| dc.description.abstract | Bartlett, J., Rusch, G.M., Kyrkjeeide, M.O., Sandvik, H. & Nordén, J. 2020. Carbon storage in Norwegian ecosystems (revised edition). NINA Report 1774b. Norwegian Institute for Nature Research.
This report discusses approximate estimations of the carbon budgets within Norway’s mainland ecosystems. It stands as an initial overview of the natural potential of carbon storage and sequestration in Norwegian ecosystems. We describe carbon cycling in five key ecosystem groups: forest, alpine and cryosphere, agriculture and grassland, wetland, and freshwater and nearshore ecosystems. We emphasise the vital ecosystem service that Norwegian landscapes and ecosystems provide in sequestering carbon, and how climate change and management practices may aggravate or mitigate this function. We find that the largest stores of carbon in Norway are in the forests (32%) which also cover 38% of the total land area. Wetlands and permafrost cover 9% and 3% of the total land mass respectively, yet are storing over 2.2 Pg C, 31% of the nation’s carbon. These two ecosystems are the most carbon dense ecosystems per km2, with 53 and 48 kg C m−2 for wetlands and permafrost respectively. The next densest storage of carbon can be found in freshwater lake sediments, with 45 kg C m−2, amounting to 13% of all carbon stores. Forests and low-mid alpine zones sequester the most carbon on an annual basis (5.5 and 5.3 Tg C yr−1, respectively), with soils in alpine heathlands contributing the most to alpine carbon stores. In considering the carbon stored in key ecosystems, we find that Norway contains approximately 0.18% of all global carbon stocks, with a land mass that is 0.07% of the planet. This high carbon-to-area ratio is likely due to the large proportion of the country that is carbon rich peatlands (alpine and lowland) and boreal forest.
Since ratifying the Paris Agreement, Norway has pledged to become carbon neutral by 2050, yet is presently one of the highest CO2/CO2-e emitters per capita in Europe, and within the top 20% of emitters globally. The main terrestrial ecosystems that are included in the emissions reporting system for Norway include forest, arable land and farm grazing land, infrastructure areas, and a small portion of the total area of mire, as well as land-use changes among these areas. However, a large portion of the remaining land area in Norway is to a limited extent included in the accounting, although its carbon emissions and sink capacity can be significantly affected by management practices and/or conversion. Currently non-managed areas such as wetlands, alpine zones, freshwater sediments, habitats included in non-agricultural open lowland classes, and the cryosphere including permafrost, are not adequately considered in carbon reporting, especially due to limitations in area representation and knowledge gaps concerning carbon uptake, storage and emissions in these systems, and concerning the consequences of land use change on carbon stocks. These areas account for more than half of the land cover of Norway and could account for approximately 68% of the nation’s carbon stores. Additionally, coastal ecosystems, such as kelp forests are also not included, yet play a key role in both carbon budgets and bio-diversity measures.
The Intergovernmental Panel on Climate Change (IPCC) finds that the conservation and enhancement of carbon sinks and natural carbon stores is one of the surest ways for us to com-bat the extremes of climate change. The most efficient and cost-effective process is by using existing ecosystems. Current national inventories do consider the changes in land use, and how this may impact carbon emissions. However, much of the regularly assessed land types are biased towards managed ecosystems, and there is currently no framework for how to incorporate impacts on biodiversity. The loss of biodiversity is accelerating, and that has negative consequences for populations, species, communities and ecosystems, and thus ecosystem services, including those underpinning the capacity for climate mitigation and adaptation. The recent reports from the Intergovernmental Science-Policy Platform on Biodiversity and Ecosystem Services (IPBES Global Assessment 2019) and the Intergovernmental Panel for Climate Change (IPCC Land Report 2019) both point to biodiversity and ecosystems as underpinning climate actions. They also emphasise the necessity of developing mixes of instruments that make best use of synergistic opportunities that can motivate land-owners and other decision-makers to make decisions that both conserve biodiversity and ecosystem integrity and deliver high levels of ecosystem services. The latter includes reduced greenhouse gas emissions and increased removals. Ensuring a diverse portfolio of healthy ecosystems, either through conservation of already existing ones or by restoring degraded ones, will have the greatest value of ecosystem services and ensure the highest chance of adaptability to climate change pressures in the future. The ability of non-managed and seemingly unproductive ecosystems, such as alpine landscapes, to sequester and store carbon is significant.
We suggest that, in addition to a ‘Klimakur’ (“climate cure”), there is a need for a ‘Naturkur’ (“nature cure”) to implement a strategy for biodiversity and ecosystem services following-up the findings and recommendations from the Intergovernmental Science-Policy Platform on Bio-diversity and Ecosystem Services (IPBES), the new international commitments under the Bio-diversity Convention (CBD), and the national implementation of the Norwegian “Nature for Life” white paper (Meld. St. 14 (2015-2016), Ministry of Climate and Environment 2015). A Naturkur would emphasise the value of maintaining a diverse portfolio of ecosystems at a national level, ecosystems that are inextricably interlinked with carbon storage, sequestration capacity and bio-diversity itself, and of finding solutions that can help achieve multiple objectives by proposing synergistic measures. Or rather, a harmonized Klima-Naturkur, where actions for climate mitigation and adaptation, and for biodiversity and ecosystem services conservation are not designed independently, but address societal challenges in a coordinated manner, are synergistic, and reinforce each other to achieve multiple benefits. | |
| dc.description.abstract | Bartlett, J., Rusch, G., Kyrkjeeide, M.O., Sandvik, H. & Nordén, J. 2020. Karbonlagring i norske økosystemer (revidert utgave). NINA Rapport 1774b. Norsk institutt for naturforskning.
