| dc.description.abstract | Haaland, H og Aas, Ø. 2006. Sertifisering av reiseliv - miljøtiltak eller markedsføring? 2006. Formålet med rapporten er å gjennomgå internasjonale erfaringer med sertifiserings- eller godkjenningsordninger for naturbasert reiseliv. Sertifiseringsordninger er ett av en rekke tiltak som kan bidra til at turisme i sårbare og utsatte områder ikke medfører uakseptable skader på verneverdier og andre interesser. Internasjonalt er turismen den næringen i verden med raskest vekst, en utvikling som også gjelder for Norge. Et økt fokus på reiselivet som et nasjonalt sat-singsområde og på norsk natur som en sentral del av Norge som reiselivsdestinasjon byr på utfordringer. Næringen og myndighetene er opptatt av å sikre produktkvalitet. Sertifisering er nevnt som ett middel for å oppnå dette. På globalt nivå er frivillige sertifiserings- og godkjen-ningsordninger et etter hvert mye brukt verktøy innen reiselivet. Tall fra 2002 viste at det fantes ca 260 ulike frivillige initiativ verden over. Som eksempler har vi valgt å se nærmere på det svenske programmet Naturens Bäste; CST, det costaricanske sertifiseringsprogrammet for merking av bærekraftig turisme og EcoCertification, Australias program for sertifisering av økoturisme, naturturisme og avansert økoturisme. To av disse programmene har eksistert over relativt lang tid. Det tredje, Naturens Bäste, er av nyere dato men har høstet mange viktige erfaringer fra de to andre for sin etablering og utvikling. For vår gjennomgang har vi basert oss på eksisterende litteratur om feltet, og programmenes hjemmesider. I tillegg har vi hatt noe direkte kommunikasjon med involverte aktører i Naturens Beste og CST. Eksemplene viser at initiativ og utvikling av sertifiseringsprogrammer oftest er et resultat av samarbeid mellom brede interesser, både fra private aktører, næringsorganisasjoner og myndigheter. Dette er sentralt for at programmet skal ha støtte og legitimitet blant eventuelle brukere. Bærekraftige finansieringsordninger er ofte en flaskehals for driften av ulike ordninger. En kombinasjon av offentlige og private midler virker uansett nødvendig i en etableringsfase. Egenfinansiering tar tid å oppnå og det er kun det australske programmet som så langt er selvfinansierende av de tre. De faglige kriteriene utgjør selve kjernen i programmene og disse kan være prosess- eller prestasjonsbaserte. For å motivere aktørene til et bedre miljønivå på virk-somheten er det viktig at de favner videre enn generelle, offentlige miljøkrav, og de må være klart definerte. Mens noen programmer retter seg mot spesifikke produkter og ikke generelt mot bedrift/virksomhet, vektlegger andre å sertifisere operatør, noe som reflekteres i utformingen av kriteriene. Evaluering og revisjon er sentrale element ved sertifiseringsprogrammer og godkjenningsordninger. I utgangspunktet skal et selskap som driver sertifisering av andre være akkreditert av et akkrediteringsorgan for å kunne bedømme hvorvidt et produkt eller en bedrift oppfyller visse standarder (tredjepartsevaluering). Her ligger det altså en kontroll av kontrollørene. For flere av sertifiseringsprogrammene er dette en akilleshæl fordi økonomien ikke tillater en slik form for evaluering. Resultatet er at innen flere programmer har samme instans ansvar for både markedsføring av program, håndtering av innkomne søknader og utstedelse av sertifisering. Det gir grunn til å stille spørsmål ved programmenes troverdighet. Her synes det også å ligge en forskjell mellom sertifisering av denne type reiseliv og sertifisering av varer og industriprodukter. Såkalte godkjenningsordninger, a la Naturens Beste, har oftest ikke en tredjepartsevaluering | nb_NO |
