| dc.description.abstract | Ugedal, O., Hagen, I.J., Berg, M., Bremset, G., Jensås, J.G., Karlsson, S. & Kvingedal, E. 2021. Fiskebiologiske undersøkelser i Bævra. Sluttrapport for perioden 2016-2020. NINA Rapport 1996. Norsk institutt for naturforskning.
Bævra er et sterkt regulert vassdrag der 43 % av nedbørsfeltet er overført til Svorka kraftstasjon om lag fire kilometer fra sjøen. Lengden på lakseførende strekning er om lag 20 kilometer, hvorav de øverste fem kilometerne er uregulert, mens en strekning på 11,5 kilometer har fått permanent redusert vannføring. Nedstrøms kraftverksutløpet er vannføringsregimet endret, men denne strekningen kan likevel ha svært lav vannføring når kraftverket ikke er i drift og det er lav vannføring fra de øvre deler av elva. Det har blitt gjennomført årlige fiskebiologiske undersøkelser i perioden 2005-2020, for å kartlegge bestandsstatus hos laks og sjøaure, vurdere reguleringseffekter på fisk, evaluere virkning av utsettinger samt foreslå tiltak for å øke naturlig fiskeproduksjon. Denne rapporten oppsummerer resultatene fra undersøkelser som er gjort i 2016-2020 og har størst fokus på å evaluere kultiveringen og å gi en oppdatert bestandsstatus for laks og sjøaure i vassdraget.
Under gytefisktellinger i 2016-2020 ble det observert henholdsvis 90, 69, 197, 91 og 133 lakser. Gytebestanden ble trolig undervurdert i 2016 sammenliknet med de andre årene på grunn av dårlig sikt i deler av elva. Antallet gytefisk av laks i 2018 er det største som er registrert i Bævra i løpet av perioden 2005-2020. Tidligere toppår forekom i 2006 og 2014 med litt over 160 laks registrert hvert av disse årene. Resultatene over hele tidsperioden gir ikke noe grunnlag for å si at gytebestanden av laks verken har økt eller avtatt i løpet av perioden 2005-2020.
I 2018 ble det observert laks over hele den undersøkte 19 km strekningen, og året etter ble det registrert årsyngel av laks på alle de undersøkte lokalitetene i elva. Dette er det eneste året i løpet av perioden 2006-2020 at laksen beviselig har utnyttet mesteparten av anadrom strekning til gyting. De andre årene ble mesteparten av gytelaksen observert i de nedre og midtre deler av elva og registreringer av yngel bekrefter at det vanligvis skjer lite vellykket gyting av laks i de øvre deler av elva.
Under gytefisktellinger i 2016, 2017, 2019 og 2020 ble det observert henholdsvis 144, 186, 171 og 159 sjøaurer. I 2018 ble det observert bare 44 individer, men på grunn av sen telling ble gytebestanden sannsynligvis grovt undervurdert dette året. Tellingene de fem siste årene er lavere enn i toppåret 2015 med 390 sjøaurer, men omtrent på samme nivå som i 2014 (206 aurer) og vesentlig høyere enn i 2011-2013 som hadde mindre enn 70 sjøaurer hvert år. Mesteparten av sjøauren ble observert oppstrøms kraftverket i alle år og sjøauren utnytter hele anadrom strekning til gyting hvert år. Datamaterialet gir ikke er noe grunnlag for å hevde at gytebestanden av sjøaure verken har økt eller blitt redusert i løpet av undersøkelsesperioden 2006-2020.
I perioden 2016-2020 har årlig rapportert fangst av laks ved elvefisket i Bævra variert fra 6-54 lakser med en samlet vekt fra 21-190 kg. Fangsten var størst i 2016 og minst i 2020. Med unntak av i 2016 har de rapporterte fangstene av sjøaure vært svært sparsomme de siste fem årene. I 2016 ble det rapportert en fangst av 50 sjøaurer med en samlet vekt på 54 kg. I perioden etter at vassdraget ble gjenåpnet for fiske i 1994 har de årlige laksefangstene i snitt vært 35 lakser med en samlet vekt på 96 kilo, mens de årlige aurefangstene i snitt har vært 45 sjøaurer med en samlet vekt på 58 kilo. Siden ikke alle fiskere har levert fangstrapport kan det være en underrapportering i Bævra, men omfanget er ukjent.
