Fjellrev i Norge 2015. Resultater fra det nasjonale overvåkingsprogrammet for fjellrev

Abstract

Eide, N. E., Ulvund, K., Kleven, O., Rød-Eriksen, L., Landa, A. & Flagstad, Ø. 2015. Fjellrev i Norge 2015. Resultater fra det nasjonale overvåkingsprogrammet for fjellrev. - NINA Rapport 1219. 53 s. Fjellreven er et av Norges mest utrydningstruede pattedyr, fortsatt oppført som kritisk truet på den norske rødlista (2015). Til tross for fredning siden 1930 har fjellreven i Norge inntil nylig vært i vedvarende tilbakegang, delbestander har dødd ut og store høyfjellsområder har lenge vært uten ynglende fjellrev. Det nasjonale overvåkingsprogrammet for fjellrev ble etablert i sin nåværende form i 2003, i tilknytning til den første handlingsplanen for fjellrev. Gjennom overvåknings-programmet for fjellrev kontrolleres kjente fjellrevlokaliteter årlig. 2015 ble nok et godt år for fjellreven i Norge, med totalt 40 ynglinger og minimum 205 valper født. Tre gode år på rad har gitt mange nye fjellrevvalper inn i de ulike delbestandene fra Salt-fjellet og sørover. I Sør-Norge ble det i 2015 registrert 11 ynglinger, mot 30 i fjor, mens det fra Nord-Trøndelag og nordover ble registrert 29 ynglinger, mot 20 i fjor. Antall påviste individer fra DNA var litt høyere enn i 2014 (n = 121), med 130 individer identifiserte fra DNA og en estimert minimumsbestand på 137 individer. Sammen med 87 ynglinger i Sverige, er 2015 et rekordår for fjellreven i Skandinavia. Minimum 127 kull er født; det meste som er registrert etter etable-ringen av overvåkingsprogrammene på norsk og svensk side. Merk at antall ynglinger i 2014 ble oppjustert fra 46 til 50 kull, da DNA-analyser bekreftet fire doble kull på fire lokaliteter i Sør-Norge. I likhet med forutgående år forklarer tilstanden i de lokale smågnagerbestandene den regionale fordelingen av fjellrevynglingene. Der fjellrevbestanden er stor nok, responderer fjellreven på positive endringer i smågnagerforekomstene, ved å yngle. Situasjonen lengst i nord er svært bekymringsfull, og det er overhengende fare for at fjellreven kan dø ut i Finnmark. Her ser fjellrevbestandene ut til å ha for lave tettheter til å kunne respondere positivt til endring i smågnagerbestanden, til tross for rekordtettheter av mus de to siste årene. De lange avstandene mellom delbestandene vanskeliggjør utveksling av individer, og høy forekomst av rødrev bidrar ytterligere til å forverre situasjonen. Tiltak som både styrker og knytter disse delbestandene sammen er trolig nødvendig for å sikre overlevelse av fjellreven i nord. De tre kjernebestandene i Skandinavia (Snøhetta, Sylane/Helags og Børgefjell/Borgafjäll) har alle vært i sterk vekst gjennom tiltakene på norsk og svensk side. Vekst i disse områdene driver trolig også veksten i andre og mellomliggende fjellområder. Overvåkingsprogrammet dokumenterte i 2015, som i 2014, økt etablering av fjellrev i ytterkanten av de kjente kjernebestandene, økende grad av forflytning mellom delbestandene og nyetablering i mellomliggende fjellområder (såkalte vadesteinsområder). Vi er godt på vei til å få sammenhengende bestander på øst-vest-aksen sør for Trondheim, fra Helags til Reinheimen, og på sør-nordaksen, fra Helags til Saltfjellet. Utsetting av fjellrev fra avlsprogrammet er et svært viktig bidrag til den skandinaviske fjellrev-bestandens positive utvikling de ti årene prosjektet har vært i drift. Gjennom utsetting av fjellrev har flere bestander gått fra utdødd til nær reetablert: f. eks. Snøhetta, Finse og Junkeren. Utsetting i Junkeren har også bidratt sterkt til den svenske delbestanden i Vindelfjällen. Tiltak med oppsett av fôrautomater og i noen grad felling av rødrev har trolig medvirket til etablering og fast tilhold av fjellrev i vadesteinsområdene. Med de erfaringer som er gjort hittil, må oppsett av fôr-automater kunne anbefales som et første tiltak for økt utveksling og etablering av fjellrev, både innenfor og mellom fjellområder der det finnes fjellrev som kan respondere positivt på tiltakene.

The arctic fox is one of the most endangered mammals in Norway, still listed as Critically Endangered (CR) in the Norwegian Red List (2015). Despite legal protection since 1930, the species has until recently been continuously declining, subpopulations have gone extinct and large mountain areas have been without reproducing arctic foxes. The national monitoring program for arctic fox was established in its current form in 2003, as part of the National Action Plan for the arctic fox. Through the monitoring program, arctic fox dens are surveyed every year. 2015 was a good year for the arctic fox in Norway with a total of 40 recorded litters and a minimum of 205 cubs born. Three successive good years have resulted in several new arctic fox cubs in the different subpopulations. In southern Norway, 11 litters were recorded in 2015 compared to 30 litters in 2014, while 29 litters were recorded from Nord-Trøndelag and northwards, compared to 20 in 2014. The number of individuals recorded from DNA was slightly higher than in 2014 (n = 121), with 130 identified individuals from DNA and an estimated minimum population of 137 individuals. Together with 87 litters in Sweden, a minimum of 127 litters have been born in Scandinavia in 2015. This is the highest number of litters since the monitoring programs were established in Norway and Sweden. Note that the reported number of 46 breedings in 2014 was adjusted to 50 litters. This is due to DNA analyses that confirmed four double litters in four dens in Southern Norway. As in previous years, the state of the rodent population explains the regional distribution of arctic fox litters. Where the subpopulations are large enough, arctic foxes respond to positive changes in rodent density, giving birth to cubs. The situation in the northernmost part of the population is grave. There is an apparent risk that the sub-populations in Finnmark will become extinct within short time. The long distances between subpopulations hamper exchange of individuals and the high density of red foxes makes the situation even worse. Conservation measures that both strengthen and connect these sub-populations is probably necessary to ensure the survival of the arctic fox in the north. The three core populations in Scandinavia (Snøhetta, Sylane/Helags and Børgefjell/Borgafjäll) have all had a strong increase after conservation measures were initiated in the early 2000s. The increase in these areas probably also drive the increase in other sub-populations. The monitoring program documented in 2015, as in 2014, several observations of arctic foxes at the borders of the known core populations, increase in movement between sub-populations, as well as permanent establishment in stepping-stone areas. We are moving steadily towards continuous populations along the east-west axis south of Trondheim, from Helags to Reinheimen and along the south-north axis from Helags to Saltfjellet. Since the captive breeding program for arctic fox started ten years ago, release of foxes has contributed strongly to the positive development in the Scandinavian arctic fox population. Through the release of arctic fox cubs, several populations have gone from extinct to near reestablished, e.g. Snøhetta, Finse and Junkeren. The release trials in Junkeren have also contributed strongly to the Swedish sub-population in Vindelfjällen. Measures such as feeding sta-tions and to some extent culling of red foxes have probably contributed to the reestablishment and consistent presence of arctic foxes in the stepping-stone areas in Mid-Norway. Establish-ment of feeding stations is recommended as a first effort to increase exchange and establishment of the species where there are arctic fox individuals that can respond positively to the efforts.