Villreinens bruk av Setesdalsheiene. Sluttrapport fra GPS-merkeprosjektet 2006– 2010

Abstract

Strand, O., Panzacchi, M., Jordhøy, P., Van Moorter, B., Andersen, R., og Bay, L. A. 2011. Villreinens bruk av Setesdalsheiene. Sluttrapport fra GPS-merkeprosjektet 2006–2010. - NINA Rapport 694. 143 s. + vedlegg. I perioden 2006 tom 2010 har vi studert reinens arealbruk i Setesdal Ryfylke (SR) og Setesdal Austhei (SA). Ved prosjektstart ble det pekt på flere tematiske og geografiske områder (fokusområder) hvor prosjektet fikk i oppdrag å framskaffe mer kunnskap om reinens arealbruk. For å besvare prosjektets problemstillinger på en tilfredsstillende måte har vi inkludert et relativt omfattende og mangfoldig datasett, herunder; kulturhistoriske data, lokalkunnskap, data fra overvåkningsprogrammet for hjortevilt, GPS-data fra de radiomerka reinsdyra samt ulike geografiske datasett som har vært brukt for å modellere reinens arealbruk og habitatvalg. Dataserier som strekker seg tilbake til 1960-tallet viser at antall reinsdyr i SR har variert mye over tid og at det har vært til dels store lokale variasjoner i dyretallet. I prosjektperioden har det vært mye rein i SA, mens bestanden i SR har vært i vekst. Overvåkningsdata og tellinger av bestanden om sommeren, viser at dyretallet nord for Blåsjø nå samsvarer med målsetningen i gjeldende driftsplan, men at antall reinsdyr sør for Blåsjø er lavt. Vi har påpekt at dette er områder hvor det i dag er vanskelig å gjennomføre en presis bestandsforvaltning og at både naturforhold og menneskelig påvirkning av leveområdene bidrar til å komplisere bestandsforvaltningen. Den lave bestandsstørrelsen i sør har trolig gjort at reindyra her har brukt forholdsvis små områder de siste åra. Modellering av reinens arealbruk viser at SR og SA har lite egna vinterhabitat sammenligna med andre norske villreinområder. De samme analysene viser at utbredelsen av godt vinterhabitat også varierer mye lokalt. I SA finner vi de beste vinteroppholdsområdene nord for Bjørnevatn, mens vi i SR finner de beste vinteroppholdsområdene langs østsiden av området og sør for Roskreppfjorden og vegen mellom Brokke og Suleskard. Vi har også modellert reinens habitatpreferanser om sommeren og i kalvingsperioden. I SA har reinsdyra en tydelig årstidsavhengig bruk av leveområdet, med vinterbeiter i nord og kalvings- og sommeroppholdsområder i sør. Prosjektet har dokumentert betydningen av Bjørnevatnområdet som trekkområde for dyra i SA og vi har i detalj beskrevet migrasjonen mellom vinter, kalvings- og sommeroppholdsområder. I SR har vi ikke funnet den samme årstidsavhengige vandringen mellom geografisk atskilte oppholdsområder. I områdene nord for Blåsjø er det en svak tendens til at dyra trekker vestover om sommeren og at de har et noe større tilhold i områder lenger øst og nord gjennom vinteren. I områdene sør for Blåsjø har dyra et trekk sørover om høsten og har vinterbeiter sør for Roskreppfjorden. Områdene rundt vegen mellom Brokke og Suleskard brukes som vinterbeiter. Denne situasjonsbeskrivelsen avviker delvis fra beskrivelser fra 1930-tallet, hvor områder sør for Blåsjø og vest for Roskreppfjorden og Svartevassmagasinet beskrives som kjerneområder for villreinen. Disse områdene har vært lite