Gaupe og jerv i reinbeiteland. Sluttrapport for Scandlynx Troms og Finnmark 2007-2014

Abstract

Mattisson, J., Odden, J., Strømseth, T.H., Rauset, G.R., Flagstad, Ø. & Linnell, J.D.C. 2015. Gaupe og jerv i reinbeiteland. Sluttrapport for Scandlynx Troms og Finnmark 2007-2014. – NINA Rapport 1200. 45 s. Konflikten mellom tamreindrift og store rovdyr er en av de vanskeligste konfliktene i forvaltningen av natur og naturressurser i Norge. En av årsakene er mangel på objektive data på nøkkelaspekter i konflikten. Den mest åpenbare kontroversen gjelder hvor mange reinsdyr som faktisk blir drept av rovdyr. Kun et fåtall (ca. 5 %) av reinsdyrene det søkes erstatning for blir funnet tidsnok til at man kan fastslå dødsårsaken, og i tillegg utbetales det kompensasjon for et vesentlig lavere antall enn det som er oppgitt drept av rovdyr. Vurderingen av antall dyr det skal utbetales kompensasjon for er avhengig av skjønnsmessige vurderinger hos viltforvaltere på regionalt nivå. For å redusere denne konflikten har det vært et klart behov for å tallfeste antall drepte reinsdyr per jerv og gaupe, som er de rovdyrene som står for størstedelen av det dokumenterte tapet i tamreinområdene. Et annet kontroversielt tema omfatter hvordan store rovdyr skal forvaltes for å redusere konfliktene. Foruten optimalisering av slakteuttaket, finnes det få brukbare tapsreduserende tiltak som er funksjonelle for tamreindriften, og det har blitt lagt vekt på å regulere antall og utbredelsen av store rovdyr i områder med tamrein. Dette gjennomføres ved hjelp av rovviltsoner (etableringen av prioriterte rovviltområder og prioriterte områder for husdyr), og bruk av jakt og skadefelling. For å gjennomføre disse tiltakene og samtidig sikre at de nasjonale bestandsmålene blir nådd, kreves det kunnskap om demografi (fødsels- og dødsrater) for begge artene, størrelsen på, og trender i populasjonene, i tillegg til data på artenes krav til størrelse på leveområder. Vi gjennomførte et forskningsprosjekt i Troms og Finnmark i perioden 2007 til 2014 for å fylle noen av disse kunnskapshullene. Studieområdet representerer den nordligste utbredelsen av gaupe og jerv, og er et tundraområde med sterke årstidskontraster og lav produktivitet. Det viktigste byttedyret er migrerende tamrein. Gaupe og jerv ble immobilisert fra helikopter og merket med GPS-halsbånd. Flere av dyrene ble fanget inn mer enn en gang for å sikre innsamling av flere år med data på samme individ. I tillegg ble et lite antall gaupeunger merket med microchip. GPS-merking ble brukt for å følge arealbruken og predasjon hos gaupe- og jervindivider, og for å dokumentere overlevelse og reproduksjon. Flere ganger årlig ble GPS-senderne programmert til å ta fra 7 til 24 posisjoner i døgnet i intensivperioder på 3-4 uker. Ved å oppsøke på stedene som gaupene og jervene hadde besøkt over lengre tid («cluster/klynger» av to eller flere GPSpunkter i nærhet av hverandre), kunne byttedyr og matgjømmer dokumenteres i felt. I tillegg til de GPS-baserte dataene benyttet vi overvåkingsdataene som rutinemessig blir innsamlet som en del av det nasjonale overvåkingsprogrammet for store rovdyr (www.rovdata.no). Vi fanget og merket 31 gauper og 25 jerver med GPS-halsbånd i studieperioden. Feil på en del halsbånd medførte at vi ikke kunne følge alle dyrene lenge nok til å innhente meningsfulle data fra alle individene. Mennesker var den viktigste dødsårsaken for merkede jerver. Jakt (N=4) og skadefelling (N=6) var de eneste dødsårsakene som ble dokumentert for jerv. Av de 15 gjenværende jervene har 47 % blitt identifisert ved DNA fra skit samlet inn i 2014 eller 2015. Vi fikk ikke samlet inn mye data på reproduksjon, men vi fulgte 5 tisper gjennom 8 jerveår. Av disse 8 var det 3 (38 %) som hadde tegn til yngling om våren og i tillegg var 2 drektige på fangsttidspunktet, men disse ynglet ikke. 16 av 31 gauper ble drept mens de var radiomerket. Av disse ble en drept i trafikken, ni skutt ved jakt eller forvaltningsuttak, to ble potensielt drept ulovlig og fire døde av ukjente årsaker. Når