Bruk av miljø-DNA for overvåking av fremmede fiskearter. Utvikling av artsspesifikke markører for gjedde, mort og ørekyt

Abstract

Fossøy, F., Dahle, S., Birkeland Eriksen, L., Hagen Spets, M., Karlsson, S. og Hesthagen, T. 2017. Bruk av miljø-DNA for overvåking av fremmede fiskearter – utvikling av artsspesifikke markører for gjedde, mort og ørekyt - NINA Rapport 1299. 33 s. I denne rapporten sammenfatter vi resultater fra uttesting av miljø-DNA som metode for å påvise og overvåke fremmede fiskearter. Som del av dette arbeidet har vi utviklet og testet artsspesifikke miljø-DNA-markører for gjedde, mort og ørekyt. I tillegg har vi testet og optimalisert utstyr og protokoller for både lab- og feltarbeid i forhold til slike undersøkelser. Vi har testet ulike filtre, vannvolumer, ekstraksjonsprotokoller og sett på variasjonen mellom enkeltprøver over tid, lokaliteter og innsjøer. De fleste av disse testene har foregått i Bymarka i Trondheim med fokus på mort og gjedde, men vi har også undersøkt vannprøver fra Hardangervidda med fokus på ørekyt og vandringssperrer i ørretvassdrag. Vi finner en god del variasjon mellom enkeltprøver både i tid og rom, men når vi slår sammen flere prøver fra hver innsjø finner vi relativt konsistente resultater både med hensyn til påvisning og kvantifisering av enkeltarter samt beskrivelse av fiskesamfunn. Resultatene viser en lav konsentrasjon av miljø-DNA i perioden februar til april, og en oppblomstring av miljø-DNA i slutten av mai, som mest sannsynlig sammenfaller med tidspunktet for våromrøring. Prøvetaking for påvisning av fåtallige fremmede arter vil derfor være gunstig i slutten av mai og starten av juni i disse innsjøene. Om man derimot ønsker å kvantifisere miljø-DNA for å kunne si noe om relativ biomasse eller endringer i biomasse for ulike fiskearter over tid vil perioden fra starten av juli og utover være et bedre tidspunkt. I Bymarka finnes det også data fra prøvefiske med garn. I tillegg ble det samla inn død fisk etter rotenonbehandling i september 2016. Man har derfor en god formening om relative forskjeller i tetthet mellom de ulike artene i de aktuelle innsjøene. Vi finner en god sammenheng mellom konsentrasjonen av miljø-DNA og biomassen av fisk fra de nevnte undersøkelsene. Fra undersøkelsen av ørekyt på Hardangervidda kan vi bekrefte resultatene fra konvensjonelle undersøkelser med elfiske og utsetting av ruser. Vi fant ørekyt-DNA nedstrøms vandringssperrene som forventet, men ingen tegn til ørekyt-DNA oppstrøms vandringssperrene. Vi konkluderer med at miljø-DNA er et reelt alternativ for beskrivelse av fiskesamfunn og påvisning av fremmede arter i forhold til konvensjonelle metoder. Vi finner at både påvisning og kvantifisering av artsspesifikt DNA stemmer bra overens med konvensjonelle metoder, og at miljø- DNA er mindre arbeidskrevende i felt og totalt sett er en billigere metode. Vi anbefaler at forvaltningen tar i bruk miljø-DNA i overvåkning av fiskesamfunn og fremmede arter og at metoden gis mulighet til å videreutvikles for norske forhold.