brukt av reinsdyr de siste åra og vi har dokumentert en forflytning av ”kjerneområdet” for denne delen av bestanden. Den menneskelige påvirkningen av disse områdene er svært kompleks og det har vært lite utveksling av dyr over øst–vest-aksen ved Blåsjø i løpet av prosjektperioden. Fragmenteringen av villreinområdet (med utbyggingen av Blåsjø og Svartevassmagasinet), menneskelig aktivitet i disse områdene og stort jaktpress kan til sammen forklare hvorfor SR i dag framstår som et todelt og mer isolert villreinområde. Effektive forvaltningsløsninger (mht. å øke bruken av de sørlige og vestligste delene av villreinområdet) bør derfor fokusere på problemstillinger knyttet til bestands- og arealforvaltningen samtidig. Vi diskuterer mulige forvaltnings- og tilretteleggingstiltak i dette området, og anbefaler forvaltningen å opprette ett eller flere geografiske fokusområder knyttet til Svartevassmagasinet, Blåsjø og Store Urevatn. Prosjektet har hatt flere tematiske eller geografiske fokusområder. Disse omfatter; kalvingsområdene i SR og SA, bruken av randområdene, effektene av Blåsjø og betydningen av Steinbuskaret som trekkområde, mulige utvekslingsområder til Hardangervidda, trekkområdene nord for Hovden og Bjørnevatnområdet. Funksjonaliteten til flere av disse områdene er kritisk viktig i forhold til at reinsdyra i SA og SR skal ha en tilnærma normal arealbruk og tilgang til viktige oppholdsområder. Både trekkområdet ved Bjørnevatn og områdene nord for Hovden framstår som svært sårbare og vi vurderer disse til å være ved en terskel mht. hva de tåler av framtidig utbygging som trekkområder. Trekkområdene mot Hardangervidda (deriblant Vågslid) framstår også som sterkt påvirka av infrastruktur og det er i dag bare et fåtall områder hvor reinen i SR kan søke alternative vinterbeiter. Ett av disse områdene er trekkområdene nord for Hovden og bevaringen av disse er derfor særlig viktig. Rapporten har et oppsummerende kapittel der vi diskuterer tilstand, kunnskapsbehov og mulige tilretteleggingstiltak i hvert av fokusområdene. I enkelte tilfeller har vi forsøkt å utforme anbefalingene som spørsmål og hypoteser, som kan besvares eller testes dersom tiltakene gjennomføres. Vi anbefaler at tiltak og tilrettelegging i disse fokusområdene utarbeides i samarbeid med et bredt spekter av brukere. Utstrakt brukermedvirkning vil ikke bare føre til at en får kartlagt det faktiske handlingsrommet mht. tilrettelegging, men vil også medføre at det videreutvikles en arena for brukermedvirkning og dialog, noe som vi ser som svært viktig hva angår kompleksiteten i disse forvaltningsoppgavene. Rapporten har også et kapittel der vi vurderer måloppnåelsen for prosjektet. Stort sett har vi klart å besvare samtlige av prosjektets hovedmål, med unntak av målsetningen om bukkens arealbruk. På dette punktet har vi av merke- og løyvetekniske grunner lyktes dårlig. Vi diskuterer kunnskapsbehovet for disse villreinområdene spesielt og fremhever enkelte tema/områder hvor forvaltningen vil ha nytte av mer kunnskap. Dette gjelder bukkenes arealbruk, effektene av bestandsstørrelsen for reinens arealbruk, effektene av tilrettelegging i fokusområdene, betydningen av jakt for reinens arealbruk (særlig i de sørligste og vestligste delene av SR).

