| dc.description.abstract | Jensen, A.J., Finstad, B., Fiske, P. & Saksgård, L. 2016. Smoltutvandring, marin vekst og sjøoverlevelse hos sjøørret, sjørøye og laks i Halselva, Finnmark. - NINA Rapport 1238. 33 s. I Halselva i Talvik kommune, Finnmark ble det våren 1987 bygd fiskefeller for opp- og nedvandrende fisk ca. 200 m fra sjøen. De viktigste artene i vassdraget er sjøørret, sjørøye og laks. Alle individer større enn 14 cm (sjøørret og sjørøye > 18 cm etter 1993) ble merket med individuelt nummererte Carlin-merker, mens mindre fisk ble gruppemerket. Fellene var i drift i 25 år (til og med sesongen 2012), og ble demontert og fjernet våren 2014. Fellene var plassert like ved et forsøksanlegg for settefisk som Statkraft Energi AS bygde i forbindelse med Altautbyggingen, og et betydelig antall anleggsprodusert fisk ble satt ut i vassdraget i forsøksøyemed. Denne rapporten omhandler imidlertid bare fisk som har blitt naturlig produsert i vassdraget.
Det var betydelige svingninger i alle tre bestandene i løpet av de 25 årene fella var i drift. Det synes som om de tre bestandene har svingt i takt, med relativt store bestander rundt 1990, nedgang utover 1990-tallet til et minimum på slutten av 1990-tallet, og så en økning igjen til en topp mellom 2005 og 2010. At svingningene har skjedd synkront, tyder på at felles omgivelsesfaktorer i alle fall delvis er årsak til bestandsvariasjonene.
Antall smolt som ble registrert på utvandring var i gjennomsnitt 1100, 1245 og 978 individer av henholdsvis sjøørret, sjørøye og laks. Antall sjøørretsmolt har økt i perioden, mens antall sjørøyesmolt har avtatt. Antallet laksesmolt avtok også noe, men dette var ikke signifikant. Generelt vandret laksen ut først, fulgt av røya og så ørreten, men smolt av alle de tre artene vandret ut fra Halselva det meste av den isfrie perioden av året. Median dato for utvandring var 21. juni, 26. juni og 4. juli for henholdsvis laks, røye og ørret. Smoltutvandringen var forsinket i kalde år, og utvandringen var negativt korrelert til gjennomsnittstemperaturen i Halselva i juni. Den første sommeren oppholdt sjøørretene seg i gjennomsnitt 55,7 dager i sjøen, mens sjørøyene bare var 34,4 dager i saltvann. Daglig vekstrate var litt høyere hos sjøørretene enn hos sjørøyene, men på grunn av det lengre sjøoppholdet var total tilvekst i løpet av sommeren betydelig større for sjøørretene (i gjennomsnitt la sjøørretene på seg 153 g, mens sjørøyene økte vekta med 71 g). Nesten alle sjørøyene som overlevde den første sommeren i sjøen returnerte til Halselva for å overvintre. I gjennomsnitt var det 32,9 % (variasjon mellom år: 16,5 – 58,3 %) som kom tilbake den samme sommeren som de vandret ut. Bare noen få individer ble gjenfanget i fella eller andre steder mer enn ett år etter smoltutvandring, og total gjenfangstprosent var 33,6. Med noen få unntak så fortsatte sjørøyene å vandre mellom elva og sjøen hver sommer, og overvintret i ferskvann inntil de forsvant, sannsynligvis fordi de hadde dødd.
I motsetning til sjørøyene, så returnerte bare 20,6 % (variasjon mellom år: 8,3 – 37,0 %) av sjøørretene til Halselva i løpet av den samme sommeren som de vandret ut i sjøen. Mange individer av sjøørret dukket for første gang opp i fella to eller tre år etter at de vandret ut som smolt, og enkelte kom tilbake til fella for første gang eller ble gjenfanget andre steder opptil seks år etter smoltutvandring. Total gjenfangstprosent var 28,1. Rapporterte gjenfangster og vekstmønster tyder på at de de aller fleste som ikke kom tilbake til Halselva også overvintret i ferskvann, vesentlig i Altaelva. Laksens overlevelse i sjøen inntil de kom tilbake til kysten varierte mellom 0,4 og 6,9 %. En betydelig del ble beskattet i sjøen, og andelen som klarte å komme tilbake til Halselva var mellom 0,4 og 3,5 %. Det synes å ha vært periodiske svingninger i sjøoverlevelsen, med god overlevelse på slutten av 1980-tallet og først på 2000-tallet. Høyest overlevelse ble registrert i 1988 og 2003 og lavest overlevelse i 2008.
Det var svært god korrelasjon mellom årlige gjennomsnittsverdier for sjøørreten og sjørøya både år det gjelder tilvekst, lengden på første sjøopphold og standardisert vekst-spesifikk veksthas-tighet den første sommeren i sjøen, noe som viser at de to artene i stor grad var påvirket av de samme omgivelsesfaktorene mens de var i sjøen. For begge artene var det signifikant sammenheng mellom standardisert vekst-spesifikk veksthastighet og andelen fisk som kom tilbake til fella den første sommeren. Det samme gjaldt sammenhengen mellom total tilvekst den første sommeren i sjøen og andelen fisk som kom tilbake til fella den samme sommeren for både sjøørret og sjørøye. Det ble registrert en klar sammenheng mellom vanntemperaturen og lengden på sjøoppholdet den første sommeren sjøørreten og sjørøya fra Halselva var i sjøen, ved at smolten vandret tidligere ut i sjøen når elvetemperaturen om våren (juni) var høy, og de vandret tidligere tilbake til elva når sjøtemperaturen på ettersommeren (august) var høy. Varigheten av sjøoppholdet synes derfor å være styrt av klimatiske forhold.
Imidlertid ble det ikke funnet noen sammenheng mellom temperatur og tilvekst eller overlevelse i sjøen. Generelt er det temperatur og næringstilgang om er de to viktigste faktorene av betydning for vekst hos fisk. Dersom temperaturen hadde vært bestemmende for årlige variasjoner i marin vekst og overlevelse, så burde det vært bedre sammenheng mellom årlige variasjoner i vekst og sjøtemperatur enn det som ble registrert. En burde også forventet en bedre korrelasjon til North Atlantic Oscillation (NAO). Det er derfor mest sannsynlig at det er næringstilgangen som styrer marin vekst hos disse to bestandene, men data for laksefiskenes næringstilgang i Altafjor-den har ikke vært tilgjengelig for testing. | nb_NO |