På grunn av svært varierende sportsfiskefangster er data om sammensetning av laksebestanden i Bævra med hensyn til andel kultivert fisk i bestanden, sjøalder og størrelse basert på et samlet materiale av skjellprøver fra sportsfiskefangst, stamfiske/høstfiske i tillegg til registreringer av størrelsesfordeling av laksen ved gytefisktellinger. Våre data tyder på at det har vært rimelig godt samsvar mellom størrelsesfordeling av laks (inndelt i små-, mellom- og storlaks) estimert under gytefisktelling og laks fanget ved stamfiske og sportsfiske i elva samme år. Laksebestanden i Bævra var tallmessig dominert av mellom- og storlaks (om lag 60-70 %) i 2016, 2018 og 2020. I 2019 var smålaks klart dominerende med om lag 70 % av laksene, mens det er noe større usikkerhet knyttet til tallene fra 2017, men gytefisktellingene tyder på at det var en dominans av smålaks dette året.
Mellomstore (1-3 kg) og store (> 3 kg) sjøaurer har utgjort mesteparten av gytebestanden de siste fem årene med fra 52-64 % av registreringene. Gytebestanden av sjøaure i toppåret 2015 var tallmessig dominert av små individer (< 1 kg), men på grunn av det store antallet fisk registrert var antallet mellomstore og store individer vesentlig større dette året enn i andre år. Også i 2014 var de totale antallet mellomstore og store individer høyere enn de siste fem årene. Eggantallet øker med økende størrelse på fisken, og vi forventer at det ble gytt flere rogn i i 2014 og spesielt i 2015 enn de siste fem årene. Dette samsvarer med at tettheten av årsyngel av aure var større i 2015 og 2016 enn i 2017-2020.
Laksen er mest tallrik i de nedre og midtre deler av elva. I alle år har de høyeste tetthetene av yngel og parr av laks blitt registrert på strekningen fra utløpet av kraftverksutløpet og opp til utløpet av sideelva Svorka. Oppstrøms denne strekningen er forekomsten av yngel og parr mer variabel mellom år og tetthetene lavere. På uregulert strekning oppstrøms utløpet av Lille Bævra har det bare vært sporadiske forekomster av laksunger.
Sjøauren utnytter hele anadrom strekning til gyting og oppvekst, men tetthet av yngel og parr er svært lav nedstrøms utløpet av kraftverket. Det er en tendens til at tettheten av aure-parr har avtatt noe på strekningen mellom kraftverksutløpet og Lille Bævra. Dette kan skyldes noe lavere gytebestander av sjøaure de siste fem årene, men kan også være påvirket av økt konkurranse med vill laks og utsatt settefisk.
Basert på antall større ungfisk av laks og aure som fanges under elektrisk fiske om høsten, kan det grovt estimeres hvor mange individer som potensielt kan vandre ut som smolt påfølgende vår, såkalt presmolt. Antallet som vandrer ut neste vår vil være lavere enn estimatet fordi det skjer dødelighet mellom høsten og utvandring påfølgende vår. Hvor stor denne dødeligheten er i Bævra vet vi ikke.
I 2016-2020 har det estimerte antallet presmolt av laks i Bævra variert fra 5900 til 9500 med et årlig gjennomsnitt på 7400. For laks var det en økning i antall presmolt i elva fra starten av undersøkelsen i 2006 og fram til en topp i 2015 med om lag 14 500 individer. Når det gjelder aure tilsier estimatene et svært lavt antall presmolt i 2016 med 2100 individer og et høyt antall i 2017 med 13 300 individer. De tre siste årene har antallet variert fra 4200 til 5200 med et årlig gjennomsnitt på om lag 4700 presmolt. For aure var det en økning i antall presmolt i elva fra starten av undersøkelsen og fram til en topp i 2014 med om lag 12 000 individer. Antallet presmolt av aure de siste tre årene har vært noe lavere enn de fleste andre år av undersøkelsen.
I de senere år har det vært satt ut énsomrige laksunger (fra 2011) og laksesmolt (fra 2012) med opphav i stamfisk fanget i Bævra. I 2016 og 2017 ble det i tillegg lagt ut noe lakserogn. En kombinert bruk genetiske metoder og tradisjonelle metoder for skjellanalyse gjør det mulig med stor sikkerhet å fastslå opphavet og utsettingsstadium til kultiveringsfisk i Bævra. Av de i alt 315 voksne laksene som er undersøkt med genetiske metoder de siste seks årene, stammer 83 (26 %) med sikkerhet fra kultiveringsvirksomheten i Bævra. Av de kultiverte fiskene kunne 52 individer med sannsynlighet tilordnes å stamme fra utsatt 2-års smolt, 13 fra utsatt 1-års smolt og 18 fra utsatt énsomrig settefisk.
Vurderinger tilsier at suksessen til utsettingene av smolt i Bævra i beste fall kan være på høyde med andre elver i fylket hvor det settes ut smolt, men ikke høyere. Utsettingene av énsomrig settfisk Bævra har gitt vesentlig lavere gjenfangstrater enn tilsvarende utsettinger i Surna. Dette kan skyldes lavere overlevelse fram til smoltutvandring i Bævra, men kan også påvirkes av forskjeller i sjøoverlevelse mellom de to elvene. Til tross for lave gjenfangs-ter utgjorde kultiverte laks med opphav i stamfisk fra Bævra et vesentlig bidrag til innsig av voksen laks til elva i 2016 og 2017 med hhv. 38 og 32 % av laksen som ble fanget ved sports- og stamfiske. I 2015 og 2018-2020 var bidraget mer moderat med fra 14-28 % av innsiget.
Énsomrig settfisk gir et vesentlig lavere bidrag av tilbakevandrende voksen laks enn utsatt smolt i Bævra per utsatt fisk. På grunn av sparsomt med areal ovenfor anadrom strekning vil mesteparten av settefisken konkurrere med villfisk om mat og plass og dermed kunne påvirke den naturlig rekrutteringen av både sjøaure og laks. For å øke laksebestanden i Bævra er det viktig å få så godt resultat som mulig i form av tilbakevandrende voksen laks fra kultiveringsvirksomheten. Det bør vurderes å redusere antallet énsomrige som settes ut og heller øke antallet smolt.
Genetisk tilordning til stamlaksforeldre gjør at kultiverte individer kan identifiseres og det relative bidraget fra hver stamfisk til bestanden av voksen laks beregnes. Dette tillater en nøyaktig evaluering av kultiveringsprogrammet ved å beregne hvilken påvirkning kultiveringen har på det effektive bestandsstørrelsen. I Bævra har vi evaluert kultiveringens påvirkning på den effektive bestandsstørrelsen i fem gyteårsklasser (2010-2014).
Kultivering har stor påvirkning på laksebestanden i Bævra. For de evaluerte gyteårene har andelen kultivert fisk i bestanden vært høy, og det har vært et relativt lite antall stamfisk som ligger til grunn for utsettingene. Dette har medført en reduksjon i effektiv bestandsstørrelse som følge av utsettingene (altså en Ryman-Laikre effekt) for alle evaluerte gyteår. I Bævra har det vært stor forskjell i antall avkom per stamfisk, hvilket fører til lavere effektivt antall stamfisk, i forhold til faktisk antall stamfisk. Et jevnere bidrag mellom forskjellige stamfisk kan øke den effektive bestandsstørrelsen og bidra til å redusere den observerte Ryman-Laikre effekten. Utsettingene i Bævra har til nå vært basert på et relativt lite antall stamfisk per år. Ved å ta inn flere stamfisk vil også effektivt antall stamfisk øke, men Bævra har en relativt fåtallig bestand, og så mange som mulig av disse bør få gyte i elva. Isteden, er det en forhåpning om at den pågående genbankbaserte kultiveringen vil kunne utnytte den stamfisken som tas inn på en mer effektiv måte.