Strand, O., Panzacchi, M., Jordhøy, P., Van Moorter, B., Andersen, R., og Bay, L. A. 2011. Wild reinder habitat use in Setesdalsheiene – Final report from the GPS-project 2006 - 2010. - NINA Report 694. 143 pp. + appendix. Reindeer habitat use and habitat selection was studied in the period 2006 to 2010 in Setesdal Ryfylke (SR) and Setesdal Austhei (SA). At project initiation a broadly assembled group of stakeholders pointed at several thematic and geographic focal areas where the project was commissioned to obtain more knowledge about reindeer habitat use. In order to respond to project issues in a satisfactory manner, we have included several and diverse sets of data, including: historical data, local knowledge, data from the national monitoring program for reindeer, GPS data from radio-collared reindeer and a variety of environmental data sets are used to model reindeer habitat selection. Data series that stretch back to the 1960s shows that the number of reindeer in the region has varied considerably locally and over time. During the project period the population in SA has grown to high densities whilst the number of reindeer in SR has been low. Our data also show that the population in SR is fragmented due to both topography and human infrastructures (namely the Blue Lake dam system), and that population densities differ between sub-areas. Summer population surveys showed that reindeer density in the northern sub-area, north of Blue Lake, is more or less consistent with the objective of the current population management plan, but also that the number of reindeer south of Blue Lake is low, and far below the means set in the current management plan. Due to the spatial discontinuity of the population, it is difficult to carry out a precise harvest management in these areas. Modelling of habitat preferences of reindeer in Norway shows that SR and SA have much less suitable winter habitat as compared to other Norwegian wild reindeer populations. These analyses also show that the distribution of preferred habitat varies locally: in SA, the best wintering areas are situated north of Bjørnevatn, while the best wintering habitats in SR is found along the eastern side of the reindeer area and south of Roskreppfjorden and the road between Brokke and Suleskard. We also modelled reindeer habitat use in summer and in the calving period. In SA reindeer perform a distinct seasonal migration, with wintering areas in the north and calving and summer areas in the south. During spring and fall in the last 10 years, migrating reindeer traversed a narrow and invariant migration corridor at Bjørnevatn. In SR there appears to be no such season-dependent migration between geographically separated habitats. In the sub-areas north of Blåsjø reindeer have a slight preference for western areas during summer and eastern and northern areas during winter. South of Blåsjø, animals move to the south in fall and use winter pastures south of Roskreppfjorden. The area around the road between Brokke and Suleskard is also used for winter grazing and includes a significant part of the winter pastures in SR. This situation differs from what can be found in reports from the 1930s, when the area south and west of the Blåsjø water magazine was described as the core area for this reindeer population. These areas have not been used by reindeer in recent years. The human footprint on these areas is complex and there has been little exchange of animals across the east-west axis at Blåsjø during the project period. The development of the water magazines in Blåsjø and Svartevassmagasinet, human activities and high hunting pressure can altogether explain why SR today is divided into two more or less isolated population units. Effective management solutions (with regard to increasing the use of the southern and western parts of area) should focus on issues related to both population and land management. We discuss possible management and mitigation measures and recommend management to focus on one or two areas at Blåsjø - Store Urevatn and Svartevassmagasinet. Potential mitigations in this area are restrictions on the use of a gravel road leading to Store Urevatn, reductions of disturbance in the narrow area between Svartevassmagasinet and Blåsjø and a reduction in harvest until the population has recovered to higher densities. The project focused on several areas of strategic importance for management and conservation. These include: calving areas in the SR and SA, the use of the outskirts of SR, the effects of the hydroelectric water magazine at Blue Lake and the importance of Steinbuskaret as a migration corridor between the northern and southern parts of SR, possible corridors for reindeer migrations between SR and Hardangervidda, migration corridors north of Hovden and last the Bjørnevatn area. The functionality of several of these areas is critically important for reindeer land use and access to seasonal habitats. The areas at Bjørnevatn and north of Hovden appear to be particularly vulnerable, as they are near the tolerance threshold with respect infrastructure development and human disturbance. Potential migration corridors to Hardangervidda (including Vågslid) are also strongly influenced by infrastructures and there are only a few areas where reindeer in SR may seek alternative habitats for winter grazing. One of these areas is located north of Hovden, and mitigation measures to preserve the functionality of this narrow corridor are urgently required to ensure the conservation of this population. We formulated a set of recommendations for mitigation measures to be implemented in each of the focal areas, and we presented a set of hypotheses which could be tested if the mitigation measures would be implemented. We recommend that land management plans will develop detailed goals for the focal areas. We also recommend that future mitigation measures of anthropogenic disturbance factors will be considered to be experiments to better understand reindeer responses to infrastructures, thus utilising the full potential of an adaptive management system. We also recommend that future mitigations will be developed in cooperation with a wide range of stakeholders, thus allowing the development of a future arena for promoting the involvement and dialogue among different stakeholders, which we see as highly important in terms of the complexity of these management tasks.