vi ekskluderer to eksepsjonelt sene fødselsdatoer (26. juni og 29. juli) var den gjennomsnittlige fødselsdatoen for gaupe 5. juni. Den gjennomsnittlige kullstørrelsen når de ble kontrollert ved 3-5 ukers alder, var 1,67 gaupeunger pr. kull. Andelen tisper som fikk unger var 81 % for tispene som hadde tilgang på reinsdyr gjennom vinteren og 45 % for de som ikke hadde tilgang på reinsdyr gjennom vinteren. Andelen hunner med unger om vinteren var 64 % for de med tilgang på reinsdyr gjennom vinteren og 25 % for de uten tilgang. Over 1400 kadaver ble identifisert ved feltkontroll av GPS-punkter. Av disse var 1089 (855 fra gaupe og 234 fra jerv) innenfor de intensive periodene og ble benyttet i analysene. Reinsdyr var den viktigste matkilden for både jerv og gaupe. Gaupene som ikke hadde tilgang til reinsdyr gjennom vinteren byttet til en diett bestående av mindre byttedyr som hare, forskjellige fuglearter, rødrev, katter, og til og med åtsler av elg, laks (stjålet fra en oter) og en strandet nise. Jerv fikk 28-55 % av maten sin fra åtsler. Vi fant en relativ lav andel kadaver drept av gaupe i dietten til jerven (14 % i Troms og 7 % i Finnmark) sammenlignet med tilsvarende studier i Nord-Sverige. Vi estimerte gaupas drapstakt på reinsdyr basert på 101 intensive predasjonsperioder gjennomført på 26 forskjellige gauper. Drapstaktene varierte mellom kjønn, reproduktiv status, årstid og tilgang på reinsdyr. I årstidene med rein tilgjengelig drepte gaupa mellom 3,6 og 10 reinsdyr pr. måned. Jerven drepte færre reinsdyr enn gaupa, med drapsrater som varierte mellom 0,8 og 5 reinsdyr pr. måned, basert på 26 predasjonssekvenser fra 14 jerver. Jervens drapsrater på reinsdyr var påvirket av tetthet og kondisjon på reinsdyrene i området. Gaupa drepte i gjennomsnitt 1,2 sauer pr. måned gjennom sommeren. Jerven drepte kun tre lam gjennom hele studieperioden, noe som gjør det vanskelig å kalkulere nøyaktige drapsrater. Vi multipliserte individuelle drapstakter med den estimerte størrelsen på gaupe- og jervebestanden for å kunne evaluere dagens erstatningsutbetalinger. I de fleste fylkene var dagens erstatningsutbetaling nær vårt estimat basert på drapstakter. Unntaket var Finnmark der utbetalingene var mellom to og fire ganger vårt estimerte tap til rovvilt. Vår studie kunne ikke angi i hvilket omfang predasjon fra gaupe og jerv er additivt eller kompensatorisk med tanke på andre dødsårsaker. Størrelsen på revirene til gaupe var i gjennomsnitt 2605 km2 for hanner og 1456 km2 for hunner. Dette er de største hjemmeområdene som noen gang er dokumentert for gaupe, og de største som noen gang er dokumentert for ville kattedyr. Gaupa fulgte ikke etter reinsdyrene når de migrerte ut av gaupas revir om vinteren. Jerven brukte også svært store revir sammenlignet med andre studier på jerv, 1150 km2 for hanner og 480 km2 for tisper. Jervens områdebruk varierte mye, noe som kan være forårsaket av høyt jaktpress i bestanden. Våre resultater viser at dagens forvaltningssoner i nord bryter med de grunnleggende forutsetningene for at sonering skal fungere tapsredusende, ved at rovdyrsonene ikke er store nok til at rovdyrene kan oppholde seg innenfor sonen året gjennom. Vi anbefaler at det tas utgangspunkt i gaupenes og jervenes biologi når fremtidige forvaltningsplaner utarbeides, og at det tas hensyn til at gaupe og jerv forflytter seg over sonegrenser, fylkesgrenser og landegrense. Nye data på forflytningsavstander hos hunngauper ble benyttet til å estimere nye avstandskriteriene som danner grunnlaget for den nasjonale overvåkingen på gaupe. De voksne hunngaupene med unger som ble fulgt med GPS-halsbånd ble i 83 % av tilfellene meldt inn til Statens naturoppsyn minst en gang i løpet av vinteren. DNA-profilene på de GPS-merkede jervene ble oppdaget i de årlige innsamlingene av jerveskit i 83 % av tilfellene for voksne individ og i 48 % av tilfellene for årsgamle individ.