Det foreligger et forslag til revidert gytebestandsmål for laksebestanden i Bævra på 484 kg med et usikkerhetsintervall fra 360 til 720 kg. GBM er nedskrevet fra opprinnelig forslag på grunn av at produksjonskapasiteten for ungfisk og smolt er redusert som følge av vannkraft-regulering. Tellinger av gytefisk i vassdraget danner utgangspunkt for en vurdering av GMB oppnåelse de siste fem årene. En subjektiv vurdering er at deteksjonssannsynlighet ved tellingene av laks har vært nærmere god (80 %) enn moderat (65 %) de fire siste årene. I 2016 var trolig deteksjonssannsynligheten moderat til lav (50 %) på grunn av dårlig sikt. Under disse forutsetningene viser beregningene at gytebestandsmålet med høy sannsynlighet ble nådd med god margin i 2018. Eggdeponeringen var trolig i nærheten av nedre skranke for gytebestandsmålet i 2016 og 2020. I 2017 og 2019 var beregnet eggdeponering for lav til at målet ble nådd.
All foreliggende informasjon tyder på at det er relativt fåtallige bestander av både laks og sjøaure i Bævra. Beregning av minimumsinnsig og vurdering av andel gytefisk observert ved tellinger tilsier at det årlige innsiget av laks til Bævra i to av de fem siste årene har vært lavere enn 200 laks, i to år i størrelsesorden 200-250 individer og opptil 300 laks i 2018. Tilsvarende har det årlige innsiget av gytefisk av sjøaurer vært i størrelsesorden 200-250 individer de siste årene. En viktig årsak til relativt lave innsig er at bestandene ikke er gjenoppbygd etter å ha vært på et lavt nivå i lang tid som følge av flere menneskeskapte påvirkningsfaktorer. I tillegg til påvirkningsfaktorer innenfor vassdraget har sjøoverlevelsen hos laks og sjøaure endret seg over tid. Vitenskapelig råd for lakseforvaltning (VRL) har nylig gjort en forenklet tilstandsvurdering for Bævra. Hovedkonklusjonen til VRL er at status for laksebestanden i Bævra er svært dårlig. Dette skyldes blant annet svært dårlig status for genetisk integritet, samt dårlig/svært dårlig status for oppnåelse av gytebestandsmål og høstbart overskudd. Påvirkningsfaktorene vassdragsregulering og lakselus vurderes begge å ha stor effekt på høstbart overskudd.
Vitenskapelig råd for lakseforvaltning (VRL) har nylig også gjennomført en klassifisering av tilstanden til 430 norske sjøaurebestander. Bestanden i Bævra er klassifisert å ha dårlig tilstand, det vil si at bestanden har blitt moderat redusert de siste 20 årene. I denne klassifiseringen ble effekten av flere mulige påvirkningsfaktorer på bestandsstørrelsen til sjøaure i det enkelte vassdrag vurdert. I Bævra vurderte VRL at vannkraftregulering og lakselus har stor negativ effekt på bestanden, mens arealinngrep og fangst er vurdert å ha en liten negativ effekt.
For begge bestandene gir ikke datagrunnlaget fra vår undersøkelse noen sterk indikasjon på at det har vært en vesentlig endring i bestandsstørrelse av laks og sjøaure i løpet av undersøkelsesperioden 2006-2020. Bestandene synes altså å variere på et relativt lavt nivå og variasjonen er trolig påvirket av både reguleringspåvirkede miljøfaktorer i elva og lakselus og andre forhold i sjøen. | en_US |