Denne rapporten presenterer omtrentlige estimater av karbonbudsjettene i Fastlands-Norges økosystemer. Den gir en innledende oversikt over det naturlige potensialet for karbonopptak og -lagring i norske økosystemer. Vi beskriver karbonkretsløpet i fem viktige økosystemgrupper: skog, fjell (inkl. kryosfære), åpent lavland (inkl. jordbruksareal), våtmark og ferskvann/kyst. Vi fremhever den viktige økosystemtjenesten som norske landskap og økosystemer yter ved å lagre og binde karbon, og hvordan klimaendringer og forvaltningspraksis kan forverre eller dempe denne funksjonen. Våre estimater viser at det største karbonlageret i Norge ligger i skog (32 %), som også dekker 38 % av det totale landarealet. Våtmark og permafrost dekker henholdsvis 10 % og 3 % av den totale landmassen, men lagrer allikevel over 2,2 Pg C, som tilsvarer 31 % av landets karbon. Disse to økosystemene er de mest karbontette økosystemene per km2, med henholdsvis 53 og 48 kg C m−2 for våtmarker og permafrost. I innsjøsedimenter finnes 45 kg C m−2, som utgjør 13 % av all karbonlagring. Skog og lav- og mellomalpin sone tar opp mest karbon på årsbasis (henholdsvis 5,5 og 5,3 Tg C per år), med alpine lyngheier som natur-typen som bidrar mest i fjellets karbonlager. Våre estimater viser at Norge totalt har omtrent 0,18 % av de globale karbonlagrene, med en landmasse som tilsvarer 0,07 % av jordoverflaten. Dette skyldes sannsynligvis den høye dekningen av karbonrike myrer og boreale skoger.
Siden godkjenningen av Parisavtalen har Norge forpliktet seg til å bli karbonnøytral innen 2050, men har i dag et av de høyeste CO2(-ekvivalent)-utslippene per innbygger i Europa og er dermed blant de 20 % av verdens land med høyest utslipp. Utslippsrapporteringssystemet for Norge omfatter (bruksendringer i) produktiv skog, jordbruks- og beitemark, infrastrukturområder og en liten del av det totale myrområdet. En stor del av Norges øvrige arealer er bare i begrenset grad omfattet av karbonregnskapet, selv om forvaltning og/eller bruksendringer har stor betydning for deres karbonutslipp og -opptaksevne. For øyeblikket tar f.eks. ikke karbonrapportering og areal-statistikk tilstrekkelig høyde for ikke-forvaltede arealer, fordi det ikke finnes noen systematiske målinger av karbon for hele økosystemet, og fordi størrelsen på endringene i økosystemenes karbon som skyldes bruksendringer, er dårlig kjent. Dettet gjelder bl.a. våtmarker, permafrost, alpine soner, ferskvannssedimenter eller åpent lavland utenom landbruksareal. Disse områdene utgjør mer enn halvparten av Norges areal og kan utgjøre omtrent 68 % av landets karbonlager. Heller ikke kystøkosystemer som tareskog er inkludert, selv om disse spiller en nøkkelrolle for både karbonbudsjetter og biologiske mangfold.
Ifølge FNs klimapanel (IPCC) er bevaring og forbedring av naturlige karbonfangere og karbonlagre en av de sikreste måtene å bekjempe de mest ekstreme klimaendringene på. Den mest kostnadseffektive måten er ved å bruke eksisterende økosystemer. Nåværende nasjonale karbonregnskap vurderer kun endringer i arealbruk og hvordan disse kan påvirke karbonutslipp. Ikke-forvaltede økosystemer er dermed sterkt underrepresentert, og deres betydning for naturmangfold blir heller ikke tatt høyde for. Tapet av biologisk mangfold er akselererende og har negative konsekvenser for bestander, arter, samfunn, økosystemer og dermed økosystem-tjenester. Å sikre et mangfold av økosystemer med god tilstand, enten ved å bevare uberørte naturtyper eller ved å restaurere degradert natur, vil sikre den største verdien av økosystem-tjenester og tilpasningsevnen til klimaendringer. Ikke-forvaltede og tilsynelatende uproduktive økosystemer, som alpine naturtyper og våtmarker, har en betydelig evne til å binde og lagre karbon.
Vi foreslår at det i tillegg til klimakur utredes en tilsvarende naturkur. Målet bør være å implementere norsk handlingsplan for naturmangfold (Meld. St. 14 (2015-2016)), følge opp funn og anbefalinger fra det internasjonale naturpanelet (IPBES) og de nye globale målene som skal vedtas av konvensjonen om biologisk mangfold (CBD) i oktober 2020. En naturkur vil kunne bidra til at Norge opprettholder et mangfold av økosystemer i god økologisk tilstand, noe som er svært viktig for lagring og opptak av karbon. Naturkur bør blant annet inneholde en oversikt over tiltak og løsninger som er bra for både naturmangfold og klima. En slik utredning bør inneholde særskilte kapitler som kombinerer klima- og naturkur, hvor tiltak for klimatilpasning og bevaring av biologisk mangfold og økosystemtjenester ses i sammenheng, gir synergier og forsterker hverandre.
En norsk oppsummering av rapporten er publisert i NINA Temahefte 76b (https://hdl.handle.net/ 11250/2655582). | |
