| dc.description.abstract | Finstad, A.G., Barton, D.N., Jensen, A.J., Johnsen, B.O., Järnegren, J. & Sandlund, O.T. 2007. Metodikk for å fastsette miljømål for sterkt modifiserte vannforekomster. Auravassdraget som eksempel. – NINA Rapport 292, 93 s.
Bakgrunnen for dette prosjektet er et behov fra DN og NVE om å gi en naturvitenskapelig og samfunnsøkonomisk vurdering av miljømålfastsetting i sterkt modifiserte vannforekomster (SMVF). Miljømålet i SMVF er godt økologisk potensial. Dette skiller seg fra miljømålet i andre vannforekomster (god økologisk tilstand) ved at målet ikke er å etterstrebe en tilnærmet naturtilstand, men en best mulig økologisk tilstand gitt at bruken av vassdraget opprettholdes (for eksempel kraftproduksjon). Her prøves prosessen fram mot endelig klassifisering som sterkt modifisert vannforekomst og påfølgende setting av miljømål ut i praksis. Auravassdraget og Litldedals-elva er brukt som eksempelvassdrag. Vassdragene har vært gjenstand for tre store kraftutbygginger: Aura (1953), Takrenna (1962) og Grytten (1975). Identifikasjon av SMVF og identifisering av avbøtende tiltak er en flerstegs prosess hvor vannforekomsten først blir identifisert som foreløpig SMVF etter et sett med utvelgelseskriterier. Endelig bestemmelse av SMVF blir fastsatt hvis vannforekomsten ikke kan oppnå økologisk forhold som er tilnærmet lik naturtilstand (god økologisk tilstand) uten at tiltak har uforholdsmessig negative konsekvenser for utnyttelse av vannforekomsten. Miljømålet for en sterkt modifisert vannforekomst er godt økologisk potensial. Dette er i Forskrift om rammer for vannforvaltning (vannrammeforskriften) og i EUs vannrammedirektiv definert som små endringer i forhold til maksimalt økologisk potensial. Maksimalt økologisk potensial fastsettes ved å anslå økologisk tilstand etter at alle avbøtende tiltak (som ikke har uforholdmessige negative konsekvenser for bruken) er gjennomført. Veiledningsdokumenter for EUs vannrammedirektiv oppgir alternative metoder for å gå fra maksimalt til godt økologisk potensial; (i) fastsette godt økologisk potensial som ”små end-ringer” i forhold til maksimalt økologisk potensial og deretter foreslå tiltak som må til for å oppnå dette, (ii) utsiling av tiltak som ligger til grunn for maksimalt økologisk potensial. Tiltak som i sum gir svært liten økologisk effekt fjernes og de resterende danner grunnlaget for å fastsette godt økologisk potensial. Begge disse metodene er utprøvd og vurdert. Vannforekomster som har vært inkludert i denne vurderingen er Aursjømagasinet, Reinsvatnet, lakseførende del av Aura, Eikesdalsvatnet, Eira, lakseførende del av Litledalselva samt Eresfjorden og indre del av Langfjorden. Av disse faller Eikesdalsvatnet samt Eresfjorden og indre del av Langfjorden ikke inn under definisjonen av SMVF, da tiltak kan gjennomføres som fører vannforekomsten tilbake til god økologisk tilstand eller virkninger av utbygginga er små. Disse er derfor ikke vurdert nærmere med hensyn på miljømålene maksimalt og godt økologisk potensial. Erfaringer med å fastsette miljømål gjennom effekt av tiltakspakker er positive, men det er svært vanskelig å skille mellom godt økologisk potensial fastsatt med ulike metoder. Fastsatt godt økologisk potensial skiller seg også lite fra maksimalt økologisk potensial. Dette skyldes at antall mulige tiltak ofte er lavt og at vurderinger av effekter ikke kan gis uten en viss grad av usikkerhet. Bruk av to begreper for økologisk potensial gir derfor liten mening i praktisk bruk. Imidlertid bør det i utarbeidelse av generell metodikk tas hensyn til at antall tiltak ofte kan være høyere hvis formålet med inngrepet er annet enn kraftproduksjon. Kunnskapsgrunnlag for fastsetting av miljømål vil sannsynligvis også bedres i framtida. sjøørret, harr, bunnfauna, zooplankton, kraftutbygging, minstevannføring, tiltak, vannrammedirektivet, Nesset, Sunndal, Lesja, Atlantic salmon, brown trout, grayling, benthos, zooplankton, hydropower regulation, minimum flow, measures, water frame directive | nb_NO |
