DNA-basert overvåking av den skandinaviske jervebestanden 2013

Abstract

Genetiske analyser er nå implementert som et viktig verktøy i rovviltovervåkingen i Skandinavia. I særlig grad har antallet DNA-analyser av ekskrementer økt betydelig. Det siste tiåret er det gjennom-ført rutinemessig innsamling og påfølgende DNA-analyser over store deler av jervens utbredelses-område i Norge og Sverige. Individbestemmelse fra DNA-profilene til de innsamlede prøvene har gitt en bedre forståelse av bestandsstørrelse, populasjonsstruktur og utveksling mellom delbestander. I denne rapporten redegjør vi for antall ulike individer identifisert fra DNA i Norge, Sverige og Finland vinteren 2013. Antall identifiserte individer kan sees på som et minimumstall for bestandsstørrelse, men det er foreløpig ikke klart hvor stor andel av den faktiske bestandsstørrelsen disse minimums-tallene utgjør. I Norge vurderes denne andelen å være høy, da det generelt er god dekningsgrad i innsamlingen, et stort antall analyserte prøver, og en høy andel tidligere kjente individer blant felte voksne jerver. På landsbasis ble det identifisert 314 individer i 2013, som er 17 % færre enn de 379 jervene som ble identifisert i 2012. Antall individer registrert fra DNA ligger ca. 10 % lavere enn be-standsanslaget på 350 jerver estimert fra yngleregistreringene. For de fleste regioner er det små endringer fra fjorårets tall for antall DNA-identifiserte individer. I region 8 er det imidlertid en betydelig reduksjon fra 152 til 87 identifiserte individer. Dette er også i tråd med resultatene fra årets yngleregi-streringer, der det var mindre endringer fra 2012 til 2013, bortsett fra i region 8, der kun 11 ynglinger ble dokumentert i 2013, mot 28 i 2012. Det er flere mulige forklaringer på hvorfor både antall ynglinger og antall individer viser en nedgang fra 2012 til 2013. Hos jerv er det en varierende andel av de voksne tispene som får valper det enkelte år. Aldersstrukturen hos tispene i bestanden og mattilgangen (f.eks. kadaver og smågnagere) i pe-rioden før ynglesesongen er to av faktorene som påvirker hvor stor andel av tispene som føder unger. Man må også anta at mattilgangen påvirker overlevelsen, spesielt for ungdyr på vandring. I Nord-Norge må man anta at reinkadavre utgjør den vesentligste delen av jervdietten, men med smågna-gere som et viktig supplement i gode gnagerår. Med bunnår for smågnagere to år på rad, har kon-kurransen om reinkadavrene trolig vært betydelig høyere enn ellers, og en større andel av unge og uerfarne jerver kan ha bukket under i kampen om begrensede ressurser. En medvirkende årsak til lavere bestand og færre ynglinger kan også være et betydelig uttak av jerv i Nord-Norge over flere år. Også i den sørvestlige delbestanden har vi en negativ bestandsutvikling fra 2012 til 2013. I 2012 registrerte vi 60 individer fra DNA, mens vi fra hiregistreringene anslo bestandsstørrelsen til 69 jerver. I 2013 var antallet DNA-registrerte individer redusert til 44 og bestandsestimatet fra hiregistreringene var sunket til 61 individer. Disse tallene er i tråd med trenden vi har sett de siste 5-6 årene. I 2008 lå antall DNA-identifiserte jerver og bestandsestimatet fra hiregistreringene rundt 80 individer i denne delbestanden, mens tallene i 2013 er henholdsvis 46 og 23 % lavere enn dette. For å kunne gi nøyaktige tall på bestandsstørrelse og tallfeste bestandsendringer med enda bedre presisjon enn det vi kan i dag, er det nå svært viktig å få på plass god bestandsestimeringsmetodikk fra DNA. Dette arbeidet er langt på vei. Gitt solid innsamlingsinnsats på begge sider av grensen i vinter, vil vi for første gang kunne presentere et heldekkende, DNA-basert bestandsestimat for den skandinaviske jervbestanden. Jerv, Gulo gulo, ekskrementer, DNA, bestandsstørrelse, delbestander, overvåkingsrapport, Wolverine, Gulo gulo, scats, DNA, population size, sub-populations, monitoring report

Genetic analysis is now implemented as an important tool in the monitoring of large carnivores in Scandinavia. In particular, DNA analysis of carnivore scats has been extensively used. Over the last decade, wolverine scats have been routinely collected and analysed over large parts of the distribution range in Norway and Sweden. Identification of individuals from DNA profiles of the collected samples has provided an increased understanding of population size, reproduction, population structure, and immigration. Here, we report on the number of individuals identified in Norway, Sweden and Finland during winter 2013. The number of identified individuals represents a minimum estimate of the population size. It is yet not clear what proportion of the true population size these minimum numbers represent. However, the proportion must be quite high in Norway, given the generally good sampling coverage, a large number of analyzed samples, and a very high proportion of known individuals among culled adult wolverines. In 2013, a total of 314 wolverines were identified from DNA, which is a reduction of 17% compared to 2012. The number of identified wolverines is approximately 10 % lower than the population size estimate of 350 from the number of active natal dens. For most of the regions, there are relatively small differences in numbers between 2012 and 2013. In Region 8, however, here is a substantial decrease in the number of individuals identified; from 152 in 2012 to 87 in 2013. This is in accordance with the results from the counting of active natal dens. For most regions there are only minor changes between 2012 and 2013 except for region, where there was a profound reduction from 28 registered reproductions in 2012 to only 11 in 2013. There are several possible explanations why the number of reproductions and the number of individuals registered from DNA showed a marked reduction between 2012 and 2013. For wolverines, there is a varying proportion of the adult females that reproduce each year. The female age structure and food availability (e.g., carcasses and small rodents) prior to reproduction are two factors that affects the proportion of females that reproduce. One can also assume that the food availability affects survival, especially for young wolverines during dispersal. In Northern Norway, we can assume that reindeer carcasses provide the bulk of the diet, but with small rodents as an important supplement during good rodent years. With a low phase for the rodent cycle two years in a row in Northern Norway, competition for reindeer carcasses may have been substantially higher than in better rodent years, and a larger proportion of young and inexperienced wolverines may have lost in the competition for limited resources, with increased mortality as a result. An additional factor explaining the reduced population size, may be substantial harvest of wolverines the last few years. Also in the small and vulnerable subpopulation west of Østerdalen, there has been a negative population trend. In 2012, we registered 60 individuals from DNA, whereas the population size was estimated to 69 individuals from the den counting. In 2013, the corresponding figures were 44 and 61. These numbers are in line with the trend we have seen the last 5-6 years. In 2008, the number of DNA- registered individuals and the population size estimate from the den counting were both at approximately 80 individuals, whereas in 2013, these figures had dropped by 46 and 23 %, respectively. To provide precise estimates and quantify changes in population size with higher precision, it will be important to find good population size estimation methods from DNA- identified individuals. This work is progressing well. Given solid sampling effort on both sides of the national border this winter, we will for the first time be able to present a DNA- based population size estimate for the Scandinavian wolverine population.