DNA-basert overvåking av den skandinaviske jervbestanden 2008-2011

Abstract

Genetiske analyser er de siste årene blitt implementert som et viktig verktøy i rovviltovervåkingen i Skandinavia. I særlig grad har antallet DNA-analyser av ekskrementer økt betydelig. Det siste tiåret er det gjennomført rutinemessig innsamling og påfølgende DNA-analyser over store deler av jervens utbredelsesområde i Norge og Sverige. Individbestemmelse fra DNA-profilene til de innsamlede prøvene har gitt en bedre forståelse av bestandsstørrelse, reproduksjon, populasjonsstruktur og immigrasjon. Metodikken for bestandsestimering fra DNA-identifiserte individer er for tiden under evaluering. I denne rapporten har vi derfor kun redegjort for antall ulike individer identifisert fra DNA i de ulike områdene i Norge, Sverige og Finland. Antall identifiserte individer kan sees på som et minimumsestimat for bestandsstørrelse, eller snarere et uttrykk for hvor mange jerver som har vært påvist innom de respektive land, regioner eller län. Det er foreløpig uklart hvor stor andel av den faktiske bestandsstørrelsen disse minimumstallene utgjør. I Norge vurderes minimumstallene å utgjøre en stor andel av faktisk bestandsstørrelse, da det generelt er god dekningsgrad i innsamlingen, et stort antall analyserte prøver, og en svært høy andel tidligere kjente individer blant felte voksne jerver. I Norge ble det identifisert henholdsvis 289 og 270 individer i 2010 og 2011, som tilsvarer 70 - 80 % av bestandsanslaget på 360 -370 jerver estimert fra yngleregisteringene. Tidligere analyser har vist at den Skandinaviske jervpopulasjonen består av tre delbestander: (1) En sørvestlig delbestand av sørnorsk jerv vest for Østerdalen. (2) En stor østlig bestand av jerv øst og nord for Østerdalen. Nesten all svensk jerv, samt jerv fra Nordland og Nord-Trøndelag tilhører også denne gruppen. (3) Jerv i Troms, Finnmark, Nord-Finland og den aller nordligste delen av Sverige (nord for Torneträsk). Antall jerv identifisert fra DNA i de ulike delbestandene fra 2008 - 2011 har holdt seg rimelig stabilt gjennom hele perioden i de to nordligste delbestandene. I den nordligste er det identifisert rundt 90 individer pr år, mens vi i den midtre jevnt over har identifisert i underkant av 300 individer pr år. Antall ynglinger og tilhørende bestandsestimater har økt gjennom hele perioden i begge delbestandene. I nord har vi fått en økning fra 23 til drøyt 30 ynglinger med estimert økning i bestandsstørrelse fra 146 til 194 individer. Lenger sør har vi hatt en svak økning fra 126 til 135 ynglinger, og en betydelig økning i estimert bestandsstørrelse fra 627 til 775 individer. I sørvest er tendensen helt motsatt. Der har vi fått en halvering av antall DNA-identifiserte individer, fra 83 i 2008 til 42 i 2011. Antall ynglinger varierer mellom 9 og 14 i perioden, mens det tilhørende bestandsestimatet har sunket fra 79 til 69. Jerv, Gulo gulo, ekskrementer, DNA, bestandsstørrelse, populasjonsstruktur, genflyt, delbestander, overvåkingsrapport, Wolverine, Gulo gulo, scats, DNA, population size, population, structure, gene flow, sub-populations, monitoring report

Genetic analysis has over the last few years been implemented as an important tool in the monitoring of large carnivores in Scandinavia. In particular, DNA analysis of carnivore scats has been extensively used. Over the last decade, wolverine scats have been routinely collected and analysed over large parts of the distribution range in Norway and Sweden. Identification of individuals from DNA-profiles of the collected samples has provided an increased understanding of population size, reproduction, population structure, and immigration. The methods for population size estimation from the identification of individuals from DNA are currently under evaluation. Here, we report on the number of individuals identified in Norway, Sweden and Finland in 2010 and 2011. The number of identified individuals represents a minimum estimate of the population size, or is rather a representation of how many wolverines that at some point have visited the different countries, regions or counties. It is not clear what proportion of the true population size these minimum numbers represent. However, the proportion must be quite high in Norway, given the generally good sampling coverage, a large number of analyzed samples, and a very high proportion of known individuals among culled adult wolverines. In Norway, we identified 280 and 270 individuals in 2010 and 2011, respectively, which correspond to 70 – 80 % of the population size estimate of 360-370 individuals as estimated from the number of active natal dens. Previous analysis has shown that the Scandinavian wolverine population is divided into three subpopulations: (1) A south-western subpopulation in Southern Norway west of Østerdalen. (2) A large eastern subpopulation East and North of Østerdalen. All Swedish wolverines as well as wolverines from Nordland and Nord-Trøndelag belong to this group. (3) Wolverines in Troms, Finnmark, Northern Finland, and the very northern part of Sweden (north of Torneträsk). The number of individuals identified from DNA in the different subpopulations has been more or less stable between 2008 and 2011 in the two northernmost subpopulations. In Troms, Finnmark, and northernmost Sweden, we observed around 90 individuals per year, whereas we in the largest subpopulation further south have identified slightly less than 300 individuals per year. In the far north, there has been an increase from 23 to slightly more than 30 reproductions with an associated increase of the number of individuals from about 150 to about 200. To the south there has been a weak increase from 126 to 135 reproductions, with an associated marked increase in estimated population size from 627 to 775 individuals. In the smallest subpopulation west of Østerdalen, there has been an opposite trend with a dramatic reduction in the number of individuals identified from DNA from 83 to 42. The number of reproductions varies between 9 and 14 in the period, whereas the associated population size estimate has decreased from 79 to 69. The two northernmost subpopulations appear quite robust, whereas the south-western sub-population seems vulnerable. Here, recruitment is limited with relatively few reproductions per year and limited immigration. Combined with a high hunting pressure, it is hardly surprising that the population size apparently has decreased over the last few years. The estimate from the number of active natal dens suggests a reduction of 10 - 15 % from 2008 to 2011, whereas a close to 50 % reduction in the number of identified individuals is evident. It will be important to find good methods for population size estimation from DNA-identified individuals to evaluate the population size as such, as well as assessing the extent of the apparent population size reduction.