| dc.description.abstract | Rapporten omhandler resultatene av de fiskebiologiske undersøkelsene i Eikesdalsvatnet høsten 2009. Dette er en av våre største og dypeste kystnære innsjøer, med et middel- og maksimum dyp på henholdsvis 89 og 155 m. Eikesdalsvatnet er siden 1950-tallet blitt berørt av flere vassdrags-reguleringer, og til sammen er 70,9 % (769 km2) av nedbørsfeltet ført vekk. Dette ble gjort i forbin-delse med reguleringen av Aura i 1954, Takrenneprosjektet i 1962 og Gryttenutbyggingen i 1975. Disse reguleringene har også resultert i at oppholdstiden og vanntemperaturen i Eikesdalsvatnet har økt. Aurareguleringen førte til en betydelig redusert vassføring i Aura. Etter Gryttenreguleringen ble Mardøla nesten helt tørrlagt, bortsett fra vannslipp i deler av sommeren på rundt 2,5 - 3,0 m3/s. Aura og Mardøla var det to største innløpselvene til Eikesdalsvatnet før reguleringene.
Eikesdalsvatnet har bestander av aure (Salmo trutta), røye (Salvelinus alpinus), trepigget stingsild (Gasterosteus aculeatus) og ål (Anguilla anguilla). I tillegg reproduserer laks (Salmo salar) og sjø-aure i Aura, men etter at elva ble regulert er bestandene sterkt redusert. Eikesdalsvatnet ble ikke prøvefisket før de omtalte reguleringene. Der er likevel antatt at både kondisjon, vekst og kropps-størrelse hos aure og røye har avtatt. Rekrutteringen til aurebestanden i Eikesdalsvatnet har også blitt redusert pga reguleringene av Aura og Mardøla. Auren gyter imidlertid i stor grad i strandnære områder i selve vatnet. Det er ikke kjent om rekrutteringen hos røya har blitt påvirket etter regule-ringene.
Høsten 2009 ble det foretatt garnfiske i tre områder av Eikesdalsvatnet; nordlige, midtre (Vike og Hoem) og sørlige deler. Resultatene fra de nordlige delene av innsjøen ble sammenliknet med en tilsvarende undersøkelse i 1994 med på Jensen-serier. Disse garna ble satt enkeltvis fra land og dekte i hovedsak dybdeintervallet 0-10 m. Utbyttet blir uttrykt som antall individ fanget pr. 100 m2 garnareal pr. natt, og angitt som Cpue. Fangstutbyttet i søndre og midtre deler vurderes som relativt høyt, med Cpue på henholdsvis 19,1 og 20,8 individ. I nord var derimot utbyttet betydelig mindre med bare 9,0 individ, mot 16,3 individ i 1994. Det har vært en ennå større nedgang i røyebestanden i nordlige deler av Eikesdalsvatnet, med et utbytte i de to åra på henholdsvis 3,4 og 0,9 individ. Høsten 2009 ble det også prøvefisket med nordiske oversiktsgarn (bunngarn), med maskeviddene 5-55 mm. Disse garna ble satt langs bunnen fordelt på ulike dybdeintervall mellom 0-75 m. Også på disse garna var utbyttet betydelig høyere for aure enn for røye, med Cpue på henholdsvis 8,6 og 2,0 individ. Fangstene av aure var størst i sør (Cpue=15,1), intermediært i nord (Cpue=7,1), og la-vest i midtre deler av innsjøen (Cpue=3,0). Auren dominerte på 0-6 m dyp, mens røya var mest vanlig på 20-50 m dyp. I 2009 ble det også prøvefisket med flytegarnserier, men utbyttet var lavt både for aure (Cpue=1,6) og røye (Cpue=0,3). Videre ble det satt ei lenke med tre garn på rundt 100-120 m dyp utenfor Vike, med maskeviddene 8,10 og 12,5 mm. I løpet av to netter ble det fang-et fem røyer, og både kjønnsmodning og vekstmønster tyder på at dette er en røyeform som skiller seg fra den andre røya (”normalrøya”) som oppholder seg på grunnere områder og i de frie vann-massene. Lmax i von Bertalanffy's vekstfunksjon for ”dverg”- og ”normalrøye” var henholdvis 12,5 og 39,0 cm. Røya var mager, med en gjennomsnittlig kondisjonsfaktor (K-faktor) på 0,84. Kvaliteten har heller ikke bedret seg vesentlig siden 1994, da K-faktoren var 0,84. Røye over 30 cm hadde imidlertid en vesentlig bedre K-faktor enn individ av samme størrelse i 1994. Auren i 2009 hadde derimot klart bedre kondisjon enn i 1994, med gjennomsnittlige verdier på henholdsvis 1,02 og 0,86. Auren vokser også bedre nå enn på 1990-tallet, uten noen tydelig vekststagnasjon med økende alder. Lmax i von Bertalanffy's vekstfunksjon ble beregnet til 49,3 cm. Bestanden av aure i Eikesdals-vatnet synes å være tilstrekkelig stor mht å utnytte nåværende næringsproduksjon. Det blir derfor ikke anbefalt å sette ut innlandsaure for å øke rekrutteringen.
Aure og røye utnytter de samme næringsdyra, men det er påfallende at auren har en diett som er noe mer dominert av dyreplankton enn røya. Mens mageprøvene viser at dyreplanktonet i dietten hos både aure og røye vesentlig var rovformen Bythotrephes longimanus, tyder analysene av stabi-le isotoper (SI-analysene) på at også andre planktonformer må være viktige tidligere i sommerse-songen. Auren viste stor variasjon i trofisk nivå. Som ventet var stor aure på et høyere trofisk nivå enn små aure, men SI-analysene viser at det både for stor og små aure er stor individuell forskjell i næringsvalg. SI-analysene viste også at aureunger og lakseparr fanget i strandsona i nordenden av sjøen hadde noe ulik næringsøkologi. Lakseparren var svært avhengig av føde basert på primær-produksjonen i strandsona, men aureungene hentet noe næring også uavhengig av bunnen.
I nordlige deler av Eikesdalsvatnet, nær utløpet av Eira, ble det fanget et lite antall laksunger under 15 cm. I dette området har det hvert år i perioden 2004-09 vært satt ut rundt 10 000 laksunger (1+). Disse individene var merket ved å fjerne fettfinnen og en flik av høyre kjevebein. Ingen av laksung-ene som ble fanget 2009 var merket, slik at dette måtte være naturlig produsert fisk fra Eira. Utset-tingene blir evaluert i samband med de pågående lakseundersøkelsene i vassdraget. Det ble ikke fanget voksen laks under prøvefiske høsten 2009. Fraværet kan skyldes at eventuelle vinterstøing-er bare utnytter innsjøen fra etter gyting og fram til tidlig på våren. | nb_NO |