The conflict between semi-domestic reindeer herding and large carnivores is among the most challenging management issues in Norway. This is partly due to a lack of scientific data on key aspects of the conflict. The most obvious controversy concerns uncertainty regarding how many reindeer are actually killed by large carnivores. Currently, only around 5 % of animals for which compensation payments have been made have had their precise cause of death attributed by autopsy. In addition, the number compensated is often substantially lower than the numbers claimed. Setting the appropriate compensation rates is currently left to the bureaucratic discretion of wildlife managers at a regional level, leading to some variation in practices. In order to reduce this conflict over knowledge there has been a clear need to quantify the per capita kill rates of the carnivores responsible for the majority of losses in the reindeer husbandry areas, wolverines and Eurasian lynx. The second major area of controversy surrounds how to manage large carnivores in order to reduce, or at least contain, the level of conflict. Except for optimized harvesting strategies, there are few suitable livestock protection measures that are functional for semi-domestic reindeer and the emphasis has been placed on regulating the number and distribution of large carnivores in the reindeer husbandry area. This is done through spatial zoning (establishing priority carnivore areas and priority livestock husbandry areas) and the application of hunting and lethal control. Managing these measures while ensuring that national goals for lynx and wolverine conservation are met requires knowledge on the demography (birth and death rates) of both species, the size and trend of the population, in addition to data on their area requirements. In order to fill parts of these knowledge gaps, we conducted a research project in the northern Norwegian counties of Troms and Finnmark from 2007 to 2014. This represents the northernmost distribution of these species and is an area with strong seasonal contrasts, low primary productivity, and where the main prey base is migratory semi-domestic reindeer. During this period, lynx and wolverines were live-captured from helicopter and equipped with GPS collars. Many animals were recaptured to allow the collection of multiple years of data on the same individuals. In addition, a small number of juveniles were marked with microchips. GPS marked animals were followed to document their reproduction and death as well as to quantify the size of their annual and seasonal home ranges. During intensive periods of 3-4 weeks the animals were located frequently (7-24 locations per day) to allow the localisation of clusters that could represent potential kill or cache sites. These were then visited in the field. In addition, to this GPS-collar based data we availed of the routine monitoring data conducted under the umbrella of the National Large Predator Monitoring Program (www.rovdata.no) which records signs of lynx reproduction (tracks in snow, photographs, shot juveniles), counts wolverine natal dens, and estimates total wolverine population size from genetic analysis based on scats, urine and hair collected during winter. We live-captured and GPS-collared 31 lynx and 25 wolverines during the study periods. High rates of collar failure meant that not all could be followed long enough to obtain meaningful data. Humans were the major cause of mortality among collared animals. Hunting (n=4) and lethal control (n=6) were the only documented causes of mortality for wolverines. Of the remaining 15 wolverines, 47 % have been identified by their DNA from faeces collected in 2014 or 2015. We were not able to collect much data on reproduction, but we followed 5 females during 8 wolverine years. Of these, 3 (38 %) showed signs of denning in spring and an additional 2 were pregnant when captured but did not den. Of 16 lynx that died while collared, 1 was killed in traffic, 9 were shot in hunting or lethal control operations, 2 were potentially killed illegally, and 4 died of unknown causes. When excluding two exceptionally late birth dates (26 June