| dc.description.abstract | Thorén, K.H., Skjeggedal, T. & Vistad, O.I. 2016. Kommunale planer for idrett og fysisk aktivitet. Om spillemidlenes betydning for å etablere turveier og turstier i nærmiljøet. NINA Kortrapport 26. 71 s + vedlegg
Formålet med denne delstudien i forskningsprosjektet NÆRTUR har vært å gjennomføre en kvalitativ undersøkelse av spillemidlenes betydning for å fremme mulighetene for å kunne gå på tur i nærmiljøet. Spørsmålet vi stilte var om og hvordan fylkeskommunale og kommunale planer for idrett og fysisk aktivitet og spillemiddelordningen bidrar til dette.
Myndighetene vektlegger at en større andel av spillemidlene skal går til egenorganisert fysisk aktivitet. Turgåing i nærmiljøet er løftet fram som en særlig viktig aktivitet fordi den kan utøves av mange og kan dermed bidra til bedre folkehelse. De viktigste anleggstypene for NÆRTUR i spillemiddelordningen er Turløyper, Skiløyper, Turstier og Turveier. En kan søke om tilskudd til alle disse anleggstypene både innenfor «Ordinære spillemidler» og midler til «Nærmiljøanlegg». Forskjellen mellom anleggstypene og de to ordningene er knyttet til opparbeidingsstandard og søknadsprosedyrer. Departementet krever at det skal foreligge en kommunalt vedtatt plan for å få tildelt spillemidlene.
En hovedkonklusjon fra vår studie er at spillemidlene i dag trass i myndighetenes intensjoner, ikke blir benyttet i særlig stor grad til å fremme denne formen for egenorganisert fysisk aktivitet. Det er anlegg for den organiserte idretten som dominerer prioriteringene. Dette betyr ikke at kommunene unnlater å tilrettelegge turveger, turstier løyper o.l. Vi har avdekket at det foregår mye arbeid lokalt, og kommunene bygger ofte selv, gjerne med tilskudd fra fylkeskommunene, Gjensidigestiftelsen, Sparebankstiftelsen o.l. Problemet er snarere at muligheter som ligger i KIF ikke utnyttes godt nok for å se NÆRTUR og folkehelse inn i feltet med idrett, friluftsliv og spille-midler samlet. Alt må ikke nødvendigvis finansieres ved hjelp av spillemidler, men spillemidlene er åpenbart en uutnyttet ressurs. Mye synes å være avhengig av planprosessene, og det spille-rommet de planansvarlige har fått eller tatt.
Fylkeskommunene er tillagt et eget ansvar for friluftslivet og har i tillegg ansvaret for fordeling av spillemidlene og informasjon til kommunene. Det er stor variasjon mellom de fem fylkene i hvor-dan de planlegger for «idrett og fysisk aktivitet» på regionalt nivå, ikke minst med tanke på temaet NÆRTUR. De fleste fylkeskommunene er lite eksplisitte, med tydeligst unntak for Nordland som har gitt klare føringer for hvordan kommunene skal arbeide for å styrke tilrettelegging for egen-organsiert fysisk aktivitet og NÆRTUR. I noen av fylkeskommunene er det avsatt en viss prosent av spillemiddelpotten som skal brukes til friluftslivs- og nærmiljøanlegg, men det synes vanskelig å få kommunene til prioritere den avsatte andelen til f.eks. NÆRTUR-anlegg.
Informasjonsansvaret ivaretar fylkeskommunene også på ulikt vis. De viktigste kanalene for å nå/ påvirke kommunene i tilknytning til spillemiddelordningen er kurs, plansamlinger og rådgiv-ning. Nordland fylkeskommune uttaler seg til alle de kommunale planene for idrett og fysisk ak-tivitet. De resterende fylkeskommunene uttaler seg i den grad de har kapasitet. Informasjon knyttet til arbeidet med regionalt folkehelsearbeid ser ut til å være særlig gunstig, noe en har positive erfaringer med i Rogaland og Nordland.
En samlet oversikt over fordeling av spillemidler til alle kommuner i de fem fylkene vi har under-søkt i perioden 2011 - 2015 viser at en forsvinnende liten andel går til NÆRTUR-anlegg. Innenfor denne kategorien dominerer skiløypene bortsett fra i Rogaland og Nordland der en har satset på typisk bynære turanleggstyper som f.eks. turveier. De fleste aktuelle anlegg innenfor Nærmiljø-anleggsordningen er ikke anlegg for turgåing, men lett-tilgjengelige «punktanlegg» for uorgani-sert aktivitet/lek osv., gjerne nær boligområder, skoler eller barnehager. Gjennomgangen av pla-nene for de femten undersøkte kommunene tyder på at NÆRTUR-anlegg heller ikke i årene som kommer har høy prioritet. Kun fire av de femten kommunene har prioritert NÆRTUR-anlegg i KIF.
Det er i all hovedsak kommunenes kulturavdelinger som har hatt ansvaret for KIF. Det er stor variasjon i hvilken grad planavdelingene i kommunene er involvert trass i at Kulturdepartementet vektlegger betydningen av å integrere KIF i de generelle kommunale planprosessene etter plan- og bygningsloven. For en kulturetat med mange andre og konkurrerende oppgaver kan arbeidet med KIF være utfordrende å gjennomføre. Prioriteringene er også avhengig av om etaten har interesse og engasjement for folkehelse, fysisk aktivitet og nærmiljø-satsing.
Kulturdepartementets tidligere krav om kommunedelplan etter plan- og bygningsloven er forlatt. Kommunene ser ikke ut til å være så opptatt av dette, men de fleste fremhever betydningen av en god planprosess uansett. Flere fremhever dessuten at det er viktig å se ulike kommunale planer i sammenheng. Noen kommuner har gjort som Rogaland fylkeskommune og valgt å dele friluftsliv og idrett i to planer. Argumentet er å styrke friluftslivet friluftsliv i arealplanleggingen.
NÆRTUR ivaretas i stor grad i målsettingene i KIF, og det vises ofte til folkehelsehensyn. Vi kan ikke se at målene i samme grad er fulgt opp i prioriteringene av anlegg. Samtidig forteller flere informanter at folkehelsehensyn og ikke minst Folkehelseloven kommer til å bety et skifte i hold-ninger og prioriteringer. Dette er forankret i erkjennelsen av at tradisjonelle idrettsanlegg betyr ganske lite for folkehelse, mens NÆRTUR-anlegg er langt viktigere.
Kulturdepartementet understreker betydningen av at tiltakene skal forankres i behovsvurde-ringer. Slike kan gjennomføres både i forbindelse med medvirkningsprosesser og kommunenes egne registreringer. Generelt viser studien at kommunene tar lett på dette. I medvirkningspro-sessene er idrettsrådene så å si alltid med, mens tur- og friluftslivsinteressene er svakt repre-sentert. Skriftlige innspill og høringer er det mest vanlige. Det arrangeres også folkemøter, ofte med få frammøtte. Noen få kommuner har mer omfattende prosesser i møte med lokalsamfunn, skoler, organisasjoner osv. Det foreligger i liten grad behovsvurderinger basert på systematisk innhentet kunnskap om sosio-økonomi, demografi o.l. Flere planansvarlige vektlegger derimot egen kunnskap om anleggs- og arealsituasjonen i kommunen. Slik sett kan bevisstheten om NÆRTUR være tilstede, men det gir seg ikke nødvendigvis utslag i søknader om spillemidler til NÆRTUR. Problemet som kan knyttes til lettvinte behovsvurderinger er at planprosessene og prioriteringene blir lite transparente. Sterke og organiserte særinteresser vinner fram på bekost-ning av de egenorganiserte.
Departementet vil at planene skal inneholde kart som viser hvor eksisterende og planlagte an-legg befinner seg. Mange kommuner oppfatter dette som et pliktløp, og kartene er hverken in-formative eller nyttige i planprosessen. Noen få kommuner har brukt kart aktivt, f.eks. Lilleham-mer. Kulturdepartementet ønsker også at tiltakene skal vurderes opp mot annen planlegging i kommunen, f.eks. kommuneplanens arealdel og de fireårige handlingsplanene (økonomi). I de fleste planene er det stort sett bare listet opp hvilke andre planer som har relevans, og ikke hvordan de skal brukes f.eks. for å sikre NÆRTUR. Et unntak her er Sola kommune. Studien har avdekket et tydelig behov for å bringe mer plankompetanse inn i KIF-arbeidet, noe som også ble etterlyst av flere informanter, selv i større bykommuner.
Informasjon fra knapt halvparten av informantene tyder på at spillemidlene ikke er viktige for NÆRTUR. Andre virkemidler betyr mer. God arealplanlegging, og særlig av grønnstrukturen, blir løftet fram. Noen synes ordningen fungerer bra, andre ønsker forbedringer. Forbedringene som ble nevnt er a) knyttet til planen/prosessen b) hva man kan søke om og c) en større prioritert pott til friluftsliv/NÆRTUR.
Vi avslutter rapporten med en liste over mulige forbedringstiltak for å styrke NÆRTUR. | nb_NO |