| dc.description.abstract | Museth, J., Johnsen, S., Kraabøl, M. 2008. Ørretutsettinger i elver – en kunnskapsoppsummering med relevans for Glomma og Søndre Rena - NINA Rapport 307. 32 s.
Hensikten med denne rapporten har vært å oppsummere internasjonal kunnskap om fiskeutsettinger i elver, med relevans for de pågående utsettingene i Glomma og Søndre Rena. Det legges vekt på faktorer som påvirker overlevelse og tilvekst til utsatt ørret i elv, forventede resultater i slike komplekse elvesystemer og eventuelle negative effekter av fiskeutsettingene. Hensikten med rapporten har ikke vært å evaluere effektene av de pågående utsettingene, men enkelte sentrale funn diskuteres opp mot forholdene i Søndre Rena og Glomma. Fiskeforsterkende tiltak i form av utsettinger foregår i stort omfang verden over og inkluderer både utsetting av stedegne arter og fremmede arter (= introduksjon av arter). Det er en betydelig diskusjon internasjonalt hvorvidt storstilte utsettingsprogram i elver bidrar til å kompensere for negative og komplekse effekter av menneskelige inngrep, og i hvilken grad utsettinger kan gi skadelige effekter på stedegne bestander. Utsatt fisk kan potensielt påvirke stedegen fisk negativt gjennom genetisk utarming, predasjon, konkurranse, tidlig utvandring forårsaket av høy tetthet, predator tiltrekning og overføring av sykdommer. I norsk sammenheng er det viktig å skille den delen av litteraturen som omhandler utsetting av fremmede arter og den delen som omhandler utsetting av stedegne arter / stammer. Det er viktig at det i forkant av fiskeutsettinger formuleres klare målsettinger og gjøres en risikovurdering. Det er også viktig at utsettingene gjøres på en slik måte at de kan evalueres i ettertid. Før fiskeutsettinger iverksettes bør biologiske flaskehalser i systemet identifiseres. Den viktigste forutsetningen som må være til stede er at det er et ressursoverskudd som gir livsgrunnlag for settefisken, i tillegg til det som utnyttes av den stedegne fisken. Det vil imidlertid være vanskelig å forutse alle relevante forhold før utsetting, særlig i store og komplekse elvesystemer. Derfor er det viktig at utsettinger evalueres og at strategier justeres underveis. Generelt blir det brukt for lite ressurser på alle disse forholdene i forbindelse med fiskeutsettinger. Overlevelsesraten hos settefisk i elver, og trolig også villfisk, er vesentlig lavere sammenlignet med innsjøer og forklares med at rennende vann tilbyr et hardere miljø som består av flere og mer varierte trusselfaktorer. En grunnleggende forskjell mellom ørretutsettinger i elver og innsjøer er at settefisk i elver til enhver tid må konkurrere om revir og standplasser med villfisk. Med unntak av utsetting av ørret i elver hvor den etter en tid vandrer ut i innsjøer eller marine miljøer ser det ut til å være få eksempler på entydig vellykkede utsettingsprogram i elver. De fleste studier vedrørende forflytninger til settefisk synes å konkludere med at settefisk, uansett størrelse, vandrer mindre enn villfisk. I Søndre Rena og Glomma vandrer imidlertid settefisken over store avstander etter utsetting, og dette gjør den trolig utsatt for predasjon i naturlig sakteflytende partier av elva og i kunstige elvemagasin (f. eks gjedde). På grunn av oppdrettsbakgrunnen viser ulike undersøkelser til at settefisk spiser mindre, er tregere til å endre diett og har et mindre effektivt fôropptak enn villfisk. I tillegg påpeker mange studier at settefisk har redusert anti-predatoratferd sammenlignet med villfisk. Dette fører til at settefisk er veldig utsatt for predasjon fra arter, som f. eks. gjedde og stor abbor i Glomma og Søndre Rena. Det er imidlertid vist at rovfisk som gjedde er størrelsesselektive predatorer, og at utsetting av stor fisk derfor kan gi bedre overlevelse. ørretutsetting, elv, settefisk, predasjon, avkastning, evaluering, fiskekultivering | nb_NO |