and 29 July) the average birth date for lynx was 5 June. The average litter size when they were checked at 3-5 weeks of age was 1.67 kittens per litter. The proportion of females that gave birth varied between 81 % for those with access to reindeer during winter and 45 % for those with no access to reindeer during winter. The proportion of females with kittens surviving until independence also varied from 64 % to 25 % for those with, and without, winter access to reindeer. Over 1400 carcasses were identified from field-controls of clusters. Of these 1089 (855 from lynx and 234 from wolverines) fell within intensive periods such that they could be used for analysis. Reindeer were the major source of food for both wolverines and lynx. The lynx that did not have access to reindeer during winter switched to a diet consisting of smaller prey, like mountain hares, various bird species, red foxes, house cats and even carrion in the form of dead moose, salmon (kleptoparasitised from an otter) and a stranded harbour porpoise. Wolverines obtained 28 to 55 % of their food by scavenging, although the proportion they obtained by scavenging lynx killed reindeer was low (14 % in Troms and 7 % in Finnmark). Based on 101 intensive predation sequences conducted on 26 different lynx were able to estimate their kill rates on reindeer. These varied dramatically with sex, reproductive status, season, and access to reindeer. In seasons when reindeer were present, lynx killed between 3.6 and 10 reindeer per month. Wolverine kill rates were much harder to estimate because of challenges associated with separating predation from scavenging. However, all estimates indicated that wolverines kill less reindeer than lynx, with kill rates varying between 0.8 and 5 reindeer per month, based on 26 predation sequences on 14 wolverines. Wolverine kill rates on reindeer was also influenced by the density and body condition of reindeer in the area. Lynx also killed an average of 1.2 domestic sheep per month during summer. Wolverines only killed 3 lambs during the entire study period making it hard to accurately calculate kill rates. Our next step was to multiple our per capita kill rates by estimates of lynx and wolverine population size to evaluate if existing compensation payments were within a range of what we estimated. For most management areas, the existing payments were within or close to the range of realistic predation rates. The exception was in Finnmark where payments were for between 2 and 4 times what we estimated. Although it was outside the scope of this study, it is likely that the losses were due to poor range conditions and density-dependent processes. Our study also could not consider the extent to which lynx and wolverine predation was additive or compensatory with respect to other mortality causes. The documented home ranges of lynx averaged 2605 km2 for males and 1456 km2 for females. Not only are these the largest ever documented for the species, they are also the largest documented for any wild cat species, including Siberian tigers and snow leopards. Lynx did not follow after reindeer when they migrated outside their home ranges during winter. Wolverines also used very large home ranges relative to other wolverine studies, 1150 km2 for males and 480 km2 for females. Wolverine ranges were somewhat unstable from year to year, perhaps because of the very high rates of human-caused mortality. These movements were so large that the existing management zones were clearly too small and narrow to contain any individuals annual movements. The new space use data was used to update the distance rules that form the basis of the national lynx monitoring activity. Of the adult female lynx with kittens that we followed using GPScollars, 83 % were detected by routine monitoring activities. The DNA profiles of the GPScollared wolverines were also routinely detected in the annual collection of faeces, urine and hair. For adults, the overall detectability was 83 %, although it was lower, 48 %, for yearlings.