is representative for mire nature along the Norwegian coast. It is complementary to the other restored mires in the monitoring program. Further work should include evaluation of the methodology, and whether it efficiently detects changes over time due to restoration